Religion

Finnes det en gud?

Aschehoug forlag inviterte ungdomsskoleelever til skrivekonkurranse. Dette er vinnerbidraget til Selma Finstad Lier, 10. klassing ved Kirkelund skole.

Kirkeklokkene sang. Snøen dalte ned som små englebarn fra vår himmelhersker utenfor de store kirkevinduene. Menigheten satt som tente lys i en ro jeg ikke hadde sett maken til før. Selv de aller minste hadde lagt fra seg stemmene sine i våpenhuset.

Presten kom ut av bakrommet og var klar til å starte gudstjenesten. Håret hans var grått, prestekappen var hvit og i hånden holdt han en bibel. Han holdt så hardt så knokene var hvite. Hvorfor? Var det fordi han tviholdt på troen sin? Følte han seg knyttet til den? Eller var det fordi boka rett og slett var glatt? Han ramset opp Fader Vår som om det var en del av hans daglige rituale. Forsamlingen reiste seg mens de messet i flokk. Jeg hadde aldri forstått meg på dette. Følte de et slags nærvær av gud med å mumle noe de hadde brent inn i hukommelsen? Var de virkelig så troende?

LES INTERVJUET MED SELMA: – Jeg vet ikke helt om gud finnes, men synes det er veldig interessant å gruble litt rundt eksistensielle spørsmål

Deilig jord?

«Deilig er jorden, prektig er guds rike» klang det i veggene. Stearinlysene i globen blafret i vinden fra stemmebåndene. Var jorden så deilig? Hvordan kunne det finnes en gud når det finnes så mye ondskap? Om gud fantes, burde han ikke redusert denne galskapen? Kanskje gud bare er her for å trøste? Om man ikke har en venn kan det jo være godt å finne en venn i gud, en som kan salve dine sår, våre sår, men hva skjer når denne vennen kanskje ikke er der for deg, eller kanskje ikke finnes i det hele tatt? For kanskje er ikke vår verden så prektig allikevel. «Fred over jorden, menneske fryd deg. Oss er en evig frelser født».

Damen ved siden av meg hikstet i det den siste strofen var sunget, og stillheten la seg som et teppe over rommet. Hun så opp mot vår skaper og tegnet et usynlig kors over brystet sitt. En liten gutt satt ved siden av henne, jeg antok det var sønnen hennes. Han så opp på sin mor og gjentok bevegelsene hennes med litt mer usikkerhet. Var tro noe man egentlig bare lærte seg?

Fikk man egentlig gjort seg opp en egen mening, eller ble man totalt hjerne
vasket allerede som småbarn? Man ble døpt inn i kirken uten fri vilje, uten å kunne protestere på noen måte, kanskje bare et lite klynk i det vannet treffer det skjøre hodet.

Valget var kanskje ikke fritt, men hva var vel hyggeligere enn kirkesamfunnet på en søndagsmorgen? Om du ikke hadde noen steder å gå var alltid ­kirkedørene åpne. Om så ikke Gud fantes hadde du jo en venn i «Jesus».

LES OGSÅ: Unges refleksjonsnivå rundt de store, eksistensielle spørsmålene holder høyt nivå, sier religionsviter

Lavet ned

I takt med de andre reiste jeg meg forsiktig. Snøen lavet ned utenfor de fargerike vinduene, og jeg kunne allerede kjenne puddersnøen under dresskoene mine. «Nåde være med dere, og fred fra Gud vår Fader», hilste presten og akkurat i det jeg kjente at det var jul og jeg kunne kjenne ribbesmaken i ganen, hørte jeg kirkeklokkene kime julen inn. Så da stod jeg der med det store spørsmålet: «Finnes det en Gud?»

Skrevet av Selma Finstad Lier

10. klasse ved Kirkelund skole

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Religion