Film

«Pinlig parodi av prester»

Så og på jorden er så kunnskapsløs at den ikke engang kan kalles en karikatur.

Bilde 1 av 4

Husker du filmen om den verdensberømte dirigenten Daniel Darèus, som fikk kirkekoret i Ljusåker i Sverige til å skinne? Nå vender regissør Kai Pollak tilbake til den lille bygda han skildret i suksessen Så som i himmelen fra 2004.

1,4 millioner svensker så filmen på kino, og den ble nominert til Oscar. Her hjemme ble den sett av nesten 200.000 kinogjengere, og kanskje aller best kjent for «Gabriellas song», som har blitt en populær bryllupssang.

Koret gjenoppstår

I Så og på jorden er Daniel død, og Lena (Frida Hallgren) er gravid med barnet hans. Kirken feirer jubileum, og gudstjenesten skal sendes på TV. Domkantoren vil hente inn proffe musikere for å sette opp Händels Messias til TV-overføringen, men Lena bestemmer seg for at hennes gamle kirkekor kan klare det alene. Det er bare å samle inn alt som finnes av stemmer og instrumenter i den lille bygda, så blir det nok «Halleluja»-stemning.

LES OGSÅ: – Kirken har tråkket på folk, sier regissør Kay Pollak

Plaget prest

Hvis det hadde vært en konkurranse i hvor karikert en prestefigur kan bli på film, hadde nok regissør Kay Pollak nærmet seg en slags rekord. Presten Stig (Niklas Falk) har gjemt lommelerka på alteret, så han kan ta seg en liten sup før prekenen, som han for øvrig har betalt flere av menighetens eldre for å komme og høre på. I filmens åpningssekvens, der Lena må kjøre gjennom en snøstorm fordi hun skal føde, kjører hun nesten på presten, som er så sørpe full at han kravler på alle fire midt i veien. Både kona og menigheten har forlatt ham, men det virker som om Stig tar det siste aller tyngst. Det betyr tross alt at han ikke har noen makt over menigheten lenger.

– Hvis du tar ut alt som handler om skyld i Bibelen, vil det ikke være store greiene igjen, er en av påstandene som får stå uimotsagt i filmen.

Så og på jorden gjør kirken til selve symbolet på all trangsynthet og smålighet i verden, og framstiller den som en institusjon som lever av å holde folk nede. Lena har blitt tatt med til kirken av sin egen bestemor gjennom hele oppveksten, og nettopp derfor har hun aldri fått følelsen av at hun er verdt noe.

Janteloven står faktisk så sterkt i det lille bygdesamfunnet at de kule gutta stopper bilen midt i veien for å rope til Lena at hun ikke skal tro at hun er noe.

LES OGSÅ: – Har regissøren besøkt noen kirker de siste 25 årene?

Maks volum

Det er generelt mye skriking i Så og på jorden. Pollak har skrudd opp alle følelsesmessige virkemidler til maks, og det viser seg å være plass til ganske mange sammenbrudd i løpet av en film på to timer. Disse menneskene er i hvert fall ikke redde for konfrontasjoner.

I motsetning til kirkens undertrykkende dyrking av lidelse, er kormedlemmene fylt av en boblende livsglede. For å dele entusiasmen foreslår Lena å fjerne alle kirkebenkene. Presten låser seg inne på do for å ta seg en dram bare ved tanken, men går likevel med på eksperimentet.

Det skal ikke mer til før kirken fylles av mennesker som danser i ring mens ballongene regner fra taket. Til og med den snerpete, sammenknepte menighetssekretæren lar seg rive med, og plutselig har hun byttet de høyhalsede blusene og den stramme hestehalen med flagrende sommerkjole og blomst i det bølgende håret. Så lett er det faktisk i Pollaks filmunivers.

Mosegrodd

Det høres kanskje ut som en parodi, men dette er ikke noe å le av. Så og på jorden prøver kanskje å være bitende religionskritikk, men er for fjern fra virkeligheten til å kunne lykkes. Det eneste som er provoserende ved filmen, er hvor kunnskapsløs den framstår. Kirkens menn er alvorlige, svartkledde og fordømmende, og banner overraskende mye når de blir sinte. Det er slitsomt, men ikke noe å hisse seg opp over. Til det er regissørens fordommer mot kirken altfor utdaterte.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Les mer om mer disse temaene:

Ane Bamle Tjellaug

Ane Bamle Tjellaug

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Film