– Den svenske kirken har holdt mennesker nede. Den har forkynt skyld og skam, vært mot kvinner, mot seksualiteten, og den har hele tiden en bremsende kraft. Og jeg tror ikke den norske kirke har vært noe bedre, sier regissør Kay Pollak.
I 2004 ble hans film Så som i himmelen årets mest sette film i Sverige, med 1,4 millioner besøkende. I Norge så 200.000 filmen på kino. I oppfølgeren Så og på jorden vender regissør Kay Pollak tilbake til den lille byen Ljusåker, hvor kirkekoret denne gangen skal sette opp Händels Messias. Kirken i den lille byen har en stor rolle i filmen.
Kirkens problem
– Jeg har en drøm om at kirken kan være et hus fritt fra dom, skyld, skam og synd. Men kirken har hyllet lidelsen og offertenkingen. Det har aldri gitt mennesker kraft, men gitt mennesker bøyde rygger. Det er derfor jeg lar Kristus klatre ned fra korset på slutten av filmen. Jeg synes ikke kirken lenger skal være et sted som hyller lidelse, sier Pollak, med henvisning til bruken av Jesu lidelsesberetning i den kristne tro.
– Kirken baserer seg for troen på noe stort og konstant utenfor seg selv. Hvor dynamisk og omskiftelig kan den da være?
– Kirken må spørre seg selv «Hva mente Jesus?» Han var ikke dømmende, han snakket ikke om synd, og han mente at ingen var mer verd enn andre. Det kan en se ved å lese Bibelen. En trenger ikke lese det gamle testamentet, hvor det tales om synd og straff og en streng gud som åpenbart er et menneskelig påfunn. Om Gud finnes, er han ren kjærlighet.
LES VÅRT LANDS ANMELDELSE AV FILMEN: Pinlig presteparodi
– Vi skal tilgi hverandre
Flere svenske anmelderne har reagert på hvordan Pollak framstiller kirken. Mest krass er anmelderen i den svenske avisa Dagen, som mener filmen er lite realistisk, og beskriver Pollaks framstillinger som «mosegrodde». Han mener Pollak framstår nærmest som en teologisk galning, med et nærmest nevrotisk behov for å gjøre opp med syndproblematikken. Mens forsoningstanken, selve hjertet i den kristne troen, tas bort, skriver anmelderen Carl-Johan Freed. Denne kritikken preller av på regissør Kay Pollak.
– Jeg er helt enig i at forsoningstanken, nemlig at vi skal tilgi hverandre, er det absolutt viktigste Jesus lærte oss. Men det ikke vært det sentrale i kirkens lære. I den gamle syndsbekjennelsen sa man «jeg fattige, syndige menneske, født i synd». Generasjon etter generasjon har måttet si dette. Hvor lett er det da å elske seg selv? Dette er ikke noe Jesus lærte oss. Han ville nok heller lært oss å omtale oss selv som unike, rike, fantastiske og kjærlighetsfulle mennesker.
LES OGSÅ: – Har regissøren besøkt noen kirker de siste 25 årene?
Kirkebesøk
I sin anmeldelse skriver Carl-Johan Freed at filmen tegner et bilde av kirken som er så utdatert at han lurer på Kay Pollak i det hele tatt kan ha besøkt en kirke de siste 25 årene.
– Det kan jeg love at jeg har, og jeg blir like forskrekket hver gang. Sist jeg gikk i kirken sa presten at «kjærligheten går gjennom lidelsen.» Hva er det for slags konstig snakk? Hva kan det bety, og hvem har funnet på det?
– Når besøkte du sist en kirke?
– For et par måneder siden. Innimellom inviterer noen prester som er åpne og interesserte meg til kirkene sine for å tale. Da blir det som oftest fullt hus.
Svenska kyrkan ønsket ikke å svare på kritikken fra Pollak i går.
