Kultur

Farfar gikk på akkord

Hvorfor valgte min farfar å bytte menighet på grunn av en septimakkord?

Familien min er i på et vis bygd på strengespill. Min far sjarmerte min mor med strengespill og sang fra prekestolen i teltmøtet. Han eide lenge ingen gitar, men spilte på alle han kom over som omreisende evangelist. Han fikk sin første mandolin i gave på 85-årsdagen. Mamma spilte også gitar. Hun plukket stålstrenger med myke fingre og ble overdøvet. Selv fikk jeg banjo da jeg rundet 60. Sånn holder vi på.

Septimen

På et fotografi fra De frie venners lokaler i Skostredet 17 i Bergen tatt i 1912, står både min farmor og farfar med gitarer i strengemusikken. Hun var mild og streng på samme tid, og hennes brev var fulle av inderlige ønsker om at alle barnebarna måtte finne frelse. Farfar døde da jeg var to år gammel. Jeg har hørt ham omtalt med disse ordene: «Da jeg møtte din farfar, fikk jeg følelsen av at han så gjennom meg.» Han var nok en alvorsmann. Da vennene ikke ville ha septimakkorder, byttet han ut menigheten, ikke akkorden.

Denne historien er en del av fortellingen om vår familie. At han også var motstandsmann under krigen, har først kommet fram nylig. Septimakkorden har vært der hele veien.

LES MER: Vekkelsesmusikken som sovnet

Rå stemmer

Min første gitar var pappas. Jeg kan ennå kjenne presset fra den tvinnede ulltråden over skuldrene og svien i fingrene etter å ha presset stålstrengene ned i det første D-durgrepet. Antagelig var gitaren med hjem fra en av evangelistens mange møtereiser til Trysil. Grensebygda hadde sin egen Østbu gitarfabrikk helt fram til 1990-tallet. Det var på den gitaren jeg fant fram til introen på Beatles-låta «Day Tripper» og Sven Ingvars’ «Min gitarr».

Da Lillebjørn Nilsen ble hele landets gitarlærer, hadde jeg også vært under innflytelse fra sangevangelistene Åge Samuelsen og Per Juvang. Sistnevnte spilte sine egne sanger og raspet et gitarakkompagnement fra en 12-strengs gitar som han spilte links og opp-ned. Han sang «Når jeg ser min kjære Frelser» med en stemme jeg husker som ganske rå. Ole Spernes, en sanger og gitarist fra Ørje, fascinerte også kraftig. Det var noe rart med antallet strenger på gitaren hans – ti eller elleve. Den må ha vært spesialbygd. Stemmen hans også.

Gode Ruth

I strengemusikken på Betania var det særlig Ruth som var irriterende god. Mens jeg strevde med å få inn rytmen etter Lillebjørns anvisninger, plukket neglene hennes strenger i høyt tempo. Med sterk røst sang hun, helst overstemmen. Parallelle terser er et stykke på vei slik vi bygger harmonier. Likevel er det avgjørende hvilken stemme som får dominere. Når førstegitaristen får overstemmen i dobbel betydning, kan det gå som når Jostein Kirkenes ledet strengemusikken på Evangeliesenterets møter på Østerbo. Da ledes allsangen fra en ters over melodien.

Kjell og Odd, Signy og Karen og strengemusikken har alle et preg av munter musikk. Det var noe vekkelsen ikke hadde med seg da den kom fra USA på siste halvdel av 1800-tallet. Blåtonen ble igjen på andre siden av havet. Det er ikke mye annet som skiller bedehusets musikk fra bluegrass eller Bruce Springsteens Seeger Session Band. På Betel hadde mannen som spilte sag noe av den samme funksjonen som en steelgitar i et countryband. Men glade vekkelsestoner hadde ikke rom for noe som kunne minne om blues. Kanskje ikke engang septimakkorder.

Kulturarv

I Setesdal pågår kampen for å få folkemusikk og -dans inn som en del av verdens immaterielle kulturarv. Da stilles det krav til tradisjonens innhold og hvor langt tilbake den går, men først og fremst til bærekraften i dagens tradisjon. Hvor mange utøvere finnes?

Jeg er redd det er for sent å søke strengemusikken inn som en del av vår kulturarv. Jeg var selv med på å ta livet av den, da gospelmusikken tok fullstendig over i det lavkirkelige på 1970-tallet. Da overtok rytmeseksjonen med keyboard, bass og tromme for de mange instrumentene. Trengte du gitarist, var det som fendersolist.

Livssmerte

I Åge Samuelsens Maran Ata og på Evangeliesenteret kan det virke som kulturen har vært en annen. På Youtube kan du finne råopptak fra sommerstevner helt opp til vår tid med plattformer fulle av sangere og musikere. Sangerne tøyer moll-tersen over i dur i smektende countryballader. Her smitter livssmerten over i frelsesvissheten. Om det er noen deler av kristenlandskapet hvor du fortsatt kan finne strengemusikken i levende live er det kanskje på sommerstevne i Seljord eller på Østerbo. Om den immaterielle kulturarven fortsatt kan overleve er det kanskje her. Andre steder er både plattformene og strengemusikken borte.

Les mer om mer disse temaene:

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur