Strengemusikken er blitt kalt «vekkelsens motor», med sine enkle melodier og glade tekster om frelse og himmellengsel. Sang- og musikkforeningene som dukket opp på møteplattformer allerede i siste halvdel av 1800-tallet, ble ut over 1900-tallet et fast innslag på bedehus over hele Skandinavia. Sanger som «Salige visshet», «La oss forene oss i sang» og «Løftene kan ikke svikte», bar vekkelsesvinden mot nye høyder. På 1960-tallet begynte strengebaserte musikkforeninger også å gi ut egne LP-innspillinger. Men så dabbet interessen for musikken gradvis av.
Musikalsk oppdragelse
Ragnar Sjølie (80) er en av pionerene og drivkreftene for tradisjonell kristen sang og musikk her i landet.
– Flere eldre i frimenighetene savner strengemusikken. Noen er så ukomfortable med at den nyere lovsangmusikken er eneste musikktilbud, at de har sluttet å gå på møtene, sier mannen som var initiativtakeren til den norske varianten av Minns du sången på 2000-tallet, hvor hensikten nettopp var å løfte fram perler fra den kristne sangskatten.
Sjølie var opptakstekniker på de første Klango-innspillingene (som Levi Henriksen stadig refererer til i bøker og på plater), som blant annet var innspillinger av tradisjonell strengemusikk.
– Jeg vokste opp med strengemusikken i en liten pinsemenighet på Ski utenfor Oslo. Musikkgruppa, som alltid bidro på møtene, bestod av flere gitarer, to fioliner, en cello, en mandolin, og et piano jeg selv spilte på fra 15-årsalderen. Det var ikke egne sangbøker for dette på den tiden, men min far hadde skrevet ned sangene for hånd i en notisbok. Sangene ble min musikalske oppdragelse.
– Men nå, fortsetter Sjølie med et sukk – er de i stor grad gått i glemmeboka – også i menighetene hvor de oppstod.
LES MER: Min farfar gikk på akkord
Vekkelsens motor. I Sverige har den kristne strengemusikktradisjonen mye til felles med den vi har hatt i Norge. Sangeren, presten og læreren Börge Ring har gjort det til en hjertesak å løfte frem den gamle strengemusikken som han vokste opp med i sankt Markus metodistforsamling på Södermalm i Stockholm. Flere av de kristne LP-ene han ga ut på 1970 og 80-tallet var populære i Norge, det samme var låten «Gatorna på Söder» (svensk oversettelse av «Streets Of London»). Nå er Ring aktuelle med CD-en Strängmusik & Frykman – på gammalt vis.
– Disse sangene var vekkelsens «motor». De grep tak i folk og skapte nytt liv. For meg var det stort å spille fiolin i strengemusikken fra niårsalderen. Da jeg flere år senere, på midten av 1980-tallet, oppdaget at denne enkle og folkelige musikktradisjonen var i ferd med å forsvinne, skjønte jeg at noe måtte gjøres, sier Ring.
En serie om musikktradisjonen på Sveriges Radio, ble etterfulgt av en turné med 90 fullsatte konserter.
– Det viste meg hvor stor betydning denne musikkformen har hatt.
Flere av de 24 gamle bedehussangene som Börge Ring nå har gitt ut, har også blitt mye sunget i norske frimenigheter. For eksempel «Säg känner du det underbara namnet», «Jag har i himlen en vän så god» og «Den himmelska lovsången».
– Dette er sanger som går direkte til hjertet mitt, sier Börge Ring.
Akkurat det overrasker ikke Per Kjetil Farstad, professor i musikk ved Fakultet for kunstfag ved Universitetet i Agder.
– Strengemusikken appellerte til følelsene. Sangene var påvirket av pinsevekkelsen, men var også forståelig for mannen i gata, sier Farstad.
Han har doktorgrad med emner fra luttmusikkens historie, og spiller selv flere strengeinstrumenter. I forbindelse med forskningsprosjektet RESEP (religion som estetiserende praksis), som skal belyse problemstillinger knyttet til kulturell verdsetting, har han skrevet boka Pinsemusikken (2013), som gir et innblikk i musikksyn og musikkens funksjon i pinsemenighetene gjennom 1900-tallet.
– I tillegg til sang og musikkforeninger, var også vanlig med duoer, trioer, kvartetter, og forskjellige kor innenfor den samme musikktradisjonen, men uttrykksmåtene i menighetene har endret seg radikalt de siste 30 årene. De fleste som har vært bekymret over utviklingen, har nok slått seg til ro med at Kristus blir forkynt også i nyere musikkformer, tror Per Kjetil Farstad.
LES OGSÅ: Gravde fram kristen sangskatt
Mangfold
Da David André Østby (36) vokste opp, var strengemusikktradisjonen for alvor i ferd med å forsvinne fra mange menigheter. Som lovsangspastor i Filadelfiakirken Oslo har Østby stått i bresjen for den moderne lovsangen, som flere vil hevde var en viktig grunn til at strengemusikken mer eller mindre ble borte. Østby har ikke dårlig samvittighet av den grunn.
– Jeg har gode barndomsminner fra strengemusikken i pinsebevegelsen. Men folks forventninger til mangfold har de siste tiårene endret seg. Derfor er også kravene til den musikalske menyen i menighetene blitt større. Mitt inntrykk er at mange menigheter og lovsangsledere strekker seg for å ivareta et moderne musikalsk uttrykk, samtidig som de også favner en større musikktradisjon. For øvrig synes jeg ikke musikklagene var mer varierte i musikkuttrykket enn det dagens lovsang er.
– Ragnar Sjølie hevder flere eldre i menighetene savner strengemusikken?
– Den er nok et savn for mange, ja. Og det er ikke så rart: Enhver generasjon har gjort seg gudserfaringer tilknyttet musikk, som er den kunstformen jeg tror kan bevege sjelen mest. Samtidig ser vi at hver generasjon også finner nye musikalske uttrykk.
– Har den nyere lovsangsmusikken skylden for at strengemusikk og musikklag er blitt lagt ned?
– Nei. Jeg tror det i stedet handler om manglende rekruttering blant strengemusikerne, men også om menighetenes ønske om å være i takt med både kulturelle og åndelige strømninger.
Spor i salmeboka
Mens strengemusikken gjennom det meste av 1900-tallet var dominerende innenfor frikirkelige miljøer, glimret den stort sett med sitt fravær i statskirkelige sammenhenger.
– Jeg har ikke vært særlig borti den tradisjonen, innrømmer Hans Olav Baden som er organist i Holmlia menighet i Oslo.
– Det er ikke mange bedehus på østkanten i Oslo; verken i Groruddalen, hvor jeg vokste opp, eller på Holmlia, hvor jeg jobber. I andre statskirker, hvor bedehustradisjonen står sterkere, kan det være annerledes.
Når det gjelder grunnen til den ulike sang- og musikktradisjonen i statskirkelige og frikirkelige sammenhenger, husker Baden en historie om hvordan kirkemusikkhøvdingen Arild Sandvold argumenterte for å sette klare grenser for hva slags musikk man slapp inn i Den norske kirke.
– Sandvold var sterkt kritisk til innslagene fra bedehustradisjonen i Landstads reviderte i 1926. Om salmen «Alltid freidig når du går», sa Sandvold: «Det dufter liflig av kaffe og julekake, og av den grunn må bli å holde ute fra kirken og gudstjenesten».
Hans Olav Baden minner om at diskusjonen om hva kirkemusikk er, har eksistert lenge.
– Det faktum at «O store Gud» er en av de nye i Norsk salmebok fra 2013, er vel et uttrykk for at vi stadig er i bevegelse når det gjelder påvirkningen fra denne tradisjonen. Andre spor av dette er for eksempel: «Navnet Jesus» og «O, Jesus du som fyller alt i alle». Så det er en forbindelse her, tross alt, sier Baden.
Pinsevennen Ragnar Sjølie har i senere år vært aktiv i Mortensrud menighet, som tilhører Den norske kirke.
– Er det rom for kristen strengemusikk i Mortensrud menighet?
– Nei, den blir mest sett på som en kuriositet.
– Har det alltid vært stor avstand mellom sangene i Norsk salmebok og strengemusikksangene?
– Det har nok vært fordommer begge veier. I pinsevennkrester har det vært liten forståelse for salmenes verdi, mens de utenfor dette miljøet nok har sett på strengemusikk-sanger som litt naive. Sistnevnte gruppe bør vite at den svenske sangerkjempen Einar Ekberg var høyt elsket og respektert både i pinsebevegelsen og blant et klassisk musikkpublikum. Det var også vår egen Karsten Ekornes, men i en mindre målestokk enn Ekberg.
Formidler verdier
I vår fikk Darling West Spellemannpris for albumet Vinyl And Heartache. Også Dagbladet mente de hadde gitt ut årets beste album. I sommer spiller de sin vestkystbasete countryrock, med banjo, munnspill, mandolin og akustisk gitar, både på Øya og Skjærgårds Music & Mission. Stilen har flere likhetstrekk med den tradisjonelle strengemusikken fra bedehusland. Vokalist og mandolinspiller i bandet, Mari Kreken (35), har sammen med ektemannen Tor Egil Kreken (som også spiller bass og banjo på CD-en Bedehusland – Country) reist en måned i USA, tett på bandets musikalske røtter.
– Dette er røtter som representerer tradisjoner som fremdeles er viktige. Det som slår meg, er hvor naturlig denne tradisjonsmusikken i USA hører hjemme i både kirkelige og andre kretser. Den er inkorporert i folks sosiale, hverdagslige og religiøse liv, uten at noen finner det merkelig. I Norge opplever jeg at det fremdeles er litt enten-eller; at man fort blir plassert i den ene eller andre leiren.
Mari Kreken husker at morfaren hadde en mandolin hengende på veggen i stua. Han hadde brukt den i musikkforeningen i baptistmenigheten han tilhørte, men senere hentet han den sjelden ned fra veggen.
– Morfars bruk av mandolin i menigheten, var nok både riktig og naturlig for ham. For meg er musikken større enn de religiøse rammene, sier Mari Kreken.
Å spille for Herren
Blues-gitaristen Knut Reiersrud (56) var sju år da han skjønte at strenge-musikk hadde solid tilhørighet i kristne forsamlinger. Han hadde nettopp røket en streng på sin første gitar, og faren hans tok den straks med seg på trikken for å få forretningen hvor han hadde kjøpt den til å ordne opp.
– Jeg husker far kom hjem og fortalte at en mann hadde kommet bort til ham på trikken, og sagt: «Jeg skjønner at du spiller for Herren». Far hadde svart: «Jeg spiller for damene også, jeg». Historien forteller hvordan gitaren så sent som i 1968 fremdeles ble forbundet med kristne forsamlinger.
Senere har Reiersrud stort sett bare hørt kristen strengemusikk fra Frelsesarmeens musikkgrupper på gata.
– Jeg synes det låter bra. Den kristne strengemusikken står da også i en lang og fin tradisjon.