Kultur

Vekkelses-musikken som sovnet

Strengemusikk-tradisjonen fra ­bedehusene er utrydningstruet. Men sporene av den er ­tydelige i nyere norsk populærmusikk.

Strengemusikken er blitt kalt «vekkelsens motor», med sine enkle melodier og glade tekster om frelse og himmellengsel. Sang- og musikkforeningene som dukket opp på møteplattformer allerede i siste halvdel av 1800-tallet, ble ut over 1900-tallet et fast innslag på bedehus over hele Skandinavia. Sanger som «­Salige visshet», «La oss forene oss i sang» og «Løftene kan ikke svikte», bar vekkelsesvinden mot nye høyder. På 1960-tallet begynte strengebaserte musikkforeninger også å gi ut egne LP-innspillinger. Men så dabbet interessen for musikken gradvis av.

Musikalsk oppdragelse

Ragnar Sjølie (80) er en av pionerene og drivkreftene for tradisjonell kristen sang og musikk her i landet.

– Flere eldre i frimenighetene savner strengemusikken. Noen er så ukomfortable med at den nyere lovsangmusikken er eneste­ musikktilbud, at de har sluttet å gå på møtene, sier mannen som var initiativtakeren til den norske varianten av Minns du sången på 2000-tallet, hvor hensikten nettopp var å løfte fram perler fra den kristne sangskatten.

Sjølie var opptakstekniker på de første Klango-innspillingene (som Levi Henriksen stadig refererer til i bøker og på plater), som blant annet var innspillinger av tradisjonell strengemusikk.

– Jeg vokste opp med strenge­musikken i en liten pinsemenighet på Ski utenfor Oslo. ­Musikkgruppa, som alltid ­bidro på ­møtene, bestod av flere gitarer, to fioliner, en cello, en mandolin, og et piano jeg selv spilte på fra 15-årsalderen. Det var ikke egne sangbøker for dette på den tiden, men min far hadde­ skrevet ned sangene for hånd i en notisbok. Sangene ble min ­musikalske oppdragelse.

– Men nå, fortsetter Sjølie med et sukk – er de i stor grad gått i glemmeboka – også i menig­hetene hvor de oppstod.

LES MER: Min farfar gikk på akkord

Vekkelsens motor. I Sverige har den kristne strengemusikktradisjonen mye til felles med den vi har hatt i Norge. Sangeren, presten og læreren Börge Ring har gjort det til en hjertesak å løfte frem den gamle strenge­musikken som han vokste opp med i sankt Markus metodistforsamling på Södermalm i Stockholm. Flere av de kristne LP-ene han ga ut på 1970 og 80-tallet var populære i Norge, det samme­ var låten «Gatorna på Söder» (svensk oversettelse av «Streets Of ­London»). Nå er Ring aktuelle med CD-en Strängmusik & Frykman – på gammalt vis.

– Disse sangene var vekkelsens «motor». De grep tak i folk og skapte nytt liv. For meg var det stort å spille fiolin i strengemusikken fra niårsalderen. Da jeg flere år senere, på midten av 1980-tallet, oppdaget at denne enkle og folkelige musikktradisjonen var i ferd med å forsvinne, skjønte jeg at noe måtte gjøres, sier Ring.

En serie om musikktradisjonen på Sveriges Radio, ble etterfulgt av en turné med 90 fullsatte konserter.

– Det viste meg hvor stor ­betydning denne musikkformen har hatt.

Flere av de 24 gamle bedehussangene som Börge Ring nå har gitt ut, har også blitt mye sunget i norske frimenigheter. For eksempel «Säg känner du det underbara namnet», «Jag har i himlen en vän så god» og «Den himmelska lovsången».

– Dette er sanger som går ­direkte til hjertet mitt, sier Börge­ Ring.

Akkurat det overrasker ikke Per Kjetil Farstad, professor i musikk ved Fakultet for kunstfag ved Universitetet i Agder.

– Strengemusikken appellerte til følelsene. Sangene var påvirket av pinsevekkelsen, men var også forståelig for mannen i gata, sier Farstad.

Han har doktorgrad med ­emner fra luttmusikkens historie, og spiller selv flere strenge­instrumenter. I forbindelse med forskningsprosjektet ­RESEP (­religion som estetiserende praksis), som skal belyse problemstillinger knyttet til kulturell verdsetting, har han skrevet boka Pinsemusikken (2013), som gir et innblikk i musikksyn og musikkens funksjon i pinsemenighetene gjennom 1900-tallet.

– I tillegg til sang og musikk­foreninger, var også vanlig med duoer, trioer, kvartetter, og forskjellige kor innenfor den samme musikktradisjonen, men ­uttrykksmåtene i menighetene har endret seg radikalt de siste 30 årene. De fleste som har vært bekymret over utviklingen, har nok slått seg til ro med at Kristus blir forkynt også i ­nyere musikkformer, tror Per Kjetil Farstad.

LES OGSÅ: Gravde fram kristen sangskatt

Mangfold

Da David André Østby (36) vokste opp, var strenge­musikktradisjonen for alvor i ferd med å forsvinne fra mange menigheter. Som lovsangspastor i Filadelfiakirken Oslo har Østby stått i bresjen for den moderne lovsangen, som ­flere vil hevde var en viktig grunn til at strenge­musikken mer eller mindre ble borte. Østby har ikke dårlig samvittighet av den grunn.

– Jeg har gode barndomsminner fra strengemusikken i pinsebevegelsen. Men folks forventninger til mangfold har de siste tiårene endret seg. Derfor er også kravene til den musikalske ­menyen i menighetene blitt større. Mitt inntrykk er at mange­ ­menigheter og lovsangsledere­ strekker seg for å ivareta et ­moderne musikalsk uttrykk, samtidig som de også favner 
en større musikktradisjon. 
For øvrig synes jeg ikke musikklagene var mer varierte i musikkuttrykket enn det dagens lovsang er.

– Ragnar Sjølie hevder flere­ ­eldre i menighetene savner strengemusikken?

– Den er nok et savn for mange­, ja. Og det er ikke så rart: Enhver generasjon har gjort seg guds­erfaringer tilknyttet musikk, som er den kunstformen jeg tror kan bevege sjelen mest. Samtidig ser vi at hver generasjon også finner nye musikalske uttrykk.

– Har den nyere lovsangsmusikken skylden for at strengemusikk og musikklag er blitt lagt ned?

– Nei. Jeg tror det i stedet handler om manglende rekruttering blant strengemusikerne, men også om menighetenes ­ønske om å være i takt med både kulturelle og åndelige strømninger.

Spor i salmeboka

Mens strenge­musikken gjennom det meste av 1900-tallet var dominerende innenfor frikirkelige miljøer, glimret den stort sett med sitt fravær i statskirkelige sammenhenger.

– Jeg har ikke vært særlig borti­ den tradisjonen, innrømmer Hans Olav Baden som er ­organist i Holmlia menighet i Oslo.

– Det er ikke mange bedehus på østkanten i Oslo; verken i Groruddalen, hvor jeg vokste opp, ­eller på Holmlia, hvor jeg jobber. I andre statskirker, hvor bedehustradisjonen står sterkere, kan det være annerledes.

Når det gjelder grunnen til den ulike sang- og musikktradisjonen i statskirkelige og frikirkelige­ sammenhenger, husker Baden en historie om hvordan kirke­musikkhøvdingen Arild Sandvold argumenterte for å sette klare grenser for hva slags musikk man slapp inn i Den norske kirke.

– Sandvold var sterkt kritisk ­
til innslagene fra bedehustradisjonen i Landstads reviderte 
i 1926. Om salmen «Alltid freidig når du går», sa Sandvold: 
«Det dufter liflig av kaffe og julekake, og av den grunn må bli å holde ute fra kirken og gudstjenesten».

Hans Olav Baden minner om at diskusjonen om hva kirkemusikk er, har eksistert lenge.

– Det faktum at «O store Gud» er en av de nye i Norsk salmebok fra 2013, er vel et uttrykk for at vi stadig er i bevegelse når det gjelder påvirkningen fra denne tradisjonen. Andre spor av dette er for eksempel: «Navnet Jesus» og «O, Jesus du som fyller alt i alle». Så det er en forbindelse her, tross alt, sier Baden.

Pinsevennen Ragnar Sjølie har i senere år vært aktiv i Mortensrud menighet, som tilhører Den norske kirke.

– Er det rom for kristen strenge­musikk i Mortensrud menighet?

– Nei, den blir mest sett på som en kuriositet.

– Har det alltid vært stor ­avstand mellom sangene i Norsk salmebok og strengemusikk­sangene?

– Det har nok vært fordommer begge veier. I pinsevennkrester har det vært liten forståelse for salmenes verdi, mens de utenfor dette miljøet nok har sett 
på strengemusikk-sanger som litt naive. Sistnevnte gruppe bør vite at den svenske sangerkjempen Einar Ekberg var høyt elsket og respektert både i pinsebevegelsen og blant et klassisk 
musikkpublikum. Det var også vår egen Karsten Ekornes, men i en mindre målestokk enn ­Ekberg.

Formidler verdier

I vår fikk Darling West Spellemannpris for albumet Vinyl And Heartache. Også Dagbladet mente de hadde­ gitt ut årets beste ­album. I sommer­ spiller de sin vestkystbasete countryrock, med banjo, munnspill, mandolin og akustisk gitar, både på Øya og Skjærgårds Music & Mission. Stilen har flere likhetstrekk med den tradisjonelle strengemusikken fra bedehusland. Vokalist og mandolinspiller i bandet, Mari Kreken (35), har sammen med ektemannen Tor Egil Kreken (som også spiller bass og banjo på CD-en ­Bedehusland – Country) reist en måned i USA, tett på bandets ­musikalske røtter.

– Dette er røtter som representerer tradisjoner som fremdeles er viktige. Det som slår meg, er hvor naturlig denne tradisjonsmusikken i USA hører hjemme i både kirkelige og andre kretser. Den er inkorporert i folks sosiale, hverdagslige og religiøse liv, uten at noen finner det merkelig. I Norge opplever jeg at det fremdeles er litt enten-eller; at man fort blir plassert i den ene eller andre leiren.

Mari Kreken husker at morfaren hadde en mandolin hengende på veggen i stua. Han hadde brukt den i musikkforeningen i baptistmenigheten han tilhørte, men senere hentet han den sjelden ned fra veggen.

– Morfars bruk av mandolin i menigheten, var nok både riktig og naturlig for ham. For meg er musikken større enn de religiøse rammene, sier Mari Kreken.

Å spille for Herren

Blues-­gitaristen Knut Reiersrud (56) var sju år da han skjønte at strenge-musikk hadde solid tilhørighet i kristne forsamlinger. Han hadde­ nettopp røket en streng på 
sin første gitar, og faren hans tok den straks med seg på trikken for å få forretningen hvor han hadde kjøpt den til å ordne opp.

– Jeg husker far kom hjem og fortalte at en mann hadde kommet bort til ham på trikken, og sagt: «Jeg skjønner at du spiller for Herren». Far hadde svart: «Jeg spiller for damene også, jeg». Historien forteller hvordan ­gitaren så sent som i 1968 fremdeles ble forbundet med kristne forsamlinger.

Senere har Reiersrud stort sett bare hørt kristen strengemusikk fra Frelsesarmeens musikkgrupper på gata.

– Jeg synes det låter bra. 
Den kristne strengemusikken står da også i en lang og fin tradisjon.

Les mer om mer disse temaene:

Olav Solvang

Olav Solvang

Olav Solvang var kulturjournalist i Vårt Land i en årrekke, med særlig interesse for musikk. I 2019 utga han boka «Rytmer rett i hjertet - en beretning om den kristne populærmusikkens historie i Norge». Han anmelder populærmusikk for Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur