Musikeren Andreas Loven har gitt ut to album. Det første fikk navnet Nangijala etter himmellandet i Astrid Lindgrens bok om Brødrene Løvehjerte der Kavring mister Jonatan. Lovens historie handler også om å miste en bror. Da platen kom ut i fjor, ville han ikke snakke om hvorfor Nangijala ble tittelen. Nå gjør han det.
I år 2000 fulgte 18 år gamle Andreas i sin 23 år gamle storebror Øyvinds fotspor til Trondheim for å bli ingeniør. Etter 14 dager får han en telefon fra sin mor. Hun forteller at Øyvind er drept i en trafikkulykke.
Fem år etter gir Tord Gustafsen Trio ut platen The Ground. Den salmepregede musikken finner veien inn til mange hjerter. I Trondheim lytter også NTNU-studenten Andreas Loven, og for ham skal musikken etter hvert forandre livet hans.
Pannekaker
Seks år gamle Andreas lærte å spille piano av bestemoren. Hun ventet på ham med pannekaker. For en gutt som helst ville være ute å leke, var det en snill innkalling til fingerøvelser og klassisk musikk.
Han husker ingen strenge pekefingre, fikk gjøre hva han hadde lyst til og måtte gjøre en del han ikke hadde lyst til. Men det ble aldri det strenge klassiske regimet.
Som tenåring sprayet han en el-gitar svart med AC/DC-logo og lærte seg rock og blues, jazz og improvisasjon kom inn etter hvert. Selv om ungdomsskole- lærere hjalp til, tok det tid å knekke koden. Han lyttet mye til Bill Evans før han begynte å skjønne hva som foregikk.
LES OGSÅ: – Privilegiene våre smuldrer opp
Gravstein
Trondheim har et av verdens ledende student- miljøer for jazz. Likevel hang ikke Andreas Loven med jazzstudentene. Først mot slutten av fem års ingeniørstudier gjorde musikken seg så sterkt gjeldende at den virkelig fikk et fotfeste i livet hans. Og han fikk ørene opp for Tord Gustafsen Trios The Ground.
Hva som var sjokk og hva som var sorg, har han ikke klart for seg når han ser bakover. I perioder kan den slå seg på i harde kast og gi total oppløsning. I andre perioder kjenner han ingenting.
– Når jeg er ved gravsteinen hans, lar sjelden kroppen meg få føle på min egen sorg. Å legge et lokk på det, har jeg lært er en slags beskyttelsesmekanisme.
Musikken i The Ground fikk også en funksjon. Den åpnet for det han kaller en livslang sorgprosess.
– Jeg innså at musikken virkelig leget, sier han.
Gule sider
I 2005 undertegnet ingeniøren en jobbkontrakt. På besøk i familiens hytte i Arendal, ble Andreas og kona invitert med på jazzfestivalen Canal Street. Moren ville de skulle høre Silje Nergaard. De visste ikke at hennes band var Tord Gustavsen Trio.
– Der og da skjønte jeg at jeg måtte velge musikken, sier han.
Musikk er behovet for å komme i kontakt med selv, og få uttrykk for alt det man bærer på.
Andreas Loven, jazzmusiker
Han holdt det for seg selv. Det tok to uker før han mannet seg opp til å skrive oppsigelsen. Han lette opp Tord Gustavsen på Gule sider.
– Det jeg ikke visste, inntil jeg stod ansikt til ansikt med Tord til vår første pianotime, var at han hadde skrevet musikken i tapet av sin egen bror. Den erkjennelsen, om kraften av musikk, tok livet av ingeniørkarrieren.
De snakket ikke mer om det. De gikk inn i musikken, ikke i terapien.
Tråden
– Hva er det i musikken hans som snakket til deg?
– Det vet jeg ikke om jeg har lyst til å sette ord på. Den gjorde at jeg landet i meg selv og fikk kontakt innover i meg selv. Når vi står overfor så store størrelser som alvorlig sykdom og død, så melder åndelige og eksistensielle spørsmål seg som noe naturlig.
– Hvordan blir sorgen til musikk?
– Musikk er behovet for å komme i kontakt med seg selv, og få uttrykk for alt det man bærer på. For meg kan musikk virke både abstrakt og direkte for å uttrykke mange slags følelser, ideer og erfaringer.
LES OGSÅ: Topper listene og begeistrer korfolket
Nytt møte
I 2007 bryter han og kona opp og reiser til Sør-Afrika, uten jobb eller studieplass. De slår seg ned i Cape Town. Snart er han fanget av «en enorm puls av Afrika» samtidig som du kjenner Europa og spiller med jazz- musikere preget av Amerika. Tre år etter er de tilbake i Norge.
Musikken kan være en troløs alliert for en familiefar med økonomisk ansvar. Gjennom tid med løsjobber og et nytt forsøk som ingeniør, vokste en kvelende følelse av å ikke komme i gang. Troen på fjellflytting begynte å vike.
Storebror
I 2012 dro den lille familien tilbake til Sør-Afrika. Det var da han møtte saksofonisten Buddy Wells som var etablert på den sørafrikanske jazzscenen. Tingene begynte å få fasong.
– Han er på mange måter min nye storebror. Vi har et enormt sterkt vennskap, skjønner hverandre ut og inn, både med og uten instrumenter. Selv om vi spiller mine komposisjoner, føles musikken vel så mye som hans, forteller Loven.
Tittelsporet på Nangijala kan Andreas bare spille sammen med Buddy. Plate nummer to har fått navn etter den multikulturelle bydelen District Six i Cape Town – en bydel som ble bulldosert vekk i 1966. Den er tilegnet ånden fra «sjette distrikt», en forståelse av fellesskap som er større enn den kjødelige familien.
– For afrikanere er bror og søster dine virkelige nærmeste. Det siste året er det blitt en erkjennelse for meg at Buddy er blitt min nye storebror.
Da den tre år gamle datter Hedda fikk en lillebror tidligere i år, fikk han navnet til pappas storebror – Øyvind.
