Bronsestatuen av Kong Olav V avdukes ved Oslo rådhus søndag. Det har tatt 20 år å få den reist.
På dagen 70 år etter at kongefamilien gikk i land på Hønnørbryggen i 1945 vil dagens kongehus være til stede under avdukingen av Olav Oruds minnesmerke, Mann og bauta, som er en gave fra Oslo kommune.
Billedhugger Olav Orud sier at kunstnervenner oppfordret ham til å lage et portrett – og ikke kunst, og at han har prøvd å etterleve det.
LES MER: – Kunstneren må ha respekt for kirkerommet
Kunstverk
– Oppgaven var å lage et portrett, og det har jeg etterstrebet. I beste fall kommer kunsten til underveis, slik at statuen får kvaliteter både som portrett og et kunstverk man kan glede seg over, presiserer Orud.
Maler Håkon Gullvåg har selv malt flere kongeportretter. Han fikk mye kritikk for sin tolkning av kong Harald og dronning Sonja for noen år siden. Gullvåg er mindre opptatt av portrettlikhet.
– Et portrett skal være mer enn en beskrivelse, og jeg må ta egne grep i min fortolkning. Et portrett må ha gyldighet som kunstverk. Jeg har tatt egne grep, og det er vel også grunnen til at jeg har fått mye pepper for mange av portrettene mine, sier Gullvåg.
Folkekjær
Olav Orud mener han har mislykkes hvis han ikke har fått frem en portrettlikhet.
– Det mest krevende har vært balansen mellom Kong Olav Vs verdighet, og den imøtekommende, folkekjære kongen jeg opplevde ham som, sier billedhuggeren og håper verket vil skape gjenkjennelse.
– Alle har et forhold til Kong Olav V, et slags eierskap som gjør at det helt sikkert vil være delte meninger om verket, men jeg tror ikke det vil vekke sterk motbør, legger han til.
Han understreker viktigheten av holdningen i skikkelsen han skaper som skulptør.
– Se på Nils Aas' fremstilling av Kong Haakon VII. Det er den rake, ubøyelige kongen som stod som en bauta gjennom krigen. Min konge er etterkrigskongen som søkte nærkontakt med folket. Han representerer det inkluderende. Underveis har jeg hatt i tankene hans utsagn om at vi må ta vel i mot våre nye landsmenn. Det er et godt eksempel på hans vennlige innstilling, som det har vært viktig for meg å formidle, sier Orud som gleder seg til avdukingen på søndag.
[ LES FLERE KULTURSAKER FRA VÅRT LAND ]
Portrett
– Jeg tenker ikke helt likt med Olav Orud om portrettkunst, sier Håkon Gullvåg.
– Når det er sagt, har jeg sett gipsversjonen av Oruds verk, og for meg fremstår det som kunst. Portrettbilder, og ikke minst selvportretter, står som bæresøyler i kunsthistorien. Munch, Goya, Rembrandt og van Gogh er gode eksempler på det. For meg er arbeidet med portretter noe som har næret hele mitt kunstnerskap – og brakt meg videre, forteller Gullvåg.
Han ser på portrettkunst som en søken etter et menneskes frekvens – eller karakter.
Personlighet
– Det skal være et konsentrat av menneskelig nærvær, kunsten er å samle en mengde inntrykk av en personlighet, for så å finne et livsøyeblikk som skal hente frem det egenartede i et enkelt individ, sier Gullvåg.
– Hvis man søker bare portrettlikhet kan det fort bli dødt og utstoppet. Ambisjonen må være lage et bilde som er «mer» den personen enn objektet selv. Gjennom å søke et så tett nærvær med en enkelt person, blir man bedre i stand til å beskrive mennesker generelt, mener Gullvåg.
Estetikk
Kunsthistoriker Ina Blom mener det er umulig å lage et portrett uten å gjøre en rekke estetiske valg.
– Hvor innovativt det skal bli, er opp til hver enkelt. Men i arbeidet med en statue eller et maleri gjør man tusenvis av valg underveis, bevisst og ubevisst. Det går på proporsjoner, materialvalg, uttrykk, lyssetting og så videre, sier hun.
– Også innen klassisk portrettkunst ble det skapt stemninger og karakteristikker. Se på Goyas portretter av spanske konger, de er realistiske, men ikke alltid like flatterende. Det er ikke noe nytt og dramatisk i det Gullvåg gjør i sine portretter, selv om mange er snillere enn ham i gjengivelsen, sier Blom.
