– Kirken gir kunsten respekten den fortjener

– I andre offentlige sammenhenger har kunsten ofte lite vern. Men i kirken er den del av et hellig rom og får den respekten den fortjener, sier Håkon Gullvåg.

I Vårt Land har flere stemmer fra kunst- og kirkefeltet den siste tiden drøftet hva slags kunst det bør være rom for i kirkene. Noen har tatt til orde for at døren bør gjøres høyere, og at samtidskunsten bør få friere spillerom.

LES OGSÅ: – Kunst kan krenke kirken

– Jeg vil snu det og si at kirken er fri for mye av det som kunst i andre rom sliter med, sier Håkon Gullvåg.

Han er en av våre mest brukte kirkekunstnere, og har blant annet utsmykket kirkene i Seegård, Konnerud og på Ellingsøy. I morgen åpner han utstillingen I begynnelsen på Galleri Dobloug i Oslo.

– Men om kirkekunsten slipper unna noen begrensninger, så har den vel likevel et smalere utgangspunkt enn annen kunst?

– Mange mener det. Men andre utstillingsplattformer lukkes av andre ting, som likegyldighet, tilfeldigheter og endringer. Se på et offentlig sted som Oslo S eller Gardermoen, alt overdøves av reklamer og skjermer. Det skrus opp skranker og ting flyttes på. Kanskje er det en myte at kirken er så lukket. Jeg synes i hvert fall det er svært fruktbart å jobbe i kirkerommet, og føler at det jeg har gjort har kommet inn i veldig gode sammenhenger.

Følg oss på Twitter og Facebook!

Ny utstilling

For Gullvåg har året vært preget av reiser. Det begynte med utsmykkingsarbeider i den evangelisk-lutherske kirken i Jordandalen, nært stedet der Jesus ble døpt. Deretter Orkenøyene, hvor han har malt St. Magnus, som katedralen er viet til. Og for tiden jobber han i domkirken i Rouen i Normandie, hvor Olav den hellige ble døpt. Akkurat nå er han i Oslo, for å gjøre klar utstillingen på Galleri Dobloug, av arbeider han har fullført innimellom. Også de er i hovedsak av bibelske motiver.

– Det er egentlig det samme om jeg maler for en kirke eller om jeg maler for meg selv. Men kirkerommet gir mulighet til å gå opp i format og gå lengre inn i en utvidet bruk av arbeidet. Og det skjer en transformering når verket flytter ut av atelieret og inn i katedralen. I Rouen betraktet jeg bildene mine gjennom en økumenisk og en katolsk gudstjeneste. Det framkalte noe nytt. Enhver utstilling blir preget av konteksten, sier Gullvåg.

Kunstnermyten

Det er en tid og et sted for alt. Det har de siste års debatt om kunstneren Vanessa Bairds verk To Everything There is a Season minnet oss på. Det 36 kvadratmeter store maleriet skulle henge i Helse- og omsorgsdepartementet, men de ansatte ville ikke ha det fordi det minnet dem om 22. juli.

– Situasjonen setter krav. Det gjelder både på sykehus eller på en flyplass. Når jeg leverer utsmykkingsforslag jobber jeg likevel fritt som kunstner, og leverer det jeg mener er et relevant svar på utfordringen. Kunsten har ofte vegger å spille mot. Det er en myte at kunsten alltid er helt fri. Og det er en tvangstanke. Du spiller alltid mot noe.

LES OGSÅ: Ønsker seg Bjarne Melgaard i kirken

Tunge føringer

– Er tanken om den frie kunsten en ny tanke?

– Det er en myte. Det lages bare nye begrensninger. Vi har bygget museer og andre institusjoner som legger tunge føringer for hva som er gyldig kunst, slik som Nasjonalmuseet; KORO, som skal ha kontroll på kunst i offentlige rom; og OCA, som skal ha kontroll på eksport av norsk kunst. Du skal ikke fortelle meg at det ikke der legges føringer for hva som er gyldig kunst. Kanskje er de også sterkere enn føringene som kirker og mesener tidligere har lagt.

– Regjeringen sier de vil løsne på bindingene mellom kunstfeltet og det offentlige. Har du tro på en slik reform?

– Systemer legger alltid føringer, og kunstnerens oppgave er å finne rom til å handle fritt. Men det er ikke bare mesener og kirker som kan legge føringer, det kan også de organene man oppretter. Kunstfeltet har vært god til å lage slike systemer som kupper kunstbegrepet. De satser ofte for smalt, sier Gullvåg.

Regjeringen la nylig fram sitt første statsbudsjett, og diskuterer det nå med samarbeidspartiene. Kanskje er det derfor Gullvåg skynder seg å legge til:

– Det er veldig farlig om dette brukes som argument for å bygge ned det statlige engasjementet, for det er viktig at staten også i et lite land sørger for å holde liv i et kulturliv som ikke kan betale seg selv. En må bare forsøke å finne den beste måten å gjøre det på.

Spiller mot rammer

Gullvåg gjør det godt. I fjor tjente han 1,4 millioner kroner. Likevel, eller kanskje derfor, er kunsten hans omdiskutert. For fem år siden skrev kunstanmelderen Stig Andersen en kronikk i Aftenposten, hvor han hevdet at Gullvåg er bejublet i offentligheten, men ikke særlig anerkjent i kunstmiljøet. Mye av kritikken var motivert av Gullvågs portretter av kongeparet, som Andersen kalte for en «malerisk vansiring», og han hevdet at Gullvåg endte opp med å «dyppe sine portrettobjekter i majones snarere enn å fordype seg i deres personlighet.» Til Dagbladet svarte kunstneren den gang at kritikken var vanskelig å svare på, fordi den var «et så personlig og nesten et litt aggressivt følelsesmessig utbrudd.»

Nå trekker Gullvåg frem nettopp disse portrettene, som eksempler på at kunstneriske rammer og kunstnerisk frihet kan eksistere side om side.

Tøyer strikken

– Jeg har oppdrag hvor man tilsynelatende kan tro at det er lagt tydelige rammer, for eksempel da jeg malte portrett av kongen. Men jeg følte at jeg stod temmelig fritt. Det var selvfølgelig en dialog hele veien, men jeg forsøkte å bruke den til å strekke rammene for hva et kongeportrett kan være. Jeg føler at det landet, og at jeg hadde frihet til å tøye strikken. Det føler jeg at jeg har i kirkerommet også, for kirkens folk ønsker selv fornyelse av sjangeren.

– Hvor synes du grensen går, mellom det som passer inn og det som ikke passer inn i kirken?

– Det er vanskelig å ha kunst som motarbeider det som foregår i kirken. Det er vanskelig å forestille seg. Uansett om det er i et sykehus eller i en kirke, så må du ha respekt for rommet. Det er farlig om du lager en situasjon hvor kunsten blir invaderende og overkjørende. Museene er rom hvor en kan gjøre det man vil, så finnes det andre rom hvor man må være klar over at kunsten opptrer i en kontekst.