En tro som bærer

Da han var 16 år, bestemte Casper André Lugg seg. Han som knapt hadde lest en eneste bok, ville bli forfatter. Hans andre diktsamling heter Dagene er som gress. Allerede etter Lite rekviem, ble han fremhevet av en av våre fremste lyrikere Steinar Opstad. I den 25 år gamle debutanten så Opstad en kime til noe virkelig stort: «Lugg er en poet som tør å gå i klinsj med eksistensen.»

LES ANMELDELSE AV DIKTSAMLINGEN: Nesten umerkelig

Turbulens

Etter det gikk det troll i akkurat de ordene. Foran en bokvegg i den solfylte stua, bekrefter Lugg at det betydde mye for ham å få ros fra Opstad. Likevel ligger det både et sammenbrudd og mange år fram til bok nummer to.

– Hva får en 16-åring til å bestemme seg for å bli forfatter?

– Jeg søkte intenst etter mening med livet. Jeg har hatt en turbulent oppvekst med mange prøvelser i ungdomstida. Jeg lengtet etter en retning. På skolen hadde jeg vanskeligheter i de fleste fag bortsett fra de kunstneriske. Jeg var ikke boklig av meg over hodet.

Han husker ikke hva eller hvorfor, men han tvang seg gjennom et par bøker. Da kom omslaget. Han slukte russiske klassikere og mye lyrikk uten å skjønne så mye av det han leste.

– Jeg fikk øye på en verden som var mye større enn den jeg fungerte i. Det ga meg opplevelsen av at her er det noe som lever av randsonene, utenforskapet, angsten og alt det jeg var vant til å være i.

LES OGSÅ: Vil ikke gå til nattverd med diktene sine

Jeg mistet faren min tidlig, og tok litt vare på ham mens han var alkoholiker. Jeg flyttet fram og tilbake mellom foreldre og søsken. Det var de første tingene jeg begynte å skrive om.

Gjenkjennelse

Han oppdaget med andre ord at alt det som var vanskelig å leve i var det lett å finne gjenkjennelse på i litteraturen.

– I ettertid vil jeg nok si at jeg fikk et behov for å skrive fordi jeg hadde mye i bagasjen som det var vanskelig å å prosessere. Jeg mistet faren min tidlig, og tok litt vare på ham mens han var alkoholiker. Jeg flyttet fram og tilbake mellom foreldre og søsken. Det var de første tingene jeg begynte å skrive om. Alt handlet om det.

Å lese mye ble tidlig viktig for ham.

– At det fantes så mye litteratur om eksistensielle prøvelser, en så stor samtale om det og så mye dannelse knyttet til det, det ga meg en følelse av fellesskap og muligheter for en annen identitet.

For han som hadde slitt med boklige fag, ble det mange år med litteraturstudier. Det ga nye impulser og tanker som gjør at han kan si at det er lite igjen av de første tankene i diktene hans. Da han ble hektet på Profil-kretsen og lyrikere som Paal Helge Haugen, Eldrid Lunde, Jan Erik Vold, Kjell Heggelund og Tor Ulven var mye gjort.

– Olav H. Hauge var også svært avgjørende.

I senere tid har særlig poeter som Tomas Tranströmer og Paul Celan betydd mye for ham.

Stillheten

– Hvordan vil du beskrive dine diktsamlinger?

– Alt jeg skriver retter seg inn mot et meningstap eller en tapserfaring. Alt er fokusert mot hva døden innebærer. I Lite rekviem var det en språklig bearbeiding av tapserfaringen, mens i Dager er som gress er det også kommet inn et åndelig nivå. En tro som bærer er viktig både i skrivingen og i livet mitt.

Han sier det er mye stillhet i begge samlingene. Særlig viktig er det i den nye samlingen.

– Stillheten er et like viktig åndelig som et poetisk tema. Alle diktene prøves mot stillheten, ikke i auditiv forstand, men som et eksistensielt vilkår. Hvis jeg skal beskrive stillheten i poesien, så er det i form av tapet av en meningsbygning. Det er en helt avgjørende prosess i hvert eneste dikt at det alltid er prøvet mot sitt eget meningstap.

Mens jeg lurer på hva den meningsbygningen er å forstå som, fortsetter Lugg sitt resonnement med ord som runger.

– I den kontemplative retningen i kristendommen som jeg er mest opptatt av, så er det å erfare sin egen intethet helt avgjørende for å bli mottakelig for en kjærlighet som er større enn en selv.

LES OGSÅ: Den eine poetiske storhendinga følgjer den andre

Intetheten

Fra stillheten er vi over i intetheten. Og som mennesket må erfare intetheten, må diktet kastes ut i det absurde.

– Ellers risikerer det å bli fanget inn av et konsensusspråk. Det poetiske språket må være mye mer presset mot en grense. De må nærmest lutres i stillhet

– Ordet etter seg i gresset og tier, heter det i et dikt.

– Ja, det er et av bildene som peker tydelig mot det. I Et lite rekviem er det et dikt der avslutningsbildet er slik: «språket ser på deg med dyreøyne». Når språket rykkes ut og plasseres et sted det ikke kan eksistere, blir det kanskje poesi.

– Jeg forsøker å hegne om ordet – sier du.

– Ja, uten å la hendene visne rundt det.

– Hva frykter du da?

– Selv om det er en ufravikelig bestanddel av språket, frykter jeg at det analytiske intellektet legger for sterke føringer på den poetiske ytringen. Grunnen til at det er et poetisk bilde at jeg ikke kan forklare det på en annen måte. Naturligvis har ordet for meg sterke forbindelser til inkarnasjonen – ordet som ble menneske.

LES OGSÅ: Gud inntar samtidslitteraturen

Behovet for å kunne be, som jeg vil si ikke handler om å formulere seg eller ønske seg noe eller ut av noe, men mer som en overgivelse.

Evangeliene

På spørsmålet om hva som førte ham til evangeliene, kommer svaret i to ord: «Total krise.»

– Jeg har alltid hatt en intuisjon og en henvendelse i meg og alltid bedt, forteller han.

Noe kristent miljø har han ikke vært i nærheten av i oppveksten.

– Hele min verden raste sammen, og jeg så ikke så mange veier ut. Da opplevde jeg en kontakt og mening i det å bli gitt troen. I ettertid ser jeg at det vanskelig kunne gått noe annerledes. Behovet for å kunne be, som jeg vil si ikke handler om å formulere seg eller ønske seg noe eller ut av noe, men mer som en overgivelse. Det var enten eller – slippe taket og gå inn i en overgivelse, ha tillit til at det er en som bærer, eller totalt mørke.

Krisen inntraff et års tide etter at han debuterte med Lite rekviem i 2011.

– Det har skjedd mye mellom de to diktsamlingene. I en periode var jeg fast bestemt på å ikke være forfatter, konstaterer han.

LES OGSÅ: Diktene hans er voldsomme saker

Sammenbrudd

– Hva var det som raste?

– Jeg var helt overbevist om at jeg var i ferd med å dø - fra den ene dagen til den andre. Jeg har alltid vært opptatt av disse tingene, skrevet om det og vært avhengig av en slik akutt livsfølelse, men da grenset det til at jeg ikke visste om jeg orket å gå videre. Da fant jeg den nødvendige kraften gjennom bønn, ikke gjennom litteraturen der jeg alltid trodde jeg ville finne all mening. Det var noe som var enda viktigere og mer grunnleggende.

Han tror ikke han er alene om å ha opplevd et slikt angstsammenbrudd.

– Det er ikke en uvanlig måte for Gud å trekke mennesker nærmere seg på. Senere har jeg forsøkt å få skrivingen og troslivet til å leve sammen. Det er ikke så lett alltid. Fordi skrivingen er et slags forbruk av oppmerksomhet. Det er mange behov i det for å bli anerkjent og forstått, noe som ikke nødvendigvis er viktig i troslivet. Samtidig prøver jeg å holde skrivingen og poesien åpen for å kunne romme alle slags menneskelig erfaring og ikke låse det til den kristne tradisjonen. Diktningen er først og fremst menneskelig.

Ubegripelig

Det han skriver må også berøre de religiøse erfaringene, nettopp fordi de er eksistensielle erfaringer. Han finner det vanskelig å forstå at det i så lang tid har vært sterke fordommer mot det åndelige stoffet i litteraturen.

– Det er både historieløst og en avlysning av noe grunnleggende menneskelig. Heldigvis virker det som det er mer åpent nå, sier Lugg.