Avbrutt på vei mot kjernen

Linnéa Myhre startet skrivekarrieren med en særegen blanding av sårbarhet og sarkasmer på bloggen «Alt du vet er feil». I 2012 debuterte hun med romanen Evig søndag, fulgt av Kjære i 2014. Begge romanene var selvbiografiske, og handlet i stor grad om spiseforstyrrelser.

Hver gang du forlater meg handler også om spiseforstyrrelser, men er ikke selvbiografisk på samme måte. For første gang i Myhres forfatterskap har boka en tredjepersonforteller, som altså ikke er tilstede i handlingen som jeg-person. I utgangspunktet tenkte jeg at dette var et modent og nødvendig grep. Kanskje kunne det skape distanse til den offentlige personen Linnéa Myhre, og la leseren dykke dypere i selve tematikken? Det er ikke nødvendigvis sånn det fungerer.

Forhold

Kort fortalt handler Hver gang du forlater meg om et kjærestepar. Han er en musiker fra Bergen, har leilighet i Oslo, men bor i USA. Hun er danser og bor i et kollektiv i Oslo. Hun sliter med spiseforstyrrelser. Hver gang han forlater henne, for kortere eller lengre tid, er forakt for egen kropp det hun sitter igjen med. Når hun er alene er forholdet til mat alt som opptar henne.

LES OGSÅ: Linnéa Myhre ba til Gud om at hetsen måtte ta slutt

Avbrutt av radioen

Etter å ha blitt forlatt, står hovedpersonen på badet og gransker sine egne cellulitter. Hun kaller dem «den største og mest ødeleggende konsekvensen av kjærligheten», selv om de oppsto i en tid da hun aldri hadde hatt det bedre. «Men nå som hun sto og gransket dem, var det brått som om cellulittene tilhørte en annen tid. En annen kropp, en annen historie. Dette var ikke lenger hennes bein, de hadde tilhørt ham, dem i felleskap, og hun visste ikke hvordan hun skulle se på dem nå som hun var alene.» Slik jeg leser boka, er dette grunnproblemet Myhre adresserer: tilhørighet til egen kropp, i relasjon til en annens. I sitatet reflekterer Myhre rundt relasjonelle spørsmål, med utgangspunkt i det lille, nære og virkelige. Det virker som om hun er på vei inn i kjernen av noe viktig. I neste øyeblikk blir imidlertid hovedpersonen avbrutt av en sang på radioen. Det er selvsagt en av hitlåtene til han som forlot henne. Plutselig er stemmen hans der, i offentligheten, den synger til alle. Dette oppsummerer romanen for meg. Den blir stadig avbrutt fra å si det den prøver å si. Jeg kommer ikke lenger enn overflaten av både sykdommen og parforholdet.

LES FLERE BOKANMELDELSER HER

Finner sitt publikum

Med musikkvideolignende «boktrailere», TV-opptredener og intervjuer på VG netts Rampelys-seksjon, vil boka helt klart finne sitt publikum. På meg virker all medieoffentligheten rundt Myhre bare distraherende, på samme måte som radiolåta i romanen. Jeg mistenker at det også kan være en hemsko for henne som forfatter. Hun har i alle fall mange forventninger å frigjøre seg fra. Mange unge mennesker vil uansett kunne kjenne seg igjen i det Myhre skriver om. Det trengs, og Myhre skal ha honnør for å skrive om spiseforstyrrelser. Temaet er så følelsesmessig vanskelig at det er få som orker. Skal det bli god litteratur av det, må hun allikevel gå dypere.