Droppet Jimi Hendrix for hardingfela

Han vant Landskappleiken i ­Seljord i 2011, på Otta i 2012, og på Fagernes i fjor. I 2012 fikk han også Spellemannprisen for den selvtitulerte debut-CD-en. På oppfølgeren, Kjoskrullen, tolker han tradisjonen ­etter stilskaperen­ Jon Kjos på sin egen måte.

– Jeg var godt i gang med både gitaren og rockedrømmen, da lærerinna mi på Arabygdi skole i Vinje foreslo at jeg skulle prøve­ meg på hardingfele. Da jeg gjorde­ det på Vinje musikkskole,­ ble jeg helt oppslukt. Mine nye helter­ het plutselig Bjarne Herefoss og Hauk og Knut Buen. Det var noe med den rike og fyldige klangen,­ men også improvisasjonen i spillet­ deres, som grep meg.

LES OGSÅ: Salmekomponist Trond Kverno vant ærespris

Energi og spontanitet

Tusenvis av øvingstimer, og flust med lovord om hans gnistrende og særegne spill, senere, opplever Ottar Kåsa at han langt på vei har funnet en spillemåte som fungerer bra. Likevel er han alltid på leting etter noe som kan gjøre musikken bedre.

– Jeg henter litt fra mange ulike­ spellemenn med forskjellige­ uttrykk og særegenheter. Men også fra nyere populærmusikk, for eksempel samarbeidet med jazz- og bluesmusikeren Mattis­ Kleppen på bestillingsverket Reshjemheia. Ved å være åpen for nye strømninger, men sam­tidig være tro mot tradisjonen, kan det skje spennende ting. Stikkordet for meg er energi, med et ikke for polert uttrykk. Og naturligvis med spontanitet. Ofte vet jeg ikke hvor slåtten ender før jeg er ferdig med å spille den, smiler Ottar Kåsa.

LES OGSÅ: «Lavmælt kjærlighet fra Iran»

– Hender det at du fremdeles lytter til musikken til Jimi Hendrix?

– Ja, det hender. Også til Led Zeppelin, Black Sabbath og mye annen musikk. Det er ikke så ulikt som man kanskje skulle tro. Forskjellige musikksjangre har ulike kvaliteter. Det viktigste er ikke sjanger, men at uttrykket til musikeren er personlig og ærlig.

Aktiv lytting

Mange yngre folk som deler hans interesse for rock kan ikke tenke­ seg å høre på eller drive med «fele­gnikking». Det tror Kåsa ofte skyldes at de bare en sjelden gang har lyttet til musikken med et halvt øre på radioen.

– Det gir ikke noe godt inntrykk, knapt noe inntrykk i det hele tatt. En slått, en gangar eller springar, er en nokså komplisert greie som krever aktiv lytting for at det skal synke inn. Hardingfelemusikk bør dessuten, kanskje mer enn noen annen musikk, oppleves live; med en lys levende spellemann. Mange som i utgangspunktet er skeptiske, vil bli revet med.

LES OGSÅ: «Ærlig og sorgløst om sorgen etter kona»

Felemaker

Noen få kilometer vest for Bø sentrum, bare noen få hallingkast fra stedet hvor det felespillende forbildet Øystein Langedrag bodde, har den opprinnelige arabygdingen slått seg ned sammen med samboer og to små barn.

Verkstedet ved siden av hoved­huset har snekkerfaren hjulpet ham å bygge. Der lager han tre-fire splitter nye hardingfeler fra bunnen hvert år. Prisen er 70.000 kroner stykket. Reparasjoner av andres instrumenter kommer i tillegg. Fela til Tuva Syvertsen i Valkyrien Allstars, er nylig blitt god som ny. Øystein Greni i Big Bang har fått dekorert tre av gitarene sine. En av dem forærte han Snah i Motor-
psycho.

– Det var litt tilfeldig at jeg ble felemaker. Da jeg studerte historie ved Høgskolen i Bø, for å ha et annet bein å stå på, spurte en medstudent hvorfor jeg ikke ble felemaker i stedet. Jeg tenkte, hvorfor ikke? Jeg hadde alltid likt å lage ting, kniver og slikt.

LES OGSÅ: Munk vant The Voice

Lærte felebyggerkunsten. Like før han skulle begynne på Musikkinstrumentakademiet i Sarpsborg, ble det lagt ned. Ottar Kåsa begynte i stedet i lære hos den lokale felemakeren ­Eivind Ralle.

Da han året etter begynte i fele­makerlære på Ole Bull Akademiet på Voss, traff han Sigvald Rørlien, som gladelig delte flere hemmeligheter om felebyggerkunsten med ham.

– At rektoren fra Ole Bull Akademiet senere ville kjøpe ei fele av meg, tok jeg som et tegn 
på at jeg har lært faget ganske bra.

Japansk lærling

I et lite nabo­rom til hovedverkstedet er Keisuke Hara fra Japan ivrig opptatt med å felle inn perlemor i pyntekanten på fela han er i ferd med å bygge. 30-åringen har vært lærling hos Ottar Kåsa i seks måneder. Nå er det snart i orden med seks nye måneder, forteller han fornøyd.

– Norge eksporter en del ­hardingfeler til Japan, og Keisuke er utrolig interessert og lærevillig både i felespillet og -byggingen, forteller Ottar Kåsa.

– Jeg hørte hardingfele for første gang ved en tilfeldighet, men mye falt på plass da. Det var dette jeg ville bruke tiden min på. På nettet sjekket jeg alt jeg kom over av felemusikk. Etter­ hvert oppdaget jeg at det var spellemennene­ fra Telemark som appellerte mest til meg. Norske spellemenn jeg senere traff i Japan, anbefalte meg å spørre Ottar Kåsa om lærlingplass, sier Keisuke Hara.

LES OGSÅ: Israelsk stjernehistoriker: – Om hundre år er vi borte

Han anslår at det foreløpig bare er et 30-talls japanere som satser hardt på hardingfelespill. Noen av dem er med i Tokyo Spele­mannslag.

– Feleinteressen vil ta av i ­Japan, det er jeg helt sikker på.

– Med internett, og den økte forståelsen og interessen for ulike­ kulturers musikk, kan verken fylkes- eller landegrenser­ lenger begrense det som i ­utgangspunktet kan oppleves som et lokalt musikkuttrykk. Kanskje blir det turné i Japan snart? undrer Ottar­ Kåsa.