Kong Harald var til stede og kastet glans - statsminister Erna Solberg og kulturminister Thorhild Widvey like så - da en sprengfylt Grieghall feiret byens stolthet gjennom et kvart årtusen, Bergen Filharmoniske Orkester. Det startet i det små, nesten privat - i dag er orkesteret i elitedivisjon, ikke minst med en plateproduksjon som nå plukker ned priser og konkurrerer med de beste om det beste.
Griegs taktstokk
En skal til Bergen for å dynkes av musikk i fire timer gjennom tre ruvende avdelinger. Så var det ikke bare jubileum, det var finalen for orkesterets dirigent gjennom de tolv siste årene, Andrew Litton, og starten for den nye - Edward Gardners, som i ærbødighet fikk overrakt Edvard Griegs gamle taktstokk. Han takket med forbehold - «jeg som har det med å brekke sånne pinner», som han sa.
LES OGSÅ: Mozart var ni år gammel da Harmonien i Bergen hadde sin første konsert
Tar pusten fra
Programmet var intelligent snekret, orkesterets «smidighet» ble utprøvd i alle musikkens kjøreretninger - fra Bartoks tour de force (pantomimesuiten Den mirakuløs mandarin) til Haydns klare og Mozarts milde verden. Edward Gardner visste naturligvis hva han gjorde da han åpnet med et av den moderne musikkhistoriens mest brennende verker, en demonstrasjon i heftige byks og klanglige fargeskift som kan ta pusten fra den mest årvåkne. Underlig hvordan Bergensfilharmoniens «erfarne», ja, nesten romantiske karakter fanget opp og menneskeliggjorde modernistens skarpe kanter.
Følg oss på Facebook og Twitter!
Til minste celle
Truls Mørk spilte (naturligvis) inderlighet og liv i Haydns cellokonsert i C - en heftig overgang fra Bartoks ildsprut, til det vakreste og enkleste av det skjønne. Edward Gardner holdt orkesteret «stramt», for stramt går det vel an å si, i en nødtørftighet som bleknet aldri så lite i Mørks samvær. Det løstes opp mot slutten, smilet kom. Mozart pustet lettere - i Leif Ove Andsnes «varetekt». Han ledet orkesteret fra pianokrakken, skapte en musikerentusiasme som holdt seg hele halvtimen igjennom og transformerte orkesteret til en myk kropp, bevegelig i alle retninger, fokusert ned til minste celle.
LES KOMMENTAR: Låter musikken annerledes i Bergen enn i Oslo? Ja!
Saftig musisering
Andrew Littons «saftige» form for musisering gikk til full uttelling i Maurice Ravels Daphnis og Chloë, det skal mage til for å få dette svære, duvende verket (med svært kor, ypperlig gjort denne kvelden) på styr. Bare beundring å melde for hans evne til å lokke fram det lengselsfullt nostalgiske i musikken, minner om svunne tider og tapte horisonter. Det kan ofte gå glatt for seg, intetsigende motstandsløst. Her: Forløst. Som i Prokofiev (Romeo og Julie), som i Wagner (fra Tannhäuser), som i Edvard Grieg (Operafragment fra Olav Tryggvason), som i Ketil Hvoslefs energibunt av noen toner (Il Compleanno (Fødselsdagen) for orkester og to sekstetter - det var spill her, som representerer det aller beste landet har å by på. «Dette orkesteret som beveger og begeistrer året rundt», som direktør Bernt Bauge sa, - «det er lov for andre enn bergensere å være stolte av det også!».
På parnasset
En av orkesterets markante sjefdirigent i sin tid - Harald Heide - «ante» at orkesteret hadde potensial i seg til å vokse seg verdig til «parnassets høyde», som han sa. Der omtrent er det nå.
Ingen skal kimse av musikkens betydning. Verden viser seg ikke fra sin blideste side akkurat nå, denne kvelden bidro med et mottrekk, en manifestasjon av gleden. Vi skal ikke skamme oss over det.
Da publikum til slutt reiste seg rituelt og sang fra Bergensiana, var alt på plass.