Sangevangelistene er en utdøende rase. Det bekymrer jazzsanger Solveig Slettahjell. Hun sier at hvis bedehussangene skulle bli borte, ville det for henne vært som om morsmålet hennes var utdøende.
– Jeg vokste opp med slike sanger. Det er der jeg kommer fra. Bedehussang er en vital tradisjon for meg, selv om kvaliteten er blandet, som i all annen musikk. Det er også mange eksempler på at så vel musikk som tekster holder et høyt nivå. Bedehussang er min folkemusikk.
Som voksen kan jeg oppleve en del av teologien som litt «hard». Men den friksjonen, av og til også frustrasjonen, mater det kunstneriske i meg.
– Solveig Slettahjell
Aril Edvardsens var formann i det lokale AUF og en kjent spelemann og lokal countrysanger på Sørlandet. Da han ble kristen begynte han å synge kristne sanger til eget halvakustisk gitarakkompagnement.
Allemannseie
– Synger du fremdeles de gamle bedehussangene?
– Ja visst. Albumet Arven fra 2013, er nettopp slike sanger. Vi synger dem også ved de fleste anledninger i familien vår. Noe av det fineste med bedehussangen, er jo at alle kan, og veldig ofte, vil synge dem. For oss som er vokst opp i denne tradisjonen, er de allemannseie. Og ikke bare for de som ser på seg selv som sangere.
– Hva synes du om den tydelige, noen vil vel hevde overtydelige, forkynnelsen på sangene?
– Som voksen kan jeg oppleve en del av teologien som litt «hard». Men den friksjonen, av og til også frustrasjonen, mater det kunstneriske i meg. Jeg tror det musikalske og sanglige i det gir folks tro et annet og mer åpent rom enn det rasjonelle og kognitive. Det rommet trenger jeg, sier Slettahjell.
LES MER: Refser kulturministeren for å ha oversett kirken
EP: Randulf og Hildegunn Saunes ga ut Om Gud forglemte verden.
Savner friskhet
Hildegunn Garnes Reigstad (32) jobber sammen med tvillingsøsteren Ingelin Reigstad Nordheim med et bestillingsverk til festivalen Bergen Kirkeautunnale, om nettopp bedehussangtradisjonen. Konserten vil bli holdt i oktober.
– Bedehusmusikk er fremdeles veldig viktig. Samtidig kunne jeg ønske at det ble skrevet noen nye sanger i den samme tradisjonen med et friskere musikalsk uttrykk. Mange gamle bedehussanger har fantastiske tekster. Med sin konkrete evangeliske profil, som ikke først og fremst handler om individualitet og følelser. De eldre melodiene synes jeg derimot ofte kan bli litt for trauste. Jeg greier ikke alltid helt å legge sjela i dem.
LES MER: Kick av kreftene i kirkeorgelet
En plikt
Bård Ose, mangeårig programleder for musikkprogrammet Pils sammen med Finn Tokvam, kaller seg ikke kristen. Likevel hevder han «Barnatro» har vært like viktig for ham som Beatles' «She Loves You» og Rolling Stones' «Satisfaction». Ose vokste opp på Åsane i Bergen, hvor han husker at sangevangelistene Milly & Oddny var store på den tiden.
– Det vil jeg ikke glemme. Feilen mange gjør, er at når de vokser opp og blir tenåringer, og etter hvert voksne, forkaster de gamle tradisjoner fordi de oppdager noe nytt som virker kulere. Når de plutselig en dag skal synge for barna sine, oppdager de at de har mistet noe viktig. Det er forferdelig trist.
– Gjør du, som musikkarbeider i NRK, noe med det?
– Ja. Vi som jobber i media har en plikt til å vedlikeholde tra disjoner, også bede husmusikken.
Når jeg fremdeles stikker innom kristne stevner, slår det meg at de gamle bedehussangene var bedre.
– Levi Fragell
Flekkerøyguttenes LP Rettferdiggjort av nåde.
Sitter i ryggmargen
Levi Fragell sier han fremdeles griper seg i å nynne på gamle bedehussanger som faren Øivind Fragell skrev og sang.
– Sangene sitter fremdeles i ryggmargen. Jeg vokste jo opp med dem. Selv om det tekstlige ikke lenger betyr det de gjorde for meg, synes jeg fremdeles slike bedehussanger både har et mer meningsfullt innhold, og er mer lyrisk og tiltalende, enn den nyere, kristne korsangen med korte refrenger. Når jeg fremdeles stikker innom kristne stevner, slår det meg at de gamle bedehussangene var bedre.
LES MER: Tar poesien fra torget og inn i kirken
Personlig uttykk
Maria Solheim (34) har gitt ut fem popalbum, og har ikke lenger den samme nærheten til bedehusmusikk som under opp veksten i Alsvåg i Vesterålen.
– At sangevangelistene kom innom små steder som jeg bodde på, var inspirerende og superviktig. Det hendte også de sang i kristendomstimene på skolen. Hvis vi mister denne musikken, med dens sterkt personlige ut trykk, vil det være synd. Både fordi det musikalske mangfoldet blir mindre, men også fordi man vil miste en dimensjon ut over det som tales. For meg nådde budskapet i bedehusmusikken inn på en spesiell måte, det gjelder også annen musikk.
LES MER: Mister idoler, men ikke Jesus
