Kultur

Båret av ­nådens frihet

Marianne Uri Øverland er på kirkelig oppdrag for å ­skape større forståelse for tro, håp og undring.

Direktøren ved IKO – Kirkelig pedagogisk senter og IKO-forlaget, Marianne Uri Øverland, er ordinert prest, og har en kirkelig CV som kan pusten fra noen og hver.

– Blir du aldri lei av å jobbe med kirkesaker?

– Nei. Jeg tror det har mye med oppveksten min i Ålesund å gjøre, hvor tro og kirke var en naturlig del av livet. Faren min var også Arbeiderpartimann og fotballdommer, så det var aldri noe enten eller, forteller 65-åringen over en kopp varm kaffe på en kafé like utenfor Oslo Sentralstasjon.

Nestekjærlighet

Hun har nettopp kommet med toget fra Fredrikstad, hvor hun bor sammen med ektemannen Atle Sommerfeldt, som er biskop i Borg bispedømme. At hun har nådd så høyt opp i konkurransen om å få årets Petter Dass-pris, vekker minner om de første­ tenårene hjemme i Ålesund, hvor hun ofte gikk på besøk til en ­onkel og en tante i byen.

Mens onkelen ofte fortalte om da han satt på Grini under krigen, og om medfanger som skulle komme til å slite senere i livet, berettet tanten mest om Petter Dass. Tanten arbeidet som hushjelp, og kom i likhet med Petter Dass fra Helgeland.

– Jeg hadde lært om Petter Dass på barneskolen og kunne «Herre Gud ditt dyre navn og ære» på rams, det måtte vi på den tiden. Med tantes fortellinger om hva han hadde betydd for helgelendingene, ble han mer levende for meg.

Det viktigste hun lærte under disse besøkene, var likevel å ha respekt for alle mennesker. ­Onkelen hadde flere venner som hadde vært krigsseilere, og som ofte måtte døyve vonde minner med alkohol.

– Jeg så også at det hjalp disse menneskene å være hjemme hos tante og onkel. At de drakk for å glemme, gjorde dem ikke til ­dårlige mennesker. Det jeg opplevde i dette hjemmet har nok gjort sitt til at jeg senere engasjerte meg i politisk og diakonalt arbeid. Nestekjærlighet er en viktig del av kristendommen.

Felles møteplasser

Marianne Uri Øverland har aldri hatt sans for fleipen «unngå julerushet, gå i kirken hele året».

– Går folk i kirken bare jul­aften – så fint! Da får vi gi dem en god opplevelse av kirkens budskap den dagen. Det samme gjelder barnedåp, konfirmasjon, begravelse: Velkommen til kirken! Også hvis noen bare vil sitte ned for å stenge bråket ute. Folk kan ha gode grunner for å ikke gå regelmessig i kirken. Kirken er dessuten ikke bare en bygning, den er alt Guds folk – uansett hvor vi befinner oss.

Snart skal hun gå opp til IKOs lokaler, det er dagens trim:

– Målet er å skape større rom for tro, håp og undring. Da må vi dyktiggjøre både barn og voksne på å reflektere og samtale rundt dette med tro og livssyn. Finne felles møteplasser, hvor man kan hjelpe hverandre med å respektere hverandres tro. Og våge å stille spørsmål, ikke bare bli belært. Luther sier at barnets kall er å være barn. For IKO er det viktig å bidra til at barna får en tilhørighet til kirken og lærer å kjenne Jesus.

– Hvordan bør troen formidles til barna?

– Troen må ikke fremstilles som noe truende, noe de må mestre. Den må formidles som frihet, glede og tillit til Guds nåde. Det er viktig å vise barna gode rollemodeller. Vi arbeider mye med å finne gode fortellinger som fremstiller kvinnene i Bibelen. Selv om det er lettere å finne fortellinger om Noahs ark og Daniel i løvehulen, så trenger også jenter noen de kan identifisere seg med.

3 kjappe

Den beste konserten du har vært på?

Da Tuva Syvertsen sang «Den fattige Gud» under gudstjenesten på trosopplæringskonferansen i fjor.

Favorittbok?

Alle dør alene av Hans ­Fallada. Handlingen er fra ­Berlin i 1942. Hva det vil si å være et anstendig menneske.

Favorittevangelist 
i Bibelen?

Johannes. Han skildrer for eksempel lys og mørke med et litterært språk som gjør inntrykk.

Frihet

I egne barneår gikk hun på søndagsskolen i Frelsesarmeen. I tenårene gikk hun på møter i Misjonskirken, tilknyttet Det norske misjonsforbund, og i Frikirken, hvor hun sang i et ungdomskor. Det var stort sett trygt og godt. Bortsett fra den gangen en svensk gjestepastor i Misjonskirken talte om at de som ikke var frelst, ville bli igjen på jorda når Jesus kom for å hente sine.

– Jeg ble vettskremt. En dag moren min ikke var å se om morgen, tenkte jeg at har det skjedd; nå er de andre i himmelen, mens jeg er her. Det var grusomt. Da moren min kom inn, hun hadde jo bare vært like utenfor, fortalte hun at dette ikke hadde noe med en god Gud å gjøre.

Det slo Marianne Uri Øverland seg til ro med. Da hun var blitt 20 år, og hadde flyttet til Oslo for å studere på Det teologiske menighetsfakultetet (MF), fikk hun likevel en skjellsettende trosopplevelse under en bibeltime i Vestre Frikirke.

– Forkynneren Birger Løvli snakket om nåde. Han slo ettertrykkelig fast at nåde handlet om at Kristus hadde frigjort oss, at vi var frie som kristne. Ja! Det er jo slik det er, tenkte jeg.

– Tenker du det fremdeles?

– Ja, det har definert min voksne­ tro siden. Friheten i Kristus har gitt meg en glede i kristenlivet mitt, som har gjort at jeg ikke er gått lei. Jeg hadde ikke følt meg ufri i barne- og tenårene heller, men det var nok litt pliktfølelse som drev meg fra møte til møte. Det ble det slutt på.

PETTER DASS-KANDIDAT 1: Takker foreldrene og Bob Dylan

«Barnet vårt»

Hun traff Atle Sommerfeldt da de begge studerte på MF i 1978. Da de giftet seg tre år senere, fikk de etter en stund vite at de ikke kunne få egne biologiske barn.

– Jeg syntes det var greit. Det var ikke slik at jeg lengtet etter å få barn.

I dag er datteren Maria Mpho blitt 25 år. Det var en formiddag i det afrikanske landet Botswana, hvor Atle Sommerfeldt jobbet for Botswana Christian Council, og hun underviste på et college i teologiske­ fag, at telefonen ­deres ringte. Det var fra et sykehus fem mil unna.

– De hadde fått vite av en lege vi kjente at vi kunne tenke oss å stå på en liste med aktuelle fosterforeldre. Nå spurte de om vi kunne komme for å gjøre et intervju? Da jeg spurte når, sa de i dag. Det gjaldt ett bestemt barn som var åtte uker gammelt. ­Moren var død, faren hadde bedt syke­huset finne foreldre. Det hadde de ikke lyktes med.

Framme på sykehuset ble det ikke mer snakk om intervju. Det ble derimot til at Marianne Uri Øverland skulle gå inn alene på rommet hvor den lille jenta lå.

– Jeg var fryktelig spent. Da jeg så ned i de store øynene hennes, måtte jeg bare ta henne i armene mine. Jeg tenkte at dette er barnet mitt. Til Atle, som ventet utenfor, sa jeg at «her er barnet vårt». Han smilte glad. Så kjørte vi hjem med den lille. «Svangerskapet» mitt varte to timer.

LES OM FJORÅRETS VINNER: Frykten stakk dypere enn skammen

Guds gave

Første kvelden som foreldre hadde de ikke et eneste babyplagg.

– Det første jeg gjorde var å ta på henne en T-skjorte med Sunnmørsbanken på brystet. Den hadde nettopp gått konkurs, mens vi hadde fått noe mer verdt enn all verdens penger, ler Marianne Uri Øverland.

Senere ordnet de nødvendige papirer. De fikk uten problemer adoptere jenta. Og navnet?

– Maria Mpho betyr Guds gave, sier Marianne Uri Øverland.

Tre kandidater er nominert til årets Petter Dass-pris

  • I dag, 21. november, presenterers kandidat 1: Olavsfestdagene ved Petter Myhr
  • Kandidat 2: Presenteres 28. november
  • Kandidat 3: Presenteres 5. desember

SE VIDEO!

 

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur