Anmeldelsen sto på trykk i april 2016. Kazuo Ishiguro er tildelt nobelprisen i litteratur for 2017.
«Du må lete lenge etter de buktende landeveier eller fredfylte enger som England siden ble kjent for. I stedet var det mil etter mil med, uoppdyrket mark; her og der grove stier over takkete åser eller golde heier ... Isnende skodde lå over elver og myrer, et kjærkomment tilholdssted for uhyrene som da fremdeles holdt til i dette landet». Slik begynner det. I dette landskapet ferdes ekteparet Beatrice og Axl, som bor i en hule sammen med andre og gir seg av gårde i det irrgrønne sumplandskapet for å besøke, finne igjen, sin eneste sønn. Det er bare én ting, hukommelsen er borte, de husker ikke. Egentlig er det vel den de er på veg for å finne igjen.
Vårt Land bryr seg om litteratur. Her finner du våre bokanmeldelser.
Tåken henger
Dette er en av årets store romaner, gripende og nervespennende. Rister vi sammen erfaringene fra Hobbitten, Harry Potter, Kafkas klaustrofobiske skyggelandskap, Shakespeares Kong Lear, fantasikongen Arthur, Don Quiote og ridderlegenden Sir Gawain, har vi en pekepinn. Men den underlige tonen og de underliggende påminnelsene om vår tid, er genuint Ishiguros.
Dette er utgangspunktet: «Tåken henger tungt over min fortid», sier Axl, den kjærlige ektemannen.
ANMELDELSE: Gary Snyder er ei viktig røyst i moderne amerikansk lyrikk
Dragens forbannelse
Vi er i jernalderen et sted, skjønt hvem vet. Det er diffust, det også. Noen ganger kjennes det helt «nå» ut. Kanskje er det to tider som er lagt oppå hverandre. Det mest konkrete er at det handler om britene og sakserne som kjemper blodig om herredømmet i engelsk historie. Midt i bokens hjerte bor dragen Querig, som et slags ondets midtpunkt. Til slutt er det et helt lite følge, som er på vei sammen med Beatrice og Axl. Er det forresten den foraktede dragen som skjuler og tåkelegger hukommelsen?
ANMELDELSE: Snudde Camus opp ned. Fikk en fatwa mot seg. Nå er boken hans oversatt.
Lese dypere
Det er som et eventyr, og vil en lese romanen dypere, har den mange påminnelser om at krigene fortsatt er her, og at noe av det verste de gjør oss, er å drepe hukommelsen vår, blanke den ut. Skrekkbildene, sorgen og tapene er så massive at vi ikke lenger husker at vi har en historie. Nyhetsbildet vårt er fult av mennesker som lever under tungt lastete traumer som sinnet blokkerer for å huske. Jeg tror Ishiguro – det er kanskje noe jeg bare tror – stiller seg tvilende til om vi noen gang kan lære av våre feil, kall også det hukommelsestap. Men han holder sine sjeler i gang. Over det hele ligger en sky, som alle håper skal løse seg opp. Slik at de får hukommelsen tilbake.
ANMELDELSE: Terje Tvedt i ny bok: Godhetstyranniet lever
Kjærlighetens vesen
Men først og fremst er En kjempe begravd historien om uendelig kjærlighet to eldre mennesker i mellom, de stavrer seg frem gjennom den ene spektakulært skumle historien etter det andre. Jeg sier ikke hvordan det går.
Leserne vil deles i to, skulle jeg tro: De som kan leve på kanten av denne «eventyrets» og virkelighetens klaustrofobiske tåkeverden, og de som helst vil slippe. Historien har mange lag. Og vi glemmer den ikke.
