Anmeldelse

Damen bak magien er scenograf og kostymedesigner Unni Walstad, som gjør en forbilledlig jobb med å skape et unikt univers. Med et blikk for overdrivelsens kunst drar hun oss raskt og effektivt inn i en burlesk, barokk og fargerik eventyrverden. Assosiasjonene til Alice i Eventyrland og en Tim Burton-inspirert estetikk er nærliggende, der manipulering av proporsjoner, fargebruk og kontraster bidrar med å sette den eventyrlige stemningen fra forestillingens start. Her troner dronningen bokstavelig talt over alle, der hun sitter på toppen av sin flere meter høye kjolestakk, mens slottshagen er fylt med sommerfugler med et vingespenn av uante dimensjoner og himmelhøye blomster som titter ned på en.

Vrir på det velkjente

Sagnet om Snehvit er gammelt, fra Brødrene Grimms råe versjon av det tyske folkeeventyret i 1812, til Walt Disney i 1937 lagde sin første helaftens tegnefilm med en noe «snillere» Snehvit. (Her er både straff om å gå med brennende jernsko, eller dronningens beordring til jegeren om å komme tilbake med Snehvits lever og hjerte, sensurert bort.) Disneys fremstilling sitter fortsatt visuelt spikret hos mange. På Det Norske Teatret spiller dramatiker Maria Tryti Vennerød på at man umiddelbart vet hva man har med å gjøre. Appellen ligger i hvordan hun håndterer, vrir og vender på det velkjente. Her møter vi blant annet gartnergutten Jan Grønn (Hermann Sabado), som er prins i sin egen hage, mens dronningens hoff av syv lydige og litt redde tjenere, får mer å spille på enn Disneys dverger.

Handlekraftig