Andre verdskrigen - Natt i verda er skrevet og lagt til rette av fire, europeiske dramatikere: Oleg Bogaev (Russland), David Greig (Skottland), Lukas Bärfuss (Sveits) og Maria Tryti Vennerød fra Norge. I tillegg er stykket bygget rundt dokumenter, musikk og fortellinger fra deler av verden som var og er berørt av krigen. Også skuespillernes fortellinger er med. Noe er fakta, men det meste fiksjon. Både det russiske og det skotske bidraget er skrevet med et overskudd som gjør at selv humoren får plass.
Jeremiade
Resultatet er like fullt blitt en mangestemmig klagesang der hovedscenens store rom rister av krig. Sveitsiske Lukas Barfüss får siste ordet i forestillingen når han sier at ut av denne krigen er det ikke mulig å skape en fortelling: «Det denne krigen først og fremst etterlet er ikkje kaos. Den sanne arven er inkje, og inkje skaper ikkje historier».
Etter dette postulatet følger en scene som er forestillingens siste og sterkeste. 50 navn på mennesker som ikke lenger finnes leses opp. Mens Gjertud Jynge leser med voksende fortvilelse former de andre skuespillerne statuer av sekker. En hel kirkegård får form i det 50 menneskeliv gestaltes. I seg selv en uutholdelig jeremiade.
LES OGSÅ: Svein Tindberg skal spille teater hele natta
Vekkesignaler
Ved 100-årsjubileet tok teatret for seg hele Bibelen i en seks timer lang forestilling. Nå må du sette av en natt, og de fire aktene tar syv og en halv time. Nok en gang er det teater på rammeste alvor, og det er tungt for både kropp og sjel.
Her risikerer man at konsentrasjonen glipper underveis. Det ligger en sterk symbolikk i det å sovne på vakt i et slikt krigsdrama. Med raske sceneskifter, blant annet over i bråkete klasseromssituasjoner, har regien bevisst lagt opp til å vekke oss.
LES OGSÅ: Å raljere med krigen gjør fortsatt godt
Nils Holgersson
Teatersjef Erik Ulfsby har selv regissert. Teatret ser maratonen som forskning i hva det at man blir sliten har å si for hvordan man oppfatter ting. Forestillingen er lagt opp i en slags novelleform. Vi følger noen linjer gjennom alle aktene. I dette ligger det mye god gjentakelse og støtte for det lange forløpet. Det er imidlertid også dette som gjør at aktene kanskje glir litt for mye inn i hverandre.
Når hovedfiguren Peggy (spilt med ungdommelig intensitet av Renate Reinsve) langt ut i forestillingen møter en forsoffen skikkelse med Hitler-bart, er det en hendelse uten forvarsel. At den så utvikler seg til et lite tragikomisk høydepunkt, viser likevel hvor mye denne mangfoldige, forestillingskroppen kan bære.
[ LES FLERE TEATERANMELDELSER HER ]
Scenografikunst
Fortellingen om Peggys kjærlighet og det tette samspillet mellom Reinsve og Joakim Rafaelsen som gåsa, er forestillingens magiske Lagerløf-linje, inspirert som den er av Nils Holgersson forunderlige reise. Der Nils rir på ryggen av ei gås for å lære svensk geografi, får Peggy en reise i krigens og eksistensens redsel.
Allestedsnærværende Milj Salovaara har ansvaret for scenografi og kostymer. Med å ramme inn teatrets store scenerom med tre vegger i imitert betong, har hun lånt grep fra Daniel Liebeskind, arkitekten bak Det jødiske museum i Berlin. Det kontrasteres med enkel sekkescenografi der sekkene figurer både som kropper og byggemateriale. Lysdesigner Øyvind Wangensteen har bidratt på avgjørende vis med et lysrigg som heves og senkes med truende effekt. Han sier han er inspirert av Hitlers arkitekt Albert Speer. Lysbruken er svært effektfull helt fra billettkontrollørenes lommelykter til gammaglimtet fra Hiroshima.
LES OGSÅ: Ingen trøst i freden
Gesamtkunst
Kunstneren Lars Ramberg har fått frie tøyler til å herje med teatrets omgivelser. Han har strippet vekk all kosen i teaterfoajeen. Han leker med tysk-norske likheter i ordene heil/heil for alt den er verd, og bidrar til å gjøre teateropplevelsen til et gesamtkunstwerk.
Forestilling har en innlagt debatt fra scenen. All ære til deltakerne som leverer våkne innlegg om dagens fundamentalister blant nynazister og jihadister, men det er noe formynderisk av teatret å styre publikums refleksjon på den måten.
I sin nye bok Sapiens påpeker historiker Yuval Noah Harari at etter 1945 har menneskeheten brutt krigens jungellov: «Endelig har vi ekte fred, og ikke bare fravær av krig.» Dette ville vært et mer overraskende tema, dersom teateret absolutt vil ha med en debatt i forestillingen.
