Sansing på høyt nivå

Jirí Kylián er norgesvenn, og Nasjonalballetten et av hans yndlingsensembler. Norge er heldig.

Oss selv

Ingen, som han, drar oss av gårde – inn dit hvor vi er mest oss selv, der vi tenker ­dypest og føler mest. Dansen er midlet, og uttrykket sort og hvitt, muskelkraft og sårbarhet, alvor og et eksplosivt smil – «vi lever med usikkerhet og aggresjon», sier han i et intervju. Og lar oss kjenne til bunns på begge.

Som skapt for

Seks danser i én forestilling, det går som et pust. Kylián sanser menneskekroppens styrke, bevegelser og skjønnhet med seismografisk presisjon. Han kan få kroppen til å danse som en fjær i lufta, men også den faller for tyngdekraften. Elegant, lett. Renskåret, er et riktig ord. Noen har nevnt «dansemalerier».

Nasjonalballetten er som skapt for Jirí Kylián. Noen streif av premierenerver er for ingen ting å nevne i denne sammenhengen – dette river, sliter og leger. Og ­likevel er det ikke ballett som kan desifreres til flat mening – den frigjørende kraften er hos Kylián en frigjørelse uten bestemmelse, frigjøring til noe ubestemt. Noe som kryper under huden og tjener meg som menneske godt.

Små signaler

Når Kylián velger musikk, er det av sobreste slag. Eller mest elleville. Det er et godt stykke å gå fra Anton Weberns kortesje av små signaler (Fem stykker for strykekvartett) til Mozarts selskapelige Tyske danser, fra Mozarts utrøstelige nakenhet i Pianokonsert i A dur, til Weberns utladninger (Seks orkesterstykker), fra Steve Reichs insisterende tromme­balansekunst (Drummings) til en av Bachs solopartier for en ­«ensom» fiolin.

I Kyliáns verden oppfører dansen seg som et tonenes usynlige speil. Det vil si, musikken «illustrerer» ikke, kraften fødes i den, den renner gjennom den og ut i hver trevl og muskel.

Det gjør Kyliáns uttrykk særdeles sant.

ANMELDELSE: «Fleur Jaeggy er en mester å betrakte, observere – innefra og ut»

Vår tid

Alt i denne forestillingen er på sett og sitt vis forbundet med sin tid, vår – og likevel hevet over den.

Om Sechs Tänze sier Kylián: «Det er i Mozarts ånd, og det faktum at han mente at våre liv ikke er mer enn et maskeball eller en generalprøve for noe dypere og mer meningsfullt, som har inspirert meg til dette verket».

Jordnær nok

At danserne holder i dette virvaret av kontraster, er et mirakel. Eller: At Nasjonalballettens dansere så sterkt klarer å uttrykke sin egen personlighet gjennom sånn fart og slike ville skift, er mirakelet. For slik er det alltid når en ser god Kylián, danserne er ikke brikker i en grå baderomsmosaikk, de er hver og en den nødvendige «klangen» som gjør mosaikken så sterk i farger. Slik må det være, ellers blir Kylián «renhet» til noe «på avstand», noe – for sinnet – fiendtlig og utilnærmelig opphøyet, som en gresk statue. Han er mer jordnær enn som så.

ANMELDELSE: «En av årets store romaner»

Olympisk

Noen få ganger kan en snakke om kunstuttrykk som hører til i olympiske luftlag. Som nå.