Bøker

Når det stormer

Få skriver like klokt og fantete om livet som Maria Parr. Oppfølgeren til Vaffelhjarte er her.

###
Maria Parr er ikke en forfatter som tryller bøker ut av ermet. Det er gått åtte år siden

Tonje Glimmerdal

tok verden med storm, og tolv siden debutboken

Vaffelhjarte

. Lesere i inn- og utland har trykket Parrs fortellinger til sitt bryst (selv forsøkte jeg å få tak i

Sommersprossen auf den Knien – Tonje Glimmerdal

på tysk – i Berlin i sommer. Utsolgt.). I det stille har mange ventet på nye historier fra småbygdene på Vestlandet. Nå er

Keeperen og havet

her, en bok som fortsetter litt etter der

Vaffelhjarte

slapp.

Vente, krible

I Knert-Mathilde har både barn og voksne blitt eldre siden sist. Lena og Trille skal opp i sjuende klasse, om et lite år er de klare for ungdomsskolen. Og allerede her, etter noen få kapitler i starten, snevrer Parr målgruppen inn: Dette er ikke en bok som nødvendigvis passer for en sjuåring. Vaffelhjarte er skrevet for dem mellom seks og ni. Keeperen og havet for dem mellom ni og tolv. Og det er faktisk verdt å vente.

For det skjer mye i Knert-Mathilde denne gangen også, og en stor del av det skjer med en slags uforklarlighet for de helt unge leserne. Det kribler i kroppene til Trille og Lena. Det har det for så vidt alltid gjort, men nå er det noe annet: De er i ferd med å bli ungdommer. De finner på minst like mye galskap som før, og temperamentet er gjenkjennelig hos dem begge – men underliggende grubler de over hvem de er, hvordan de skal finne sin plass og finne ut av seg selv, hva de er og ikke er og hvordan de vil være. Det gir ulike utslag. Men felles for dem begge er at de vender seg inn i seg selv.

Og den reisen er ikke like enkel å være med på for en seksåring som en tiåring. Ensomheten som ligger i å vokse er i større grad reell for et barn på mellomtrinnet. Til gjengjeld treffer Parr målgruppen godt. Der tv-serier og teaterstykker av Parrs bøker har nådd mange i ulike aldersgrupper, er det ikke slik med denne boka. Den er strammere og mer eksklusiv i henvendelsen til målgruppen. Det er et grep jeg liker godt.

LES MER: Havet, døden, kjærleiken – og keeperen 

Frigjørende

Farfar blir eldre, fotballaget får ny trener og det flytter ei ny jente til bygda. Trille og Lena kaster flaskepost, bygger flåter og setter ut på halsbrekkende ferder og går julebukk i blesten mens de kjenner på en gryende tvil om hvorvidt de er barnslige eller ikke. I bøkene sine skriver Parr frigjørende om barn og lek. Leken understreker på samme tid det store i å være barn og utfordringene barna møter på gjennom handlingen i bøkene. Hos Parr kan enhver fantestrek være nyttig, og det å kjede seg er en viktig del av livet. Det er frigjørende lesning. Mot, kreativitet, ansvar og fanteri er viktige bestanddeler i liv og lek.

Dessuten lever barna godt uten mobilen nærværende til alle tider. Både Trille og Lena har telefoner, men de brukes så å si ikke. De klarer seg helt fint uten.

Oppdagelser

Det er mange som gjør små, men superviktige oppdagelser i Knert-Mathilde denne gangen. Noe Trille oppdager er skrøpeligheten i at foreldre ikke er ufeilbarlige, men snarere mennesker som gjør så godt de kan. Andre romaner for samme målgruppe de siste årene har i ulik grad hatt dysfunksjonelle foreldre som premiss, noe som igjen hemmer barna i bøkene på ulikt vis. Barna må hjelpe til, de må ordne opp, de må på sett og vis ta over roller og oppgaver som egentlig er den voksnes. Dette er ikke et premiss hos Parr. Her er de voksne som de er, og barna får lov å bare være barn.

Mellomtrinnet

Både store og små i Knert-Mathilde er der at de glemmer verden litt noen ganger, går inn i seg selv, har nok med seg selv, glemmer å se andre, glemmer å være venn. I det står mye på spill – men så er det også slik at det gjelder alle, store som små. Gjennom et språk friskt som sjøsprøyt skriver Maria Parr starten på det som kan kalles en dannelsesreise for de to bestevennene. Møtet med noe ukjent starter noe nytt i Trille. Verden blir større enn vidunderlige Knert-Mathilde, noe som er egnet til både å skape forventning og uro i ham. Men når det stormer og alt står på spill blir de indre prosessene Lena og Trille har vært gjennom retningsgivende for hvilke valg de tar. I denne boken ligger det en anerkjennelse av den sårbare fasen de siste årene på barneskolen er. Og det har en niåring godt av å lese. Parr skriver frem en anerkjennelse av lek, sårbarhet, fanteri og temperament. Der har du Trille og Lena i et nøtteskall. Og de fleste andre norske barn.

Hjemme

Maria Parr er kjent for å bruke referanser til andre litterære verk. Her får Astrid Lindgren en liten hilsen, kanskje også Tove Janssons Pappaen og havet. Det skjer mye i Parr sine bøker, bygdelivet har på ett vis et urbant tempo, på et annet lange pauser. Mellom kapitlene lar Parr noen ganger være å fortelle om hendelser, men beskriver hva som skjer før og etter. Dermed må leseren skape disse hendelsene selv, som en form for interaktivitet. Da kan leseren gi egne erfaringer stor plass i disse mellomrommene. Kanskje det er slik man skaper en bok å føle seg hjemme i?

Les mer om mer disse temaene:

Karen Frøsland Nystøyl

Karen Frøsland Nystøyl

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker