Mellom korset og halvmånen

Vi som lever under gode livsvilkår, med god økonomi og friheten til å tro og mene det vi vil, står alltid i fare for å se oss blinde på den grønne gren vi sitter på. De fastboendes religionsfrihet er for eksempel ikke fremst i bevisstheten når vi dekadent leter etter det beste femstjerners ­hotellet i Dubai eller Alanya. Men akkurat den blindsonen er kanskje ikke så merkelig, for situasjonen her hjemme er preget av økende religionstoleranse. Unge mennesker synes det er lettere å bekjenne seg til en tro enn for eksempel på 80-tallet.

Vi kan delvis takke et økende innslag av religiøse minoriteter for at unge kristne sitter med mindre klamme hender på skole­gudstjenestene rundt omkring i vårt land. Et angstbitersk sosialdemokratisk land med ­berøringsangst for religion, er erstattet av et religionsåpnet, pluralistisk felleskap. Men vår verden er et kontrastfylt sted. Flere steder lider kristne under forfølgelse av gammeltestamentlige dimensjoner. Nylig spurte New York Times om IS’ herjinger betød slutten for kristendommen i Midtøsten.

Beretninger om forfølgelse

To nyutgitte bøker aktualiserer forholdet mellom kristendom og islam. I boken Livsfarlig tro ­leser vi historier om muslimer som er blitt kristne. Og som tittelen mer enn antyder, det handler om forfølgelsen og livsfaren som for noen kommer i konver­teringenes kjølvann.

Boken er dypt rystende lesning. Azzam, den tidligere ­somaliske piraten, smugler bibler inn i Kenya­ ved å ligge under lik i kistene av døde som fraktes i den stekende heten. Hans egen mor ble sendt ham, kuttet opp i biter og lagt i en plastpose, som en hevn fra familien for at han ble kristen. Og det bare fortsetter med en vold man sjelden leser om. Vi leser om de umenneskelige forhold kristne lever under i Bagdad, og Hamas regime i Gaza levnes liten ære. Situasjonen i Syria og Saudi-Arabia er selvfølgelig ikke noe bedre for de i dølgsmål evangeliserende kristne.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Haltende teologi

Livsfarlig tro er en titt inn i et reelt skrekk­kabinett av forfølgelse av kristne. Påminnelsen er betimelig, og det burde være en større politisk ­bevissthet omkring dette.

Men forfatteren skriver ut fra to svært haltende teologiske premisser. Det ene premisset er at verdens skare av gudstroende ­utkjemper en slags konkurranse; flere steder spør han om kristendommen er i ferd med å vinne eller tape den åndelige kampen. Når forfatteren skriver at boken tar oss med til frontlinjene i den åndelige kampen, er den åpenbare faren at man inkluderer forfølgelse i en svært vid kategori for religionsutøvelse. Forfølgelse av annerledes troende hører imidlertid kun inn under kategorien for alvorlige kriminelle handlinger. Å se på forfølgelsen som noe annet enn kriminalitet som må bekjempes med alle midler, er å innvilge forfølgeren et skinn av den forvrengte logikk som nærte forfølgelsen i utgangspunktet.

Det andre premisset er at de kristnes lidelse er et gode for kristendommen: Lidelsen fører til enorm velsignelse gjennom den radikale forvandlingen av troende mennesker. Forfatteren mener altså at man kommer styrket ut av forfølgelse og skriver at kristendommen som religion trives best i et klima der fiendtlighet, fare og martyrdød er til stede. Et resonnement som (svært hypotetisk) utilitaristisk kalkulerer nytten for den samlede­ populasjon av kristne, er selvfølgelig etisk uholdbart i møte med de tragiske enkeltskjebner det fortelles om i boken.

Fra Allah til Jesus

Nabeel Qureshis selvbiografiske fortelling om egen trosreise fra muslim til kristen, Søkte Allah, Fant Jesus, er langt mer nyansert. ­Boken forteller historien om et ungt, søkende menneske hvis gudstro egentlig aldri vakler, men dens fundament endres gjennom en åndelig og intellektuell reise. Qureshi skriver både historien om sitt eget liv, og et trosforsvar, en systematisk utlegning av kristendommens grunnsøyler i møte med klassiske motforestillinger. Trosforsvaret tar form av dialoger mellom Qureshi og studie­vennen David, hvor de drøfter bibelens troverdighet, den historiske Jesus, Koranens hellighet og andre sentrale spørsmål i forholdet mellom de to religioner.

Qureshi skriver med respekt og vidsyn. Gjennom fortellingen fra barndommen forstår vi hvorfor gudstroen står så sterkt hos ham. Qureshi har ingen problemer med å gi sin muslimske oppvekst æren for dette. Det er først i møte med den kristne ­David at spørsmålene blir så krevende at Qureshis konvertering aktualiseres. Men konvertering sitter langt inne, han stritter lenge imot, og tiden etterpå er heller ikke enkel. Jeg leser boken som en etterrettelig dokumentasjon av hvordan et trosliv egentlig er; en vev av tradisjon, personlig historie, fornuft og følelser, samt, for den troende, en uforklarlig rest som tilskrives det transcendente, det åndelige.

Ulike svar

Bøkene er forskjellige. Livsfarlig tro dokumenterer verdens objektive grusomhet. Men jeg stusser over forfatterens klare svar. For selv om lidelsen er åpenbar, betyr det ikke at ­årsaken til og svaret på lidelsene er det. Å tilby enkle analyser på komplekse politiske problem er ikke å ta situasjonen for verdens forfulgte på alvor.

Qureshi skriver på sin side om konvertering fra en beskyttet, vestlig posisjon. Hans trosforsvar er imidlertid så godt at jeg begynner å lure på om det religiøse landskapet kanskje ikke er det nattsvarte råk av ambivalens jeg så lenge har følt.