Mellom korset og halvmånen

Vi som lever under gode livsvilkår, med god økonomi og friheten til å tro og mene det vi vil, står alltid i fare for å se oss blinde på den grønne gren vi sitter på. De fastboendes religionsfrihet er for eksempel ikke fremst i bevisstheten når vi dekadent leter etter det beste femstjerners ­hotellet i Dubai eller Alanya. Men akkurat den blindsonen er kanskje ikke så merkelig, for situasjonen her hjemme er preget av økende religionstoleranse. Unge mennesker synes det er lettere å bekjenne seg til en tro enn for eksempel på 80-tallet.

Vi kan delvis takke et økende innslag av religiøse minoriteter for at unge kristne sitter med mindre klamme hender på skole­gudstjenestene rundt omkring i vårt land. Et angstbitersk sosialdemokratisk land med ­berøringsangst for religion, er erstattet av et religionsåpnet, pluralistisk felleskap. Men vår verden er et kontrastfylt sted. Flere steder lider kristne under forfølgelse av gammeltestamentlige dimensjoner. Nylig spurte New York Times om IS’ herjinger betød slutten for kristendommen i Midtøsten.

Beretninger om forfølgelse