ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

Som abonnent på Vårt Land får du:

Läs mer

Kort-opera om liv og død

Kortoperaene Cavalleria Rusticana og Pagliacci er fortettet drama. Kjærlighet, svik og drap i konsentrert form. Operaens nye oppsetning fyller mange krav på kort tid.

ANNONSE
ANNONSE

Opera

  • Den Norske Opera 
og Ballett, Hovedscenen

  • Cavalleria Rusticana
  • av Pietro Mascagni

  • Regi: Kasper Holten
Solister: Lise Davidsen, Henrik Engelsviken med flere
  • Pagliacci
  • av Ruggero Leoncavallo

  • Regi: Paul Curran

  • Solister: Michail Gubsky, Marita Sølberg, Yngve Søberg, Thorbjørn 
Gulbrandsøy


  • Operaorkestret, Barnekoret, Operakoret
  • Musikalsk ledelse: 
Antonino Fogliani
Anmeldelse

Verdi og Puccini bruker times­vis på å tvære ut følelsene, kjærligheten og sviket – før hovedpersonen(e) ligger der døde i sluttscenen, etter at en forsmådd elsker er blitt morder.­ I vår flyktige tid bør Mascagni og Leoncavallos kortoperaform appellere sterkt, de korter det ned til en tredjedel. Begge ­nyoppsetningene (gjort i samarbeid med København-­operaen) oser av kvaliteter og mettet ­drama.

Både Pietro Mascagni og Ruggero Leoncavallo er blitt stående som ettverkskomponister med hver sin kortopera fra rundt 1890. Mascagnis Cavalleria Rusti­cana («en landsens ridderlighet») er lagt til en påskemorgen på Sicilia,­ mens Leoncavallos­ Pagliacci (Klovnen) handler om en teatertrupp og foregår på ­andre siden av Messinastredet.

Den litt fordomsfulle betraktningen om at følelsene blir sterkere jo lengre sør i Italia vi kommer, styrkes i det disse operaene har felles: Heftige følelser, kjærlighet, svik og sjalusidrap.

Ikke spesielt originale temaer, men de musikalske kvalitetene ved disse kortoperaene gjør at de fortsatt utgjør en naturlig del av standardrepertoaret. Og den drøye timen det tar å komme seg gjennom hvert av de ganske så like plottene, gjør at de fungerer utmerket som parhester for å lage en helaften.

LES OGSÅ: Sorg uten store ord i filmen Manchester by the sea

Intermezzo

Begge operaene har de fengende, musikalske ­temaene som skal til for å holde seg på repertoaret. Det inter­essante med Cavalleria Rusticana er at det er mellomspillet (ikke en arie) som har den udødelige melodien kjent fra Coppola-­filmen Gudfaren.

En av kvalitetene i de to nye oppsetningene i Bjørvika åpenbarer seg umiddelbart etter at teppet går opp. Den enkle og nydelige kirketrappen bringer oss rett inn i både det sakrale og rustikke, og påskemorgenprosesjonen ut av kirken er som tatt fra læreboken om storslåtte operascener. Kostymer i hvitt og sort, og en lyssetting som dyrker spillet i kontraster og hvithet.

Men denne oppsetningens ­bærekraft, opprettholdes først og fremst av sopranene Lise ­Davidsen og Marita Sølberg. Begge må forholde seg til brutale stemningsskifter, som kommer brått på – og i en jevn strøm.

Lise Davidsen har gjort karriere etter at hun vant både Dronning Sonjas og Placido Domingos prestisjetunge konkurranser. Nå har hun kalenderen full og er i ferd med å innta de store rollene. Santuzza i Cavalleria Rusticana er et skritt på veien mot det som virkelig kan bli noe stort. 28-åringen blir beskrevet som den som kan bli «vår nye Flagstad» og «arvtakeren ­etter Bjoner». Den rollen kan hun forholde seg helt rolig overfor – det holder i massevis å være Lise ­Davidsen.

Som Santuzza er hun til stede på scenen gjennom hele opp­setningen. Selv om operaen er kort, er det flere partier med utelukkende sceniske oppgaver – og som eneaktør på scenen er ganske krevende. Men også her viser hun trygghet og kvaliteter, og har klare tanker om formidling langt ut over det sanglige.

LES OGSÅ: Skeptiske til norsk kulturkanon

Spenn

For det er hennes fargerike stemmeprakt og den varme tonen som har en fantastisk og umiddelbar appell. Og hun har allerede rukket å vise at den duger i et bredt spenn av operarepertoaret­ – fra Wagner til Strauss. De krevende duettene med Henrik Engelsviken (Turiddu) satt som et skudd fra begge parter.

Marita Sølberg beviser igjen sin tolkningskraft og det er ­besnærende å se henne utfolde seg i operaens krevende nøkkelparti: der barrierene mellom skuespill og virkelighet brytes ned, og går over i hverandre. Spillfekteriet innhentes av det virkelige livet og ender i død, og klovnen erklærer: Komedien er over! Selv om prologen lover at dette er skuespill – og ikke virkelighet, så brytes løftet – og blir til selve aksen i handlingen. Og som så ofte her i livet, kan vi sammen med Nedda (Marita Sølberg) ønske­ oss vekk fra virkeligheten og over i fiksjonen.

LES OGSÅ: Film skal gi innspill til ny livssynspolitikk

ANNONSE
Anmeldelse

Verdi og Puccini bruker times­vis på å tvære ut følelsene, kjærligheten og sviket – før hovedpersonen(e) ligger der døde i sluttscenen, etter at en forsmådd elsker er blitt morder.­ I vår flyktige tid bør Mascagni og Leoncavallos kortoperaform appellere sterkt, de korter det ned til en tredjedel. Begge ­nyoppsetningene (gjort i samarbeid med København-­operaen) oser av kvaliteter og mettet ­drama.

Både Pietro Mascagni og Ruggero Leoncavallo er blitt stående som ettverkskomponister med hver sin kortopera fra rundt 1890. Mascagnis Cavalleria Rusti­cana («en landsens ridderlighet») er lagt til en påskemorgen på Sicilia,­ mens Leoncavallos­ Pagliacci (Klovnen) handler om en teatertrupp og foregår på ­andre siden av Messinastredet.

Den litt fordomsfulle betraktningen om at følelsene blir sterkere jo lengre sør i Italia vi kommer, styrkes i det disse operaene har felles: Heftige følelser, kjærlighet, svik og sjalusidrap.

Ikke spesielt originale temaer, men de musikalske kvalitetene ved disse kortoperaene gjør at de fortsatt utgjør en naturlig del av standardrepertoaret. Og den drøye timen det tar å komme seg gjennom hvert av de ganske så like plottene, gjør at de fungerer utmerket som parhester for å lage en helaften.

LES OGSÅ: Sorg uten store ord i filmen Manchester by the sea

Intermezzo

Begge operaene har de fengende, musikalske ­temaene som skal til for å holde seg på repertoaret. Det inter­essante med Cavalleria Rusticana er at det er mellomspillet (ikke en arie) som har den udødelige melodien kjent fra Coppola-­filmen Gudfaren.

En av kvalitetene i de to nye oppsetningene i Bjørvika åpenbarer seg umiddelbart etter at teppet går opp. Den enkle og nydelige kirketrappen bringer oss rett inn i både det sakrale og rustikke, og påskemorgenprosesjonen ut av kirken er som tatt fra læreboken om storslåtte operascener. Kostymer i hvitt og sort, og en lyssetting som dyrker spillet i kontraster og hvithet.

Men denne oppsetningens ­bærekraft, opprettholdes først og fremst av sopranene Lise ­Davidsen og Marita Sølberg. Begge må forholde seg til brutale stemningsskifter, som kommer brått på – og i en jevn strøm.

Lise Davidsen har gjort karriere etter at hun vant både Dronning Sonjas og Placido Domingos prestisjetunge konkurranser. Nå har hun kalenderen full og er i ferd med å innta de store rollene. Santuzza i Cavalleria Rusticana er et skritt på veien mot det som virkelig kan bli noe stort. 28-åringen blir beskrevet som den som kan bli «vår nye Flagstad» og «arvtakeren ­etter Bjoner». Den rollen kan hun forholde seg helt rolig overfor – det holder i massevis å være Lise ­Davidsen.

Som Santuzza er hun til stede på scenen gjennom hele opp­setningen. Selv om operaen er kort, er det flere partier med utelukkende sceniske oppgaver – og som eneaktør på scenen er ganske krevende. Men også her viser hun trygghet og kvaliteter, og har klare tanker om formidling langt ut over det sanglige.

LES OGSÅ: Skeptiske til norsk kulturkanon

Spenn

For det er hennes fargerike stemmeprakt og den varme tonen som har en fantastisk og umiddelbar appell. Og hun har allerede rukket å vise at den duger i et bredt spenn av operarepertoaret­ – fra Wagner til Strauss. De krevende duettene med Henrik Engelsviken (Turiddu) satt som et skudd fra begge parter.

Marita Sølberg beviser igjen sin tolkningskraft og det er ­besnærende å se henne utfolde seg i operaens krevende nøkkelparti: der barrierene mellom skuespill og virkelighet brytes ned, og går over i hverandre. Spillfekteriet innhentes av det virkelige livet og ender i død, og klovnen erklærer: Komedien er over! Selv om prologen lover at dette er skuespill – og ikke virkelighet, så brytes løftet – og blir til selve aksen i handlingen. Og som så ofte her i livet, kan vi sammen med Nedda (Marita Sølberg) ønske­ oss vekk fra virkeligheten og over i fiksjonen.

LES OGSÅ: Film skal gi innspill til ny livssynspolitikk

ANNONSE

Opera

  • Den Norske Opera 
og Ballett, Hovedscenen

  • Cavalleria Rusticana
  • av Pietro Mascagni

  • Regi: Kasper Holten
Solister: Lise Davidsen, Henrik Engelsviken med flere
  • Pagliacci
  • av Ruggero Leoncavallo

  • Regi: Paul Curran

  • Solister: Michail Gubsky, Marita Sølberg, Yngve Søberg, Thorbjørn 
Gulbrandsøy


  • Operaorkestret, Barnekoret, Operakoret
  • Musikalsk ledelse: 
Antonino Fogliani
annonse
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE
ANNONSE

ANBEFALINGENE