Anmeldt av Astrid Fosvold.
«Like nord for kirka», sa vi for å anslå hvor bygdeveien delte seg i to. Tok du veien til høyre, kom du snart til et forfallent hus der det bodde en kar som var originalen i bygda. Det kunne like gjerne vært ham som er jeg-forteller i fortellingen «Like nord for kirka» – den siste teksten i Jonny Halbergs samling ved samme navn. I en skarp og fortettet situasjon – rått og rett på sak – gjenopprettes et slags styrkeforhold for han som er bygdas utskudd.
Det er noe med de trassige karene – de som ikke passer inn. De får skinne i tekstene til Jonny Halberg. Denne samlingen, med åtte fortellinger, er på knappe hundre sider, men viser noen av de sterkeste sidene ved forfatterskapet: Fortettet dramatikk og karaktersettende handlinger. Personene trer i karakter for oss i konkrete og sterke situasjoner med ulykker, fødsel, død. Samtidig avdekkes relasjoner mellom mennesker. Ektefeller sviker hverandre, barn ser sine foreldre som små mennesker, styrkeforhold mellom menn blir synlige. Halberg har et eget håndlag her; det er noe medfølende intenst i måten disse hverdagslige små bygdeheltene blir skrevet frem på. Solid forankret i realistisk tradisjon, skriver forfatteren likevel så herlig ujålete.
Frydefullt
Samlingen byr på noen upubliserte tekster, men det er likevel frydefullt midt i boka å støte på en god, gammel kjenning som åpningen av romanen Trass fra 1996. Den er nemlig Jonny Halbergs gjennombrudds- roman, tett fulgt av Flommen fra 2000, som ble en bestselger. Forfatteren hører til den generasjonen som på 1990-tallet fikk betegnelsen skittenrealister. Med romaner fra de avfolkede bygdene i Norge – der næringsgrunnlaget forsvinner og mye forfaller – utmerket han seg med å skildre hvordan destruktive mønstre kan forvitre både i familiene og i et større perspektiv. Forfatterskapet er rikt på mennesker som er blitt stigmatiserte i små bygdesamfunn.
LES OGSÅ: Livet i glasshus
God helhet
Som helhet fungerer også samlingen godt. Det motet som svikter den unge, lille mannen, fortelleren i åpningsteksten, har den gamle karen i den siste teksten til gjengjeld i fullt monn. Etter mitt skjønn har Jonny Halberg virkelig noe å fortelle oss om disse menneskene. Tekstene oppleves som små steder å gå til og når vi går derfra, vet vi mer både om stedet, omstendighetene og de som deltok. Teksten jeg nevnte innledningsvis er tydeligvis ikke publisert tidligere – dersom det er flere tekster av dette kaliberet: Få dem opp av skrivebordskuffa!