Frustrerende aktuell

Hvem er når vi mister minnene våre? Hvem kan fortelle hvem du var? Hvor mange versjoner finnes av et menneske? Identitet og kulturell tilhørighet har vært et gjennomgående tema i Khemiris forfatterskap. Han brakdebuterte med Et øye rødt i 2003. Denne og Montecore (2006) er skrevet på Rinkebysvensk, som tilsvarer kebabnorsk. Dette er en språkvariant med klare kjøreregler.

Både ordforråd, uttale og setningsmelodi skiller seg fra standard norsk. Grammatikk og setningsbygning er preget av feil bruk av preposisjoner og at reglene for hvordan vi plasserer subjektet og verbalet i setningen brytes. Dette er multietnolekt, satt sammen av multi som betyr mange, etno som viser til folk og lekt som står for språkbruk. Å bruke denne språkvarianten fungerer som identitetsmarkør.

I hans fjerde roman er denne språkstilen forlatt, selv om det finnes ørsmå spor, men Khemiri har ikke forlatt identitetsproblematikken.

LES OGSÅ: Yahya Hassan ser ikke på seg selv som et offer

Enetaler

Tematikken gjennomsyrer tekststrukturen. Romanen skifter kontinuerlig synsvinkel og består av oppstykkete enetaler som handler om Samuel som er drept i en trafikkulykke. Eller er dette egentlig et fordekt selvmord? Spørsmålet driver romanen frem.

En fiktiv forfatter vil ha svar på hvem Samuel var og hva som fikk han til å kjøre uforsvarlig. Vennene til Samuel og hans nærmeste gir ulike forklaringer, og sannelig om ikke Samuel selv også kommer til orde. Og jeg, med min elendige husk, må holde styr på hvem som mener hva. Trass i alle fortellingene om Samuel, mislykkes den oppdiktede forfatterens prosjekt: «da han nærmet seg slutten, skjønte han at hver gang det hadde oppstått et hull i Samuels historie, hadde han brukt sine egne minner, og det var først da alt var for sent, at det gikk opp for ham hvem som skrev lister over samtaletemaer og hvem som samlet på kjærlighetsdefinisjoner og hvem som hadde panikk for sin dårlige hukommelse og hvem sin far som hadde forsvunnet.»

[ LES FLERE BOKANMELDELSER HER ]

I mellomrommet

Samuels identitet fremstår som mangel. Alle stemmene som forteller ulike versjoner om Samuel, illustrerer vårt senmoderne identitetsprosjekt: I en multikulturell, urban virkelighet der vi går inn og ut av ulike sammenhenger og ulike talestrømmer, redefinerer vi oss selv hele tiden. Samtidig viser teksten at de som forteller om Samuel, fyller inn hullene i fortellingene om han med sin egen selvfortelling. I Carl Frode Tillers trilogi Innsirkling (om David med hukommelsestapet) ender bekjentskapskretsen som skal fortelle om David med å fortelle om seg selv. I Alt jeg ikke husker oppstår en fundamental usikkerhet om hvilke utsagn om Samuel som egentlig stemmer. Ustabiliteten mellom de ulike versjonene, fører til at samspillet mellom de ulike talestrømmene blir viktige. I det sosiale mellomrommet mellom enetalene finner vi kanskje svaret på hvem Samuel var og hva som egentlig skjedde.

LES OGSÅ: Vanskelig å finne norsk skjønnlitteratur som viser oss glimt av islam

Velfortjent pris

I et miniessay, Mormors mitsubisi, juger Khemiri bestemora huden full for å fylle ut hennes hukommelseshull. Det funker: Hun ler og tar poenget. Alt jeg ikke husker har større alvor: Khemiri skriver med brennende aktualitet om boligløse illegale innvandrere, manglende rettsikkerhet og legehjelp for papirløse flyktninger. I teksten får bolighaier, ågerkarer og konemishandlere sitt. I tillegg er tolker, kunstnere, og mormoren, som ikke får den pleien hun trenger på demenshjemmet, aktører i fortellingen om Samuel. Og slik skriver Khemiri seg rett inn både i den aktuelle samfunnsdebatten og i den litterære diskusjonen. Svært velfortjent vant Khemiri Augustpriset for denne boka.