Beretninger om en varslet bølge

En lang rekke norske forfattere har de seneste årene skrevet bøker som på ulikt vis samtaler med Bibelen. Pakkis og Izzat er de eneste to bøkene de fleste kommer på når Vårt Land spør etter romaner som åpner en dør inn til et muslimsk Norge. Ingen har sikre forklaringer på at det finnes så få aktuelle skjønn­litterære utgivelser der islam er en integrert del. Bøkene vil komme, men det tar tid, er gjennomgangsmelodien.

Velsignet

Hajrah Arshad (18) ble kjent for mange som en av initiativtakerne til Fredens ring, der muslimer slo ring rundt den jødiske synagogen i Oslo. Arshad skriver nå på sin første roman. Den forteller om en ung kvinne som tvangsgiftes til Norge fra fattigdom i Pakistan. Når barnet hun føder viser seg å være funksjonshemmet, blir det forlatt av foreldrene.

– Er det en oppgave for deg å ta religionen din inn i det du skriver?

– Ja, jeg prøver å vise at ­romanpersonen min setter kulturen foran religionen når hun velger som hun gjør. Islam sier at foreldre som får et funksjonshemmet barn, er velsignet og at barnet er garantert en plass i ­paradiset uansett. Men i Pakistan­ oppleves funksjonshemmede som en skam. Jeg legger vekt på hvor viktig det er at religionen verdsetter alle mennesker, sier Arshad.

Kritiske bøker

I hennes miljø er det ikke mye snakk om hvilke bøker man leser. Men 18-åringen har lest mange av bøkene som er listet opp på disse sidene. Også Izzat og Pakkis, som er romaner med visse tilknytningspunkter.

– Jeg har vokst opp som en av få mørkhudede på Sagene i Oslo. Det disse bøkene forteller om rollekonflikter, er noe jeg kjenner meg igjen i, sier hun.

Khaled Hosseinis Drageløperen og Tusen strålende soler er eksempler på romaner hun har lest som berører tabubelagte temaer i det muslimske samfunnet.

– Jeg har lest mange slike bøker der islam blir vist frem på en dårlig måte, sier Hajrah Arshad.

Skolebesøk

«Hva betyr ære?» Elevene på Asker videregående har ikke noe svar. Det er to forfattere som spør. Amal Aden har skrevet en Romeo og Julie-historie om to unge som tar store sjanser for å få hverandre. Handlingen foregår i Somalia og er basert på historien til en som stod Aden svært nær.

Hun møter ofte skolelever med sine fortellinger. Kjærlighet er det gjennomgående temaet, og forelskelse kolliderer ofte med ære.

– Selv om min historie er fra Somalia, opplever jeg slike historier nesten ukentlig i Norge også. Når det gjelder kjærlighet, er det ikke så stor forskjell på Norge og Somalia. De får ikke lov av sine foreldre til å være sammen med den de er glad i når ære står over kjærligheten og slekt og klan har all makt, sier hun.

Hvitt ark

Nå er hun på forfatterbesøk på Asker videregående sammen med Terje Bjøranger. Han er politijurist i Kripos og kjenner statistikken og virkeligheten bak æresvold inngående. Bjøranger er også forfatter av krimromanen Den tredje søsteren, som tar oss med til lukk­ede miljøer i Oslo og landsbyer i ­Pakistan. Det handler om ære. Han forklarer for elevene:

– En sa det slik at ære er som et stort, hvitt ark. Får det en liten prikk på seg, er det ikke lenger et hvitt ark.

LES OGSÅ: Kan det komme ei koranbølge i skjønnlitteraturen?

Leger og advokater

Forfatter Walid al-Kubaisi har utgitt en rekke bøker og er en markant stemme i samfunnsdebatten. Han mener det er to grunner til at det er så få bøker å finne fra en norsk-muslimsk erfaringsverden.

– De fleste pakistanerne kom til Norge fra to byer i Pakistan og hadde ikke utdannelse. Barna deres ble oppfordret til å studere til advokat eller lege. Litterater og poeter har ikke samme status i denne tradisjonen. Arabiske intellektuelle som kom til Norge, lærte seg ikke språket, sier al-Kubaisi.

Han mener at muslimer i Norge ennå ikke har utviklet en intellektuell elite som kan produsere litteratur for å formidle deres bekymringer, kjærlighet og andre anliggender til norske lesere. Han peker i stedet på Frankrike som et land der også muslimske forfattere skriver stor litteratur.

– I Frankrike finner du en politikk som ser på folk som individer, ikke medlemmer av en minoritet.

Oppfatninger

– Er det noe i muslimsk tro eller tradisjon som gir dårlig grobunn for skjønnlitteratur?

– Nei, vi har store forfattere. Det handler snarere om hvilke oppfatninger nordmenn har av oss. Ingen forlag vil publisere en bok som kritiserer Koranen. Men en kvinne som skriver om at hun er undertrykt og at nordmenn er stygge rasister, får publisert sin bok. Nordmenn er også ansvarlige for slike kulturrelativistiske holdninger og frykt for muslimer. Nordmenn vil ikke blande seg inn i en utvikling i sekulær retning blant muslimer. Kristendom er i dag en religion som skiller mellom makt og tilbedelse og tro. Vi muslimer trenger også en slik utvikling, sier al-Kubaisi.

Karikatur

Samtidig som vi snakker med al-Kubaisi, ruller nyhetssaken om det norske småforlaget SpreDet som makulerer 2.500 eksemplarer av Thomas Knarviks bok InHisName, med religionskritiske karikaturer. Knarviks bok skal i stedet gis ut i Danmark, et land som blant annet har fostret poeten Yahya Hassan. Da Hassan ga ut Digte i 2013, nådde han bredt ut med dikt som blant annet kritiserte sin muslimske foreldregenerasjons dobbeltmoral.

LES OGSÅ: Nesbø lot være å kreditere skildringer fra læstadianermiljøet

Mer fakta

Norge har ingen Yahya Hassan. Men bøker som forteller saklig om innvandreres liv, finnes det flere av. I boka Tilbakeblikk samlet Mahmona Khan fortellinger med undertittelen «Da Pakistan kom til Norge». Sammen med Nazneen Khan-Østrem redigerte hun også tekster fra 19 muslimske kvinner under tittelen Utilslørt – Muslimske råtekster.

– Selv om romaner som Pakkis og Izzat også har det religiøse bakteppet med, handler de i stor grad om kulturkonflikt. Det finnes vel få eller ingen romaner som bare handler om islam, sier Khan.

Hun har selv skrevet to ungdoms­romaner. Med Skitten snø om konflikter i et norsk-pakistansk miljø i Oslo, fikk hun raskt en stor leserskare.

– Romanen fikk mye oppmerksomhet fordi den berørte tabutemaet overgrep og skammen det påfører, sier hun.

Stor interesse

Dag Larsen leder utdanningen på Norsk Barnebokinstitutt der Mahmona Khan har sin forfatterutdanning fra. Han insisterer på at ­religion har lite med saken å gjøre.

– Barne- og ungdomslitteraturen er for lengst globalisert og multikulturell. Den er ikke begrenset av de samme kulturelle sperrer som voksenlitteraturen. Studenter som har gått her er født og oppvokst i Norge, og alle snakker norsk. Møtet mellom tradisjoner og holdninger er det som er aktuelt, ikke religion, sier Larsen.

Han synes imidlertid ikke dette har slått helt til i Norge ennå. Som al-Kubaisi tror han en forklaring kan være at første generasjon innvandrere i liten grad har oppfordret sine barn til å ta utdanning innen kunst og kultur.

– Innen musikk og teater er det kommet lenger. Det vil komme bøker, men det går seinere, sier Larsen.

Der er han på linje med en skribent som Usman Asif, som heller ikke finner mye relevant norsk innvandrerlitteratur i sine bokhyller.

– Man kan ikke tvinge fram skjønnlitteratur. Den vil alltid ha et etterslep. Derfor tror jeg det er et spørsmål om tid før litteraturen også inkluderer innvandreres erfaringer, sier Asif.

LES OGSÅ: Israel-bølge i høstens bokflom

Fraværende

Det er likevel ikke bare muslimer og innvandrere som nærmer seg spørsmålet om islam i litteraturen. Forfatteren Kristian Klausen fra Drammen har tidligere skrevet fire romaner og kom nettopp med boka Veien til Mekka. Her forteller han om en norsk kunstner som får det for seg at han vil gå inn i Koranen med den planen å male bilder av Muhammeds liv.

– Min tanke da jeg startet skrivingen, var at islam er helt fraværende i norsk litteratur, sier han.

Arbeidet med romanen startet med det han kaller «en akutt reaksjon» på attentatet mot Charlie Hebdo i januar.

– Jeg måtte spørre meg om hva som ville ha skjedd hvis en norsk kunstner gikk med planer om å lage en utstilling av Muhammed-malerier, sier han.

– Jesus er portrettert gjennom tusen år og den bildekunsten utgjør i dag grunnstammen i kunsthistorien. Det er jo absurd at ingen har tatt seg den frihet å gå inn i Koranen for å lage ærbødige bilder. Hva om en alminnelig, kristen drammenser hadde fått en slik ide?

Pseudonymet

I 2002 dekket forfatter og forlagsredaktør Steffen Sørum seg bak pseudonymet Kazzab al-Abyad, og skrev romanen Fundamentalt nå, som førte til en del debatt. Slik ville han vise at de norske forlagene var blindet i jakten på «innvandrerforfattere som kunne skrive eksotisk og samfunnsrefsende». Sørum ser gjerne flere romaner fra minoritetsmiljøer, men reserverer seg mot tanken på at man som minoritetsforfatter skal forplikte seg til den typen litteratur.

– Fundamentalt nå viste også at man ikke trenger å være innvandrer for å skrive innvandrerlitteratur. Det ble snakket om hvor lite nordmenn flest vet om disse erfaringene, sier Sørum.

LES OGSÅ: Åpnet døra for fantasy-litteraturen

Det ulmer

Gjennom sine skrivekurs har han møtt flere tusen unge.

– Det ulmer. Jeg tror det vil dukke opp en sint ung mann. Det er allerede såpass mange sterke kvinnestemmer.

– Hvordan merker du at det ulmer?

– Jeg ser unge innvandrergutter som sliter med å finne sin plass. Det de kjenner kan komme fram i hip-hop-tekster og poesi. Det drøyeste jeg har sett, er de som skriver seg bevisst ut av den norske virkeligheten der de er på kant med loven og samfunnet.

– Det er noe skolen burde være flinkere til å fange opp. De fleste har en stabil plattform å stå på og tilhører et sted. Galt går det først når du ikke har et fundament. Det kan handle om folk som kommer alene til Norge eller kommer på kant med familien. Jeg har møtt ganske mange sårbare individer.

Savner kritikken

Sørum peker på nevnte Yahya Hassan og Jonas Hassen Khemiri, i tillegg til den svenske forfatteren Alejandro Leiva Wenger, som eksempler på sterke stemmer som kom fra «ingensteds».

– Slike stemmer ville være umulig å fange opp på radaren på forhånd, mener Sørum.

Fortsatt synes han vi mangler en slik stemme her i Norge.

– Jeg savner en kritikk, ikke mot islam, men mot de ekstreme som skaper frykt og usikkerhet. Det tror jeg må komme fra noen med innvandrerbakgrunnen, gjerne noen som selv har vært fundamentalister. Jeg vil ikke kunne avkreve noen det, men det er en bok jeg ville ha lyst til å lese, sier Sørum.

Hvite forfattere

Men hvis Sørums Fundamentalt nå viste at det ikke er en forutsetning at forfatterne må tilhøre en minoritet, hvorfor er det likevel så få forfattere som skriver om det som i voksende grad er alles hverdag?

Som samfunnsforsker jobber Olav Elgvin med temaer knyttet til innvandring, integrering og islam. Han tror forklaringen kan være så enkel at skjønnlitteraturen speiler det forfattere er opptatte av.

– Få norske forfattere er muslimer. De tilhører en hvit middelklasse, og de færreste av dem lever i flerkulturelle miljøer. I Frankrike har man en mye lengre historie med innvandring og islam, sier Elgvin.

Underkastelse

I Frankrike utkom Michel Houellebecqs roman Underkastelse tidligere i år. Elgvin mener romanen er et eksempel på en bok som selv om den i en forstand handler om islam, ikke er egnet til å kaste lys over migrasjon eller det flerkulturelle samfunnet.

– Det er en god roman, men den sier først og fremst noe om middelaldrende menn i krise. Den viser en forenklet utgave av islam og muslimene i Frankrike, og sier ikke noe særlig til dem som vil ha innsikt i dagens islam i Europa, mener samfunnsforskeren.

Europeisk speil

Religionshistoriker Kari Vogt er en av våre fremste islamkjennere. Også hun peker på at bildet er annerledes på kontinentet.

– Til forskjell fra andre europeiske land, er det først på 1960- og 70-tallet at vi kan snakke om en muslimsk innvandring til Norge. I land som England og Frankrike er det en forholdsvis rik litteratur om islam og muslimer. Jeg tror det er et rent tidsspørsmål før dette blir et tema også her i landet. Erfaringen fra det øvrige Europa viser det, sier Vogt.

Jorsalfaren

I sine historiske romaner har forfatteren Thorvald Steen beskrevet nordmenns første møter med muslimer. Mens historikere lenge hadde beskrevet Sigurd Jorsalfar som en pilegrim, var det en vaskeekte korsfarer Steen fant da han på 1990-tallet begynte å studere kongen nærmere. Selv med et hovedfag i idéhistorie, møtte Steen etter hvert en del av verden som vi kunne lite eller ingenting om så sent som på siste halvdel av 1990-tallet.

– Mitt utgangspunkt er at jeg er vokst opp i en kristen, luthersk ­kulturkrets og møter islam fordi mine barndoms helter Sigurd Jorsalfare og Rikard Løvehjerte har støtt på islam rundt omkring. I 1825 skrev Sir Walter Scott verket The Talisman som er en nesegrus hyllest av hovedpersonen Saladin. Scotts kilder har vært kristen litteratur i middelalderen der den muslimske sultanen Saladin var en stor helt. Både Dante og Boccaccio mente at den vantro Saladin skulle være i paradis, sier Steen.

Forfatteren har ikke noe program for å løfte det fram. At vår egen forestillingsverden grenser opp mot jødedom og islam er han blitt undervist forferdelig lite om, slår han fast.

– Det er viktig at vi har litteratur som forteller meg hvordan det er å være kvinne. Jeg skulle ønske det var flere bøker som viste meg hvordan det er å være jøde i Norge og definitivt også muslim. Min påstand er at nyansert innsikt i den andre gjør det vanskeligere å begå overgrep. Skjønnlitteraturens store styrke er at den gir et mer nyansert bilde av hvem den andre er, sier Thorvald Steen.