Anmeldelse

Over 303 sider komponerer Sonnevi en sekvenssamling der diktene står i en brutt kronologi. De er hentet fra et tidsspenn på over seksti år. Forenklet sagt utgjør aksen Midtøsten-Kosterøynene stedsutvekslingen i Sekvenser mot Omega. Omega er det greske alfabetets endepunkt (og vendepunkt), mens tittelens musiske begrep «sekvens» for eksempel kan henvise på et gitt spann av tid, slik et menneskeliv i menneskespråket kan benevnes som «et sekund» av det guddommelige forløpet. Åpenbaringsbokens «Jeg er Alfa og Omega» bør også nevnes her.

Lyttende

Sonnevi utfører med denne utgivelsen en type språkhandling som er nødvendig om mennesket skal overleve som art. Poeten ser, sanser og lytter på mange nivåer av den menneskelige eksistensen, til sin kjære, til vindene og fuglene og floraen, til Bibelen og språkhistorien, Mozart, Marx og Hölderlin, til bombene i Irak og Egypt, og til den egne angsten. Bestrebelsen på å innfange denne komplekse sansevirkeligheten som samtidighet er bemerkelsesverdig, og de krappe overgangene mellom det kosmiske og det hverdagslige gir verket en særpreget intensitet. Motsigelsene vibrerer over i hverandre, og sekvenssangen stemmes med en befriende sannferdighet.

Ett sted kan poeten fornekte nåden, et annet sted er nåde noe som gis realitet. Dette er ikke selvmotsigelser, men utgjør en slags indre tvekamp, for selvet er i kontinuerlig forandring, akkurat som diktene, naturen og tankebygningene er det. Jeg blir minnet om den kinesiske forandringsboken I Ching, ifølge myten opprinnelig en naturkalender, som i sine etablerte versjoner fremviser en mer syklisk-åndelig virkelighetsframstilling enn den vestlige kulturens dualistiske rasjonalitet: Ingenting kan fastholdes, alt er fastholdt i forandring. Det kjennes som om den store svenske poeten har kodet skriften med natur, en fortsettelse av de romantiske poetenes aspirasjon om et naturspråk, et nytt poetisk forsøk på å vise elementærkreftenes mulige enhet?