Bokollektiv for fortapte prester

Av alle utfordringer vi stilles ovenfor er nok dette av de vanskeligste: Å erkjenne at enhver sak kan ses fra flere sider.

El Club skildrer maktmisbruk og overgrep i den katolske kirken fra den andre siden. Fire prester og en nonne bor sammen i et hus i en øde landsby ved kysten. Nonnen styrer livet i huset etter strenge regler: Dagene er preget av bønn og salmesang. Dusjene skal være korte. Prestene har ikke lov å snakke med mennesker utenfor huset.

Plassert

Hva gjør de der? Av forskjellige grunner har prestene måttet blitt fjernet fra menighetene de gjorde tjeneste i. Det kan skyldes homofili, seksuelle overgrep eller uheldig politisk aktivisme. Felles for dem er at de selv ikke mener de har gjort noe galt. Noen av dem har nok rett i det.

En sort bil kommer, og ut stiger en ny prest. Også han mener han ikke hører til der, for han er ikke homo, som han sier. Men den lille landsbyens utskudd – en lasaron med store psykiske problemer - kjenner igjen den nye presten og oppsøker huset.

Anklagene han roper over gjerdet er hard kost. I detalj roper han ut detaljerte beskrivelser av seksuelle overgrep presten utsatte ham for som barn. Det varer og varer.

Kirken sender en kriserådgiver til prestene. Prestene representerer den gamle kirken, mens kriserådgiveren representerer den nye. Den gamle kirken står for maktmisbruk, den nye står for oppvask og botsøvelse – i hvert fall til en viss grad.

Spotlight

Det er vanskelig ikke å se El Club i sammenheng med filmen Spotlight, som Oscar-akademiet kåret til fjorårets beste film. Begge handler om avsløringene som har rystet den katolske kirkes grunnvoller.

LES OGSÅ: Vårt Lands anmeldelse av Spotlight

Men der Spotlight forteller historien til ofrene og journalistene som samlet dem, forteller El Club om overgriperne og kirkens håndtering av dem. Spotlight er en Hollywood-film, mens El Club har en langsommere og mindre kommersiell fortellerteknikk.

LES OGSÅ: Arbeidet hans ga inspirasjon til Spotlight

Oppvask

Noen har hevdet at overgrepsskandalene er uttrykk for et samfunnsproblem, og ikke et særkatolsk problem. Det kan høres ut som en ansvarsfraskrivelse, men det finnes forskning som tyder på at overgrep ikke har vært mer utbredt i Den katolske kirke enn i andre organisasjoner. Noen mener at det snart er på tide at skyggen fra avsløringene får lette litt, så den ikke kaster et konstant mørke over hele Den katolske kirkens virksomhet.

De som mener dette, vil ikke like El Club. For filmen kan ses som en ny del av det enorme oppvaskprosjektet den katolske delen av verden nå står i. De som mener det er viktig at dette fortsetter, vil like filmen. For filmen har en agenda: Den tar tak, vrenger og rister. Det som blottlegges av overgrepsskildringer og bortforklaringer er rystende.

LES OGSÅ: Prest felt av Facebook

LES OGSÅ: Katolske ledere får kritikk for overgrepskonferanse

LES OGSÅ: 20 nye overgrepsmeldinger siden Müller-saken

Tåke

Regissør Pablo Larraín har tidligere gjort seg bemerket med den Oscar-nominerte filmen Stem nei, om chilenernes kamp mot Pinochet i 1988. Denne filmen er laget i et format som ligner 80-tallets TV-sendinger, noe som gjør at filmen sømløst kan skli mellom fiksjonen og ekte arkivmateriale. Et slikt filmtekniske krumspring kommer han med denne gangen også: I avhørssitasjonene, hvor kirkens kriserådgiver ber prestene forklare hva de har gjort, er bildet av prestene litt uklart. Kanskje er det for å intendere at tiden har gjort minnene uklare. I så fall er ikke grepet tydelig nok til at poenget kommer fram.

Men tåken er der hele tiden. Det ligger et visuelt og tematisk mørke over hele filmen. Gråtonene og mørket speiler prestenes egne erindringer av det de har gjort: De husker ikke helt, kanskje var det ikke slik likevel, du måtte nok vært der for å forstå.

Filmen er rystende, ubehagelig og god. Regissør Pablo Larraín skal ha for å ha tatt på seg å skildre den andre siden, der uromomentene havner etter å ha blitt håndtert.