«Adam i paradis» anmeldt: Et feinschmeckermåltid

«Indespær dem og giv dem et håndarbejde! De kunne opdrages til udmærkede syersker. Deres skidne Kønsforrykthed keder kun almindelige Mennesker, lad dem holde sig ude fra Dagslyset dermed».

Ordene er Johannes V. Jensens og hentet fra den danske dikterens utfall mot homofili og angrep på kollegaen Herman Bang i Politiken 30. november 1906, under overskriften «Samfundet og sædelighedsforbryderen.» Kronikken sto på trykk i opptakten til «Den store Sædelighedsaffæren» som huserte i København mellom 1906-1907. Den førte til at flere homoseksuelle menn ble arrestert og tretten domfelt for «omgjengelse mot naturen».

Utdrag av Johannes V. Jensens artikkel er gjengitt i Rakel Haslund-Gjerrilds roman Adam i paradis. Fjærlett oversatt av Hilde Rød-Larsen.

Skandalisert for legning

Haslund-Gjerrild skaper et illustrerende paradoks ved sin hovedperson, kunstneren Kristian Zahrtmann (1843–1917). Zahrtmann mottar budskapet om Herman Bangs død i 1912 fra sin nærmeste venn, mens han sitter og syr. Her, på høyden av sin karriere, markerer maleren avstand til Bang ved å ta budskapet om forfatterens død med så knusende ro at vennen blir såret.

---

Roman

Rakel Haslund Gjerrild

Adam i paradis

Oversatt av Hilde Rød-Larsen

291 sider, Aschehoug 2023

---

For å ytterligere markere at han ikke lar seg affisere av de tragiske omstendighetene, sender Zahrtmann vennen på dør.

Herman Bang ble offentlig skandalisert fordi han var åpen om sin legning, og verkene hans fikk i samtiden mindre anerkjennelse enn de fortjente. Romanen fremstiller en tid da det var straffbart å være skeiv.

Zahrtmann var derimot tett på å lage skandale grunnet sine kunstneriske motiver.

Fortrengte følelser

Forberedelsene til mesterverket Adam keder sig i Paradis Have fra 1913 åpner romanen. Tekstrommet fylles av Zahrtmanns dvelende observasjoner av den mannlige anatomi. I åpningen betrakter han sin nyfunne Adam: «Så vakkert å betrakte kroppens føyelighet, å følge musklene under huden idet de spennes og løsnes. Den lille humpen over navlen når han lener seg tilbake i sivstolen, buken som blir mykere og dytter navlen opp som et fingerbøl rakt frem mot lyset.»

Den passive erotikken i maleriet setter stemningen i boka. Romanens Zahrtmann levde med savn og ensomhet.

Fremsynt og paradoksal

Kristian Zahrtmann er kjent for historiske motiver som rokket ved datidens kjønnsoppfatning og sine tolkninger av klassiske scener. I vår tid har kunstnerskapet fått ny aktualitet. Flere bilder burde vært gjengitt på sidene, slik at jeg fikk se maleriet Melkeprøven mens jeg leser historien om Fredrik II (1536-1588), som to ganger i året sjekket brystene til rikets unge kvinner. Inneholdt de melk, ble kvinnene landsforvist.

[ «Vilter historisk roman fra Tore Renberg» ]

Melkeprøven fremstiller ungjentene mens de skoggerler med sine bare bryst, blunkende til juristene, forteller Zahrtmann: «Det er en sånn kraft i kvinnenes skadefryd over mennenes inntørkete religion». Malerens blikk på historien er en protest mot samtidens kjønnsmoral. Zahrtmann belyste historiens mørke kroker og pekte samtidig mot sin egen tid. Referansen til Melkeprøven åpner igjen mitt blikk for Zahrtmanns husholderske, fru Hesselund, og hennes i romanen ubrukte liv og tause skrik.

Som om hun pleide paradisets hage, skaper Haslund-Gjerrild et betagende portrett av mennesket Zahrtmann i hans kunstneriske univers

—  Astrid Fosvold

Fremstillingen blir kompleks fordi mesterens egne meninger om kvinnelige kunstnere er alt annet enn fremsynt: «Jeg gjorde rett i å nekte kvinner adgang til skolen min, for det ødelegger de unges konsentrasjon om kunstens alvor.»

Det doble i mennesket Zahrtmann kommer fint frem i dette kunstnerportrettet, som også viser meg en oppblåst selvhøytidelig egosentriker som nedverdiger husholdersken sin når han finner det for godt.

Fargesprakende skaperverk

Forfatteren gjør Zahrtmanns kunstneriske metode til sin. Med utgangspunkt i kunstverkene, gjendiktes brokker av hans sene liv. Selvportræt en face. Lampelys fra 1914 pryder innsiden av bokomslaget. Skildringen av kunstnerens opplevelse av aldring og kroppslig forfall lyser gjennom teksten i en sterk kontrast til unge Adam.

[ Lotta Elstads Xiania anmeldt: «En slags Kristianias Forrest Gump»  ]

I en av romanens praktfulle scener, et maskeradeopptrinn, har Zahrtmann kjole og et hønsehode av pappmasje. Livredd for at masken skal revne slik at hans furete og sanne ansikt trer frem, bedyrer Zahrtman igjen at han ikke kjente dikteren Herman Bang, som er midtpunkt for samtalen. Fremstillingen av Herman Bangs skjebne minner en på hvor utstøtt du ble av borgerskapet som åpent homofil.

I Dorrit Willumsens roman Bang (1997) omtaler Bang seg selv som feilskapt fra naturens hånd i sitt testamente, som om kvinnelige gener har tatt plass. Gjennom Haslunds-Gjerrilds perspektiv på Kristian Zahrtmann, derimot, triumferer Adam, jordens første menneske, som del av et fargesprakende skaperverk.

Historiske personer

Adam i paradis har fått merkelappen eksofiksjon, i likhet med flere romaner som trekker frem ufortalte og skjebnesvangre livshistorier. Willumsens nevnte roman er også eksofiksjon, selv om begrepet først ble brukt av franske Phillipe Vasset i 2013. I motsetning til autofiksjon, selvfortelling, tar eksofiksjonen utgangspunkt i en annen persons levde liv, noe utenfor en selv.

Likevel springer eksofiktive utforskninger av historiske, virkelige liv ofte ut av vår egen tids strømninger. Forskjellen mellom Bang og Adam i paradis er blant annet betydningen Den store Sædelighedsaffæren får. I Adam i paradis er den en grå ramme som fortellingen sprenger seg ut av. Haslund-Gjerrilds roman uttrykker større frigjøringskraft. Vi trenger å speile oss i historien.

Som om hun pleide paradisets hage, skaper Haslund-Gjerrild et betagende portrett av mennesket Zahrtmann i hans kunstneriske univers. Den er velkomponert og har perfekt språkføring. Adam i paradis rager langt over hverdagsromanen, jeg vil si den er feinschmeckerlitteratur.