Viser tida det tar å leve som skeiv og funksjonshemmet

Å komme seg på beina. For de fleste er det en metafor for avslutningen på en vanskelig fase i livet. For andre er det et stykke praktisk arbeid som må gjøres hver dag.

Bjørn Hatteruds Kritikerpris-belønnede memoar Mjøsa rundt med mor. Ei livsreise (2020) tok for seg oppvekst, familiehistorie, klasse og annerledeshet på bygda ved Mjøsa – fortalt fra førersetet i en Honda Jazz, med hans elskede mor som passasjer og kommentator.

I siste del av boka beskriver Hatterud – som er født med ryggmargsbrokk og klumpfot, og har gått gjennom utallige kirurgiske inngrep i ryggen og beinet – en virkelighet som med sin pragmatikk gjorde dypt inntrykk på meg.

I detalj går Hatterud gjennom alt han må gjøre og tenke på før han kan gå ut av døra si. Først må han passe på at sokken sitter stramt over foten. Sokken må ikke få klumper. Klumper fører til sår som må behandles for at det ikke skal gå infeksjon, i verste fall med antibiotika, men ikke med penicillin, for det har han erfart gir elveblest etter langvarig bruk.

Det usynlige arbeidet

Det er forståelsen av at sokken på foten bare er det første punktet på Hatteruds mentale liste over alt arbeid han må gjøre før han kan gå ut, som i sin enkelhet er så slående. Og det er denne enkeltheten som er en av Hatteruds store styrker som forfatter: Å fortelle fra i en bil i fart, mens han i detalj beskriver konsekvensene av immobiliteten han er født med.

Enkeltheten er en av Hatteruds store styrker som forfatter

—  Hilde Slåtto

Tida et slikt liv tar, det mentale og det fysiske arbeidet det medfører, og utferdstrangen hans, er også viktige stikkord for Hatteruds nye memoar Blokka på Bjerke. Tretten år i tredje etasje. Den kan sees på som en direkte oppfølger av Mjøsa rundt med mor.

I den nye boka forlater Hatterud Mjøstraktene og oppveksten, til fordel for Oslo øst og et voksenliv.

Krøplingtid og skeivtid

I Blokka på Bjerke er det Hatteruds liv i den første leilighet han eier selv, i en funksjonalistisk blokk på Oslo Øst, som er rammen for det fortalte. Også klassereisen hans, som sammenfaller med bydelens gentrifisering, rammer inn fortellingen.

---

Memoar

Bjørn Hatterud

Blokka på Bjerke: tretten år i tredje etasje

200 sider, Samlaget 2023

---

Når han flytter inn i den slitne leiligheten i 2010, i punktblokka ved Bjerke travbane, treffer virkeligheten ham hardt. I et tiår har han levd livet tett på det han drømte om som ung. Urbant, fritt og i et fellesskap med andre. Men samtidig har livet hans gått i et eget, sakte tempo, som han senere skal forstå også kalles «krøplingtid» og «skeivtid» (crip time og queer time) – tenkt som en tid mennesker som er skeive eller har nedsatt funksjonsevne har, fordi de med sine utfordringer og sin utsatthet, følger en egen tidsrytme.

Dette er en rytme som ikke følger den forventede rytmen, den som snittet lever etter. Det er en langsommere tid, en som stigmatiserer, gir dårlig selvfølelse og en opplevelse av å være utenfor.

[ Podkast: Åste Dokka og Bjørn Hatterud i samtale  ]

Den doble forsinkelsen gjør at han kjenner seg kronisk for sen i sitt eget liv, akkurat litt etter de andre på hans egen alder. 32 år gammel er han akkurat ferdig med studiene, han har ikke noe fast forhold, unger, eller fast jobb. Han har ikke lenger råd til å bo midt på Grünerløkka, slik han kunne da han bodde i den ombygde hippe studentsiloen midt på Løkka.

Istedenfor ender han i blokka på Bjerke, midt blant gamle folk, sosialklienter, alkoholikere og innvandrere. Der er han redd for at han egentlig hører hjemme, uten en fremtid.

Samfunnsanalyse

Lenge var det bare Finn Carling og Thorvald Steen som i norsk offentlighet ga stemme til erfaringene med å leve med nedsatt funksjonsevne. I 2017 og 2018 kom det til tre distinkte forfattere som fikk stor oppmerksomhet for sine bøker, og som gjorde seg gjeldende både litterært og i det offentlige ordskifte.

I 2021 vant forfatterne Olaug Nilssen, Jan Grue, og Bjørn Hatterud Fritt Ords pris.

I Olaug Nilssen romaner Tung tids tale (2017) og Yt etter evne, få etter behov (2021) beskrives det, med bitende raseri og befriende latter, hvor krevende, og umulig, det er for familien å stå alene i kampen for et sterkt funksjonshemmet barn.

Klassereisen er et direkte resultat av at Hatterud gradvis begynner å forstå at hans ustødige, haltende gange og langsomme tid er gullet i hans virke

—  Hilde Slåtto

Jan Grues to memoarer Jeg lever et liv som ligner deres (2018) og Hvis jeg faller. En beretning om usynlig arbeid (2021) utforsker forbindelsen mellom samfunn, språk og sårbarhet, sett gjennom hans egen erfaring med en muskelsykdom, og som professor ved Institutt for spesialpedagogikk ved UIO, hvor han blant annet forsker på funksjonshemning.

Å komme seg på beina

Bjørn Hatteruds metode, først med essayet Mot Normalt (2018) i den svært gode serien Norsk Røyndom på Samlaget, er å se sitt eget liv i sammenheng med samfunnet han er en del av, og menneskene han lever tett på. Om det er husmannsplassene ved Mjøsa som han passerer når han kjører i hjemtraktene, eller naboen hans i blokka, den nittini år gamle krigsseileren Bjarne. Bjarne får ham til å reflektere rundt hvordan sårbare mennesker alltid har stått utenfor samfunnets strukturer.

[ «Humanisme med teologisk tendens frå Marilynne Robinson»  ]

Klassereisen til Hatterud er et direkte resultat av at han gradvis, i sin karriere som kurator, skribent og forfatter, begynner å forstå at hans ustødige, haltende gange og langsomme tid er gullet i hans virke. Det er nettopp disse erfaringene som gjør ham i stand til å se verden fra sin helt spesielle skakke vinkel. Skjebnens ironi er at det er dette gullet som gjør det mulig for han å komme seg på beina. Skape seg et liv som er hans, på egne premisser.

Samtidig går klassereisen til Hatterud hånd i hånd med gentrifiseringen av nabolaget som han har endt opp med å elske så høyt og identifisere seg med. Det er i denne bittersøte erkjennelsen av at forandring både er en velsignelse og en trussel at Blokka på Bjerke får sitt eget liv, utenfor skyggen av hans forrige store suksess.