Frihet fra fedrene

Steinar Opstad dikter om arketypiske relasjoner, særlig den mellom sønn og far og brødre, med en morsskikkelse som blir disse karenes mentale omgivelse. Gardsliv, odel og floghavre er den tradisjonsbundne settingen.

I den nye boken Å være flere antyder allerede tittelen at disse relasjonene utvides, og at forfatterskapet utforsker nye horisonter. Den sentrale hendelsen er en fars død og en sønns nye liv. Åpningsdiktet antyder en variert mildhet i landskapet:

Sola lyser lavt over jordene i dagene etter at faren min døde

Det har regnet og vært sol om hverandre

jeg har knapt nok beveget meg ut av huset

Gudsagg og følsomhet

Blikket er tydelig innenfra. Som en poetisk frihetserklæring fra en trassig sjel leser jeg om en ny lengsel etter å tro, «ikke på en gud / men på et inderlig menneske». Inderliggjøring er et altfor trangt begrep for Opstads dikt, men i denne utgivelsen medfører det indres inn-vending mot verden samtidig en omvendelse til verden. Troen til den selvfordømte og ensomme sønnen ble for innestengt. I påfølgende dikt, som i første del ramser opp faste talemåter om hvor godt det var at den døde fikk slippe, og hvor godt at mor slapp røykhosten i kirken, gnistrer det til med en hverdagslig livsbejaelse midt i sorgen, ikke uten opprørstrang:

Bort med Faren, bort med Sønnen! Inn med hunder og folk,

fin årgangsvin og hjemmebrent laget av usannsynlig sjarmerende bygdekarer

---

Poesi

Steinar Opstad

Å være flere

57 sider, Kolon 2022

---

Gudsaggen er heit i denne boken, samtidig som poeten dikter frem en følsom og tynn sønneskikkelse. «En tapt datter i en guttekropp», er attesten moren bidrar med. «Jeg ville være den tynneste gutten/ det var den eneste kjærligheten jeg kunne gi meg selv», kontrer sønnen. Det lyriske jeget har hittil tynnet ut sin annerledeshet i fremmedgjorte sosiale sammenhenger, «og fra den ene kjærligheten til den andre», men etter farens død åpner det seg en større sosial fylde. «Fylde» er ellers det bibelske språkets tilskikkelse for innpust og breddfull mening.

Indre høyspenning

Som ingen annen nålevende norsk poet løfter Steinar Opstad bekjennelse til erkjennelse, på høyde med Gunvor Hofmo. Uttegningen av den tynne gutten som jages av frykten for å trosse Gud, forvandles til et kraftfullt poetisk jeg, fylt av livfull trass. «Jeg har tresket kornet/ i de bibelske åkrene», bekjenner han, alt som er igjen er «uendelige stubbmarker».

Uttegningen av den tynne gutten som jages av frykten for å trosse Gud, forvandles til et kraftfullt poetisk jeg

—  Freddy Fjellheim

Underliggjøringen kommer opp mot trassen som et mulig tredje område, for «jeg ligger søvnløs med et høyt lys inni meg/ Sovner jeg blir alt jeg har elsket mel ...». Beskrivelsen av overgangen mellom søvn og våken tilstand er fascinerende på måter jeg ikke kan forklare. Hva er det for slags høyt lys som gir denne hvite og melne fornemmelsen?

Første dikt i neste avdeling, «Den andre døden», fortsetter målrettet undersøkelsen av det indre lyset, med angsten som ledemotiv. «Angsten minner om det hvite vårlyset», står det i et ganske ampert dikt om den indre høyspenningen, der nevronene sluser ut lysflommer i hjernens irrganger. Deretter et kontant brudd i den poetiske selvundersøkelsen: Det engasjerte diktet om George Floyds redselsfulle skjebne etterfølges av et gåtefullt dikt om den andre døden der stjernene på himmelen er hunder, «sporløst borte».

[ «Teologi som drømmearbeid» ]

Deus absconditus, Pascals skjulte Gud, er tiltalepunktet. Poeten løfter sverdet og hugger inn i pratsomhetens søvngjengerspråk: «Jeg mistenker at det er krigen/ som er den skjule guden».

Jeg mistenker at det er poeten som er den skjulte krigeren, hen som var født «til å dø og gjenoppstå daglig». Selv ikke ørkenfedrenes stille bekjennelser finner nåde for hens blikk. Denne avdelingen munner ut i et besøk på en venns grav der folkereligiøsitetens utvungne talemåter blir til et menneskelig evangelium.

Hundevarme

Når jeg samtaler med diktboken fra side til side er det fordi forløpet tidlig bygger opp en musisk argumentasjon og et slagferdig formspråk, ikke ulikt det Valzhyna Mort gjorde i Music for the Dead and Resurrected (anmeldt i Vårt Land). Her er vi også ved Opstads mesterskap, for med påfallende mange gode dikt og ingen helt dårlige, skapes et forløp der tematikk, motiv og spenningskurve åpner for en flertydighet som er tydelig: En kritisk holdning utfolder seg både på individ, natur- og samfunnsnivå.

En kritisk holdning utfolder seg både på individ, natur- og samfunnsnivå.

—  Freddy Fjellheim

Hunder er varmt til stede i boken. I nærvær av slike firbeinte lyttere tør jo mange mennesker erkjenne sine svakheter og hemmeligheter. Hvor ellers kan vi komme som vi er? Det minner meg om den ateistiske amerikanske nevrokirurgen Eben Alexander som ble alvorlig syk og lå bevisstløs i mange uker. Da han våknet fra koma kunne han vitne om himlene han hadde besøkt, blant annet en himmel for dyr der hunder logret lykkelige omkring. Edens hage, underbevisst?

[ «Kompishistorie på liv og død» ]

Jordnær død

I Steinar Opstads nye bok er døden jordnær og avmytologisert, men ikke forenklet: «Døden er at jeg har blitt/ ett menneske mindre og ett mer». Twice-born? Selv dødslengsel og selvmordstanker får i denne diktekunsten et vitalt preg. Når det spørres om «evnen til liv er evnen/ til å fornekte det samme livet», kan det også handle om års innestengelse i «Sjelens mørke natt», for å bruke Johannes av Korsets betegnelse for den sakrale vårrengjøringen.

Poetens oppgjør med det som ligner en falsk tro, og den fullstendige mangelen på lunkenhet, kan for alt jeg vet vise vei til det siste store lyset som også er det første.

Skapelsen får puste ut.