Teologi som drømmearbeid

I innledningen til En alvorlig lek forteller Åste Dokka at hun i sin tid valgte teologien framfor litteraturvitenskapen fordi hun var mer opptatt av litteraturens eksistensielle innhold, dens hva, enn dens hvordan. Selv er jeg litteraturviter og må innrømme at det jeg leter etter når jeg leser, ikke kan skilles fra det teologene leter etter når de leser de bibelske bøkene: Gud. Eller meningen, da. Det går rett og slett ikke an å lese uten i en viss forstand å tro. Eller forresten, det går selvfølgelig an å lese for å avsløre også. Men hadde den Gud som de bibelske bøkene peker mot, latt seg avsløre slik avguder lar seg avsløre, hadde disse bøkene neppe tatt veien inn i den litterære kanon som kalles Bibelen.

Å høre Guds stemme

I en tekst om drøm som oppvåkning synes Dokka å avvike fra sin læremester Luthers devise om skriften alene som stedet der Gud henvender seg til menneskene. I bibelfortellingene selv meddeler Gud seg på ulike vis, påpeker hun: han kan snakke ut av skyer og busker og torden og susing. Og han kan kontakte folk i deres drømmer. Men om Dokka anerkjenner at Gud kan kontakte folk på alle disse måtene, hvordan skal man forstå henne når hun et annet sted sier at hun aldri har hørt Guds stemme, at hun ikke har hatt noen ekstraordinære opplevelser av guddommelig henrykkelse?

Dokka viser til filmatiseringen av Selma Lagelörfs roman Jerusalem (1902/1996), der vekkelsespredikanten Helgum sier til forsamlingen at Gud kaller «dem som er ham verdig». Den ene etter den andre kan høre Guds røst tale direkte til dem. Det gjelder blant annet Karin. Men, som Dokka skriver, «hennes hengivne ektemann Tim er forvirret og forpint». Også hun kan kjenne seg litt som Tim når folk omkring henne løfter hendene og lukker øynene og synger sine lovsanger eller taler i sine tunger, forstår man.

Nå er Dokka omhyggelig med å ikke ugyldiggjøre slike religiøse erfaringer, hun er kanskje bare litt mindre følelsesmenneske, litt mer cerebral av seg? Men når hun utdyper hvorfor hun kjenner seg fremmed for karismatikken, handler det også om en godt begrunnet skepsis til den pietistiske tradisjonens hang til å gjøre glød og spektakulære omvendelseserfaringer til kriterium for å skille fårene fra geitene.

Jeg tenker på Dag Solstads Bjørn Hansen som drømmer at dommens dag utspiller seg som en utvelgelsesseremoni, der stolte foreldre applauderer sine barn når navnene deres ropes opp og de en etter en kan slutte seg til den store hvite flokk. Men lille Bjørns navn blir aldri ropt opp, og leseren skakes dypt av hans usigelig såre: «Men jeg da!»

En åpning hos Luther

Når jeg leser Dokkas velredigerte samling kommentarer tenker jeg en del på hva autoritet er. Hva er det som gjør at jeg leser henne uten mistro, at jeg kjenner meg trygg og gjerne lar meg veilede av henne? Og tilsvarende: hva er det som gjør at mistankehermeneutikeren i meg går på høygir når jeg lytter til en karismatisk predikant som ber meg ta imot Jesus i mitt hjerte? Kanskje gjenkjenner jeg predikanten som forfører, han forføres av sin egen makt til å bevege og røre ved andre menneskers følelser med sine ord. Jeg lar meg ikke lure.

Når jeg leser Dokkas velredigerte samling kommentarer tenker jeg en del på hva autoritet er.

—  Kari Løvaas

Det var på en måte Luther som banet vei for vekkelseskristendommen, siden det var han som befridde bibelen fra det katolske presteskapets klør. Som Dokka påpeker, oppstår nye kirkesamfunn nesten alltid som følge av at folk leser bibelen «og kommer fram til at deres fødekirke har lest den feil, og at de må danne nye fellesskap rundt nye lesninger». Men om Dokka selv hadde tilhørt forsamlingen i Dalarna som ble hjemsøkt av vekkelsen sent på 1800-tallet, dette som Selma Lagerlöf skriver om i Jerusalem, hadde nok hun vært blant dem som ikke solgte alt de eide for å dra til det hellige land. Hun hadde nok valgt å bli og virke innenfor de rammene som var henne gitt, slik hun har funnet sin plass i den store og urene organisasjonen som den lutherske statskirken er, framfor å søke seg til mindre forsamlinger av «skarpt rettroende».

---

Sakprosa

Åste Dokka

En alvorlig lek. Å tenke teologisk

221 sider, Verbum 2022

---

Men Dokka legger altså ikke skjul på at hun har kjempet med Luthers skriftsyn. Luther selv ga ofte inntrykk av å ha direkte tilgang til hva Gud egentlig mente. Dokka finner tross dette en åpning hos Luther mot det som for meg ligner mer på den jødiske tradisjonens måte å lese skriftene på: «For den som virkelig leser Bibelen som om hvert ord har noe å si oss, med alle dens irrganger, uforståeligheter, brutalitet og fantastiske fortellinger, sitter enormt beriket tilbake. Og ikke minst: Resultatet av lesinga er alt annet enn entydig.»

[ Sunniva Gylver har noen ganger følelsen av at folk bare venter på at hun skal bryte sammen. ]

Lekens forvandling

Noen ser på Bibelen som et slags skrin som det gjelder å finne den rette nøkkelen til, som om sannheten, veien og livet gjemte seg inni der. Det er også mulig å se på skriftene som en slags terskelsteder som slipper lys inn i våre verdener fra en utside. Jeg tenker meg at tekstene framfor alt vil brukes på den måten kirkefaderen Augustin definerte bruk: elske det uendelige gjennom det endelige.

Det slår meg at slik form for bruk ligner ganske mye på lek. Dokka skriver om barndommens fortryllede verden, der leken «involverte alt synlig og sanselig, forvandlet omgivelsene og meg selv, satte i gang en indre verden som utvidet seg og utvidet seg, med fornemmelser og følelser jeg ikke hadde ord for da og ikke har ord for nå». For den som er i leken, kan alt brukes, men ingenting eies. Når leken er over blir konglen igjen kongle, pinnen igjen pinne. Ja, kanskje er det når vi leker at vi elsker som best? Og befinner vi oss ikke da midt i dette hvordan som selv ikke Gud kan klare seg uten når han vil kontakte menneskene?

Dokka finner en åpning hos Luther mot det som for meg ligner mer på den jødiske tradisjonens måte å lese skriftene på.

—  Kari Løvaas

I den teksten som handler om drøm som oppvåkning, nevner Dokka Jakobs drøm, som inneholdt både «engler og direkte tiltale». Men var det virkelig Gud som talte til Jakob, eller snakket han bare med seg selv? Spørsmålet er feil stilt, mener Dokka, siden det forutsetter et skarpt skille mellom «det som tilhører menneskene, og det som tilhører Gud». Dokka kaller «hjernens nattlige klipping og liming» for et teologisk arbeid, og flytter fokuset i sin lesning av historien om Jakob som sovner med hodet på en stein, fra selve drømmen, til øyeblikket han våkner, og innser: «Sannelig, Herren er på dette stedet, og jeg visste det ikke!» Drømmen utfører sitt arbeid uten «bevissthetens overformynderi», skriver Dokka, «og når vi våkner, forstår vi alt: Gud har talt til meg! Og enda mer: Gud taler til meg i alle ting.»

[ Klimaaktivisten Aurora sang på Equinors 50-årsfest ]

Steder for fellesskap

Selv tenker jeg en del på hvor dårlige vilkår drømmearbeidet har i en tid der den kunstige belysningen trenger inn i hver minste krok av menneskers liv. Jeg tenker også på hvor dårlige vilkår leken har i en tid der rasjonalisering dikterer arbeidslivet, og der sosiale medier og streaming-tjenester forhindrer oss fra å komme inn i det som ofte er selve vilkåret for at god lek skal oppstå: kjedsomhet. Å holde ut kjedsomheten, altså ikke fornekte at vi er falne skapninger, var en dyd Dokka på et vis adresserte i sin forrige bok, der hun ville rehabilitere det kristne syndsbegrepet.

Det finnes få arenaer der lek kan oppstå uten at mange allerede er ekskludert, fordi de ikke har penger eller ikke mestrer spillereglene. Kirken er kanskje, fortsatt, det av våre offentlige rom som har lavest terskel: I prinsippet kan alle delta i gudstjeneste og andre kirkelige aktiviteter. Men hvorfor er det ikke flere som tar i bruk disse rommene? Noe av det viktigste Dokka gjør, er å fortelle folk at de finnes, og at det kan være meningsfullt å gå dit. Dette kan være steder for fellesskap, steder der vi kan utholde hverandres fallenhet og i benådede stunder løftes i lek og liturgi.

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. De fleste tekstene i samlingen Å tenke teologisk er bearbeidede versjoner av tekster som har stått på trykk i blant annet Vårt Land.