Nora Dåsnes med ny fulltreffer for barn

Du må ikke tåle så inderlig vel / den urett som ikke rammer deg selv!

Ordene er kjente, og de tilhører Arnulf Øverland og diktet «Du må ikke sove». Skrevet som et klart antifascistisk dikt, og dessverre like aktuelt i verden slik den ser ut nå.

Nora Dåsnes’ nyeste tegneserieroman La skogen leve! handler verken om krig eller fascisme. Den handler om kampen for naturen. Tittelen er en tydelig hommage til slagordet for Alta-aksjonen, «La elva leve!», og forsiden levner ingen tvil: Her står barna klare til kamp.

Miljøvern er søtt

Oppfølgeren til Dåsnes’ nydelige «Ti kniver i hjertet» følger fortsatt vennene Tuva, Linnéa og Bao. Noen måneder har gått, de skal snart avslutte barneskolen, og de leker fortsatt i skogen. Heldigvis! Vennskapet mellom de tre er dypt, selv om de har ulike interesser. Det er fint at ikke problemer i vennegjengen alltid skal være omdreiningspunktet i fortellinger for barn mellom ni og tolv år – selv om dette ofte er tematikk som ligger denne aldersgruppen tungt på hjertet.

Denne gangen er det skogen som står i fare. Bao er fortvilet. Hun er elevrådsleder og har laget en plan for en grønn skole, men i møte med FAU, rektor og en representant for kommunen blir hun fullstendig overkjørt. I stedet for å gå med på Baos «søte» miljøforslag, bestemmer de voksne at halve skogen skal bli parkeringsplass, siden flere og flere foreldre kjører barna til skolen fordi det regner og blåser stadig mer.

Krig, ikke sipping

Bao er rasende og handlekraftig. Med samme retning og vilje som hun i bokens fartsfylte åpningsscene angriper B-klassen under lek i skogen, gjør hun det klart for venninnene etter møte-nederlaget at de nå holder krigsråd, ikke sippemøte. Der de voksne har brukt sin (noe forhastede) demokratiske makt, løfter Bao problematikken opp på et globalt nivå: Hvorfor skal alltid «noen andre» ta ansvar for miljøet?

---

Tegneserie

Nora Dåsnes

La skogen leve!

Målgruppe 9-12 år

229 sider, Aschehoug 2022

---

Nora Dåsnes tar igjen barneleseren på kornet. Både i fortelling og form, men ikke minst visuelt. Hun tegner skogen slik at den fra første rute oppleves viktig. Med La skogen leve! går hun inn i en skandinavisk barneboktradisjon der naturbarnet står sentralt, barnet som leker alene ute og gleder seg over trær, vann og steiner. Naturen er tegnet fargerik og vill – og dermed ikke ufarlig. Men heller ikke uhåndterlig.

Dåsnes vet også godt at barn i dag lever i en digital verden, og at den er viktig for dem. Meldingene som hagler mellom venninnene, er også denne gangen tegnet slik at de popper opp på mobilskjermen. Det bidrar til troverdig visuell tempoveksling. I tillegg bryter Dåsnes opp med abstrakte akvarelloppslag i passasjer der Bao møter motstand som er vanskelig å håndtere. Dåsnes zoomer også fint inn og ut mellom fortellerens blikk og viktige detaljer. Dermed blir også dramaturgien i fortellingen god å følge.

Mot de voksne

Selve fortellingen har mye dramatikk. Gravemaskinene kommer, og velbrukte triks som å henge opp bannere på utilgjengelige steder, live-sendinger, TikTok-danser og sivil ulydighet tas i bruk. Dåsnes er ikke nådig mot voksnes apatiske ansvarsfraskrivelse, den som kanskje er den største trusselen mot klimaet: Likegyldigheten, som Øverland skrev om. Det med å tåle så vel den urett som ikke rammer en selv. Det er heller ikke enkelt å være barn i en protestsituasjon. Lojaliteten er sterk til saken – men ofte sterkere til de der hjemme. Ikke alle holder ut.

Nora Dåsnes tar igjen barneleseren på kornet. Både i fortelling og form, men ikke minst visuelt.

—  Karen Frøslund Nystøyl

For et barn er det enkelt å tro på forandring. Men det er vanskelig å tro på at voksne faktisk vil og bryr seg. Dette tematiserer La skogen leve! gang på gang. Samtidig går det aller best når voksne og barn samarbeider. Bare synd de så sjelden spiller på lag i miljøsaker.

For når det kommer til naturkrisa, kan ikke barna stole på de voksne, finner Bao ut. Etter lang kamp får skogen leve. Kanskje er det et paradoks – sånt skjer for sjelden. Men jeg tror Dåsnes har satt seg fore å tegne håp til barn i dag. Slik hun gjorde med Ti kniver i hjertet, der det var null problem at Tuva ble forelsket i Mariam. Slik er det også her – Dåsnes banker inn at det nytter å engasjere seg – på mange ulike vis. For hvis man ikke gjør det, oppnår man ikke noe som helst.

[ «Dåsnes med modig tegneserieroman om 22. juli» ]

Og her levner Dåsnes og hennes tween-trio ingen tvil: Det nytter å kjempe, for det handler dypest sett om retten til liv.

Barn har rett til å bli hørt, og deres meninger skal tillegges respekt. Dette er nedfelt i Barnekonvensjonen (punkt 12), og den er del av norsk lov. Men vi trenger hele tiden å bli minnet på det. For eksempel gjennom høstens sterkeste tegneserieroman for barn på mellomtrinnet.