Bibelen i storneset 90-tallsestetikk

Finnes det en definisjon på hva som er vakkert, en som det går an å enes om? Svaret bør være nei, for ellers ville verden vært kjedelig. Så Marie-Hélène Delval har på en måte dekning for tittelen på barnebibelen hun har kalt De vakre bibelhistoriene. Men det er på mange måter en krevende tittel.

Den snart 80 år gamle forfatteren vet trolig dette. Derfor har hun skrevet inn en bruksanvisning for boken. Av en eller annen grunn har hun valgt å sette den bakerst. Litt underlig, all den tid det er en ganske nyttig veiledning for hvordan man kan møte Bibelens historier sammen med et barn. Her viser hun stor forståelse for barns persepsjon: Les gjerne i vilkårlig rekkefølge, anbefaler hun. La barnet få tid til å ta inn illustrasjonene. Les samme historie igjen og igjen hvis barnet ønsker det. I det hele tatt legger hun opp til en lesestund styrt av barnet. Men når målgruppen er seks til tolv år, er det nok mange barn som vil ønske å lese på egen hånd.

Som i en fabel

Dette er en bibelfortellingsbok som beveger seg i et på mange måter lukket univers. Illustrasjonene forsøker ikke å knytte an fortellingene til vår tid rent visuelt – her går personene kledd i kjortler, og landskap og byer er som vi tenker de var på Jesu tid. Bildene følger og underbygger teksten.

Stilen minner mest av alt om en blanding av tegneserier, flanellograflandskap og store bedehusbilder. Alt sammen i nedtonede jordfarger og en dus palett, og ikke minst: Nittitallsestetikk. En slags Grossmann (som tegnet Kristin og Håkon-maskotene til OL på Lillehammer) møter Barnas kirkebok av Eyvind Skeie (illustrert av Torill Marø Henrichsen, utgitt i 1986), bare i et mer akvarellpreget uttrykk.

Det nevnte tegneseriepreget kommer blant annet av de store nesene personene har, det blir et trekk som sier at de hører hjemme i en fabel eller i et lukket univers, slik det tradisjonelle barnebibeluttrykket har vært gjennom årene. Ut over det er menneskene i boken ganske like. Hvite i huden og stornesede.

Forventer kunnskap

Språklig holder Delval seg tett til originalteksten. Det er trolig gjort for å formidle samme rytme, poetiske driv og språktone som mange av Bibelens tekster har, men det gjør det ikke nødvendigvis enkelt å lese for et barn. Språket er likevel på sitt vis tiltrekkende i dette mystiske. Her er absolutt vendinger og ord som er kronglete formulert, for eksempel at Jesus «vokste opp blant mennesker i Guds omsorg». Og forfatteren forventer at mye bibelkunnskap er implisitt hos den som leser, at man som voksen har kunnskapen til å forklare sammenhengen historien står i. For eksempel er det komplett tullete for et barn at det kommer to skapelsesberetninger rett etter hverandre (slik det jo gjør i Bibelen) uten at det forklares hvorfor. Det er snodig at Gud skaper en hel haug mennesker og på neste side setter i gang med å forme Eva til ensomme Adam. Her må man kunne sin Genesis!

---

Barnebibel

Marie-Hélène Delval og Ulises Wensell (ill.)

De vakre bibelhistoriene

Oversatt av Bjørnar Lemvik

Målgruppe 6 til 12 år

Proklamedia 2014

---

Uvakkert

I formidlingen av det vakre går Leval likevel ikke utenom det vonde. Abraham tar med seg Isak på offertur, og egypterne og hestene deres drukner i Rødehavet. Til og med i Noa-fortellingen drifter de onde menneskene rundt i vannet. Jesus fristes av Satan (uten at barneleseren får noen forklaring på hva Satan kan være), og i Moses-fortellingen er Nilen blodrød, og kveget ligger dødt på bakken. En del av det som står i Bibelen, kan til tider oppfattes grusomt for et barn. Når noe av det er tatt med her, er det likevel pakket inn i en «det går bra»-stemning. For det løser seg innad i den enkelte historien. Men jeg har vanskelig for å se hva som gjør potensielt marerittfremkallende historier vakre. Den trygge, kjærlige guden som ber en far drepe sin sønn for å se om han elsker Gud høyest?

Den er ikke vakker, heller ikke bærekraftig, befalingen Abraham får om å ofre Isak.

—  Karen Frøsland Nystøyl

Det er ærlig og modig å la være å skjule de vonde sidene ved Bibelens historier. Men forfatteren bør samtidig la det stå svart på hvitt at mye ved Gud er uforståelig for mennesket. Den er ikke vakker, heller ikke bærekraftig, befalingen Abraham får om å ofre Isak. Ikke for et barn, ikke for voksne heller.

Uransakelig

Samtidig vil tonen i illustrasjonene være med på å ufarliggjøre de mest ubehagelige historiene. Lite ser virkelig ille ut i illustratør Ulises Wensells duse palett. De stornesede figurene tilhører en annen tid og et annet sted, de er karakterer i en fabel, slik kan man i alle fall tenke. Og da blir ikke Gud like hard når det går menneskene ille, nettopp fordi det hører innunder en fabel.

Hvorfor er dette vakkert, vil kanskje et barn likevel spørre seg. Leval sier noe om det i forordet: Det er det overordnede som er vakkert. At Gud, selv med all menneskenes ondskap, inngår pakter og kontrakter med dem. Det vakre er at Gud aldri gir opp, at Guds kjærlighet står fast.

Uransakelige er Guds veier like fullt. Det er denne barnebibelen et eksempel på.

[ Hvilken barnebibel er best? Les anmeldelser av 12 barnebibler her ]