Nattsvarte visjoner fra Kjartan Fløgstad

Som en uinntagelig festning ruver stålkonstruksjon Berlaymont, EU-kommisjonens bygning på Schumanplassen i Brüssel. Korte skritt unna ligger deler av Europaparlamentet. Området tjener som bilde på maktkonsentrasjonen i Europa i Habeas Corpus, Kjartan Fløgstad nye roman.

Etter Putins angrepskrig mot Ukraina i februar har EU opptrådt mer samlet som geopolitisk aktør. Forent i kampen for å verne våre demokratiske verdier, fører unionen en økonomisk krig gjennom sanksjonspolitikken. Men retorikken som knesetter motsetningsparet autokrati og demokrati blir for enkelt i Fløgstads univers. Han vil til Vest-Europa og USA, og han vil det frie Vestens forestillinger om sin egen moralske overlegenhet til livs.

Et kraftig oppgjør

Habeas Corpus er anklageskrift fra et sted i fremtiden og et kraftig oppgjør med «eurokratiet», embedsverket i den europeiske unionen. Vittig og skarp, sleivkjeftet og drøy, men polstret med historiske belegg og væpnet til tennene med kilder, slår romanteksten knockout på ethvert byråkratisk EU-skriv, fylt forordninger og direktiver. Enkelt blir det likevel ikke. Fløgstads roman kan tider også fremstå som en nokså tung og kompleks tekstvev.

På velkjent fløgstadsk maner trekkes historiske forbindelseslinjer fra Belgias imperialistiske fortid og det tredje riket, frem til i dag og inn i fremtiden. Habeas Corpus er en kollektiv biografi som består av et tjuetalls portretter. Noen er virkelige historiske skikkelser, andre er pur oppspinn og atter andre er satt sammen av flere virkelige individer. Tilfeldigheter og overraskende sammentreff gjør en person til et krysspunkt i en annens historie.

I Europas mørke historie har de vært ansatt i forvaltningsapparatet i Tyskland og Belgia, og medskyldige i forbrytelser mot svarte, mot jøder eller andre mennesker som er blitt definert som undermennesker eller fiender. De historiske avsløringene virker mer plausible og lettere å fordøye enn fremtidsportrettene med de drøyeste replikkene.

Byråkratimonsteret

Fløgstad er maktkritiker og påpeker at lovgivningsfelleskapet er et byråkratisk monstrum. Overnasjonal styring innebærer å gi fra seg suverenitet til et felleskap som nasjonalstaten må underordne seg. Slik svekkes blant annet fagforeningers handlekraft, noe som går utover utsatte grupper.

I flere romaner, særlig Grense Jakobselv (2009), har Kjartan Fløgstad interessert seg for at gamle nazister levde godt med nye karrierer. Due og drone (2018) handlet Norges dobbeltmoralske posisjon som fredsmekler og våpeneksportør, og hvordan stripete kapitalister har overlevd og klart seg i etterkrigstiden.

---

Roman

Kjartan Fløgstad

Habeas Corpus

320 sider, Gyldendal 2022

---

Også i Fløgstads roman av året minnes leseren om at virkelige historiske personer fra eliten i Hitlers Tyskland, etter minimale straffer, fikk karriere og posisjoner både i opprettelsen av den tyske føderasjonen og i Sør-Amerika. Enkelte bidrar også på ulike nivå i konstruksjonen av kull- og stålunionens økonomiske og jurdiske samarbeid: «Forfattaren av ein grunntekst for lovarbeidet i det tyske nazipartiet avsluttar karrieren med å bli fremste utøvar av Europaretten.»

Poenget er at lærdom fra ideologer i autokratiet nedfeller seg og flettes inn i reisverket som våre egne demokratiske samfunn bygger på. Rasismen har overlevd i Europa.

Fløgstads roman kan tider også fremstå som en nokså tung og kompleks tekstvev.

—  Astrid Fosvold

Kinesisk eske

Selv om kildegrunnlaget er kjent, kan det være vanskelig å gå Fløgstad etter i sømmene. Nesten som en kinesisk eske får leseren først én avsløring, så en ny pakket inn i den første og så enda en inni den andre. I et av portrettene hører vi om Dr. Claasen som har studert ved: «Reinhard Höhns Akademi for føringskrefter og næringsliv i Bad Harzburg, den raskaste og mest velasfalterte motorvegen frå nazisme til liberalisme, i elitevekslinga frå diktatur til demokrati. […] Gjennom denne Harzburger Modell er det Himmlers direkte underordna og Eichmanns føresette som omskolerer både forretningsfolk og gamle soldatar frå Wehrmacht til nye oppgåver i Vest-Tyskland og i NATO».

[ Den fløgstadske krigen ]

Her serveres en rekke faktaopplysninger i fri dressur på fløgstadsk maner: Reinhard Höhns har «vore nazismens øverste tankepolitimeister».

Vår egen selvforståelse

Fløgstad tar for seg område etter område. Selv om mange er klar over at militærstrateger fra det tredje riket var nyttige for USA i den kalde krigens faser, er det veldig aktuelt å bli minnet om det nå: «I praksis leda framleis generalar frå Hitlers Wehrmacht det militære forsvaret av Den frie verda. Hasso von Manteuffel var ein av Hitlers aller beste pansergeneralar, etter krigen parlamentarikar for FDP, […] mannen som fann på Bundeswehr som namn på det militære forsvaret til Forbundsrepublikken.»

Ikke så rart at det tyske ungdomsopprøret i 1968 var motivert av sinne over at nazister satt i førende stillinger i Bundesrepublikken. I dagens verdenssituasjon tar Fløgstads mørke historieleksjoner og samtidsfortelling pulsen på vår egen selvforståelse, en påminnelse som kunne tjene til å moderere polariserende retorikk. Men for mange vil teksten være malurt i begeret.

For mange vil teksten være malurt i begeret.

—  Astrid Fløgstad

Fløgstad gir oss «historiens begynnelse». Fortellingen om «historiens avslutning», liberalismens seier, omskrives av Fløgstad til nasjonalsosialismens seier i fremtiden.

Mangler rød tråd

Til tider fremstår romanen som en vev av fakta over renning av andre fakta, tekst over tekst, med et minimalt mønster av fiksjon innimellom. Her er mange historiske opplysninger lagt i munnen og pennen på romankarakterer. Heldigvis har forfatteren utstyrt boka med et bredt kilderegister bakerst.

[ «Overraskende gammelmodig fra Vigdis Hjorth» ]

Likevel mangler en sterk rød tråd mellom portrettene, jeg savner en narrativ motor i dette universet. Selv om Fløgstads kjører sin avsløringsretorikk, bitende skarp, syrlig og morsom, er det nesten som om forfatteren nekter å dikte en spennende fortelling i bekmørket. Kanskje er virkeligheten mer enn nok.

Det er håp

Habeas Corpus er altså ikke helt vellykket som roman, men fungerer som kollektiv biografisk fortelling om de skjulte sidene av europeisk samtid, og som en høyst reell og advarende fremtidsvisjon: Tyranniet kan beseire oss, helt uavhengig om det er den ene eller den andre varianten. Inntrykket er mer alvorlig denne gangen, selv om Fløgstad rir på nye stier med gamle hester, er de ordrappe blødmene han ellers pleier å slippe løs i en durende strøm, nå påfallende fraværende.

Den gode nyheten er at verden ennå ikke har gått av hengslene, selv om visjonene er nattsvarte. Herfra kan vår samtid dømmes: Hvordan forsone livet under kapitalismen med moralske og juridiske normer?