Anmeldelser

«Femten år» hadde kanskje vært bedre om den kom ut i 1968

Vigdis Hjorths nye roman om en tenåring som avdekker sin families falskhet er overraskende gammelmodig.

Det er ikke mulig å se forskjell på en fri mann og en slave av besteborgerlighetens forventninger, skriver Søren Kirkegaard. En mann kan leve et stillferdig liv med kone og barn, skjøtte sitt arbeid og gå i kirken hver søndag, og utenfra vil det være umulig å se hvorfor han gjør det.

Forskjellen ligger i motivasjonen: Gjør han det fordi han ønsker det, er han fri, gjør han det fordi det er det som er «normalt», er han ufri.

Jeg hørte Vigdis Hjorth, en kirkegaardianer på sin hals, forelese om denne forskjellen på en litteraturfestival for noen år siden. Etter det har jeg begynt å tenke at spørsmålet om å leve et liv der man er sann mot seg selv er et grunntema i mange av Hjorths bøker.

Det er det også i årets litt gammelmodige og enkle roman, Femten år. Den revolusjonære våren, der en tenåringsjente gjør opprør mot sin besteborgerlige og skinnhellige familie.

Livsløgn

Femten år handler om femten år gamle Paula, som lenge var en lykkelig del av sin kjernefamilies rutinepregede og tradisjonelle liv på et sted i nærheten av Oslo i det som tilsynelatende er midten av forrige århundre. Så oppdager hun at moren lyver om livet de lever i brevene hun sender til sin mor, Paulas mormor.

I brevene har Paulas storesøster fått god karakter på matematikkeksamenen hun egentlig strøk på. Moren skriver at Paulas far har blitt forfremmet, noe han så absolutt ikke har, og at Paula og lillebroren Lasse leser flittig i barnebiblene de har fått, noe de virkelig ikke gjør.

Paula innser at moren skammer seg over livet de lever, og at hun lever for andre, for moren sin, og ikke for seg selv. Paulas familie er livredde for å bli avslørt, for å tape ansikt i det sosiale spillet.

Et slikt liv vil ikke Paula leve. Dermed begynner hun å gruble på om hun vil konfirmere seg, siden hun ikke vet om hun tror på Gud.

Tablåaktig

Femten år hadde kanskje vært en bedre roman hvis den kom ut i 1968, da avkledninger av besteborgerlighetens skinn var i vinden. I dag fremstår romanen tablåaktig, med sin totalt endimensjonale beskrivelse av Paulas familie.

Paula selv er en standard prototype på outsideren som ønsker autentisitet og sannhet, og som derfor gjør opprør. Den emosjonelle kompleksiteten og ambivalensen som gjorde Hjorth-romaner som Arv og miljø og Er mor død så gode, er her fraværende.

Arv og miljø-debatten

Hvis Femten år likevel er verdt å lese, er det som en kommentar til Hjorths andre utgivelser de siste årene. Arv og miljø (2016), som ble gjenstand for stor debatt på grunn av likheter med hendelser i Hjorths eget liv, handlet om en voksen datters overgrepsanklage mot sin far, og det påfølgende bruddet med familien. Romanen ble etterfulgt av en motroman, Fri vilje, av Hjorths søster, Helga Hjorth, som ga en alternativ fortelling til Arv og miljø.

---

Roman

Vigdis Hjorth

Femten år. Den revolusjonære våren

192 sider, Cappelen Damm 2022

femten år

---

Deretter fulgte Vigdis Hjorths Lærerinnens sang om en teaterlærer som får sitt verdensbilde knust etter å ha sett seg selv fremstilt i en annens kunstverk. Romanen kan leses som en kommentar til Arv og miljø-debatten, og konkluderer med at både ens selvfortelling og andres fortelling om en selv kan være sanne. I 2020 ga Vigdis Hjorth ut Er mor død, som er en mer direkte oppfølger til Arv og miljø, og som beskriver en middelaldrende kunstner som prøver å få kontakt med sin aldrende mor, som har brutt kontakten med sin datter.

Den emosjonelle kompleksiteten som gjorde ‘Arv og miljø' og ‘Er mor død’ så gode, er her fraværende

—  Ingeborg Misje Bergem

Gjenkjennelig

Femten år er vanskeligere å plassere i konteksten rundt Arv og miljø. Men mange av motivene som tas opp, er gjenkjennelige fra Hjorths tidligere utgivelser. Det handler om en familie som er ufri, fordi de er så opptatt av konvensjoner, og en datter som ser gjennom konvensjonene og våger å gjøre opprør, slik det også gjøres i Arv og miljø og Er mor død.

Som Arv og miljø og Er mor død er Femten år gjennomsyret av den opprørske datterens kjærlighet til familien sin, og da særlig moren, og ønsket om å sette dem fri fra det skinnhellige livet de lever. Konklusjonen i Femten år er at det er familien det er synd på, ikke datteren. Slik kan også Femten år leses som en kommentar til Arv og miljø-debatten.

Les mer om mer disse temaene:

Ingeborg Bergem

Ingeborg M. Bergem

Vårt Land anbefaler

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser