Sentimentalt om familierelasjoner

Jeg gledet meg til et gjensyn med den dyktige skuespilleren Charlotte Rampling, oscarnominert i 2015 for sin innsats i 45 Years.

Hun leverer absolutt et godt spill i rollen som farmor Ruth, men opplevelsen blir forstyrret av et konstruert manus som ender i en sentimental forsoning.

[ Operaen bruker gratisarbeid fra unge for å nå de unge ]

Far og sønn

16-17 år gamle Sam er på sammenbruddets rand fordi han ikke klarte å ta avskjed med sin døende mor på ordentlig vis. Ensomheten etter hennes bortgang blir ikke mindre av at faren stikker av fra gården i New Zealand for å flytte til England. Alle gårdens hester blir solgt bortsett fra den hvite hesten etter den avdøde moren. Den dukker rett som det er opp i det bølgende og vakre landskapet utenfor Auckland.

Sam har blitt plassert på kostskole, til tross for at faren mislikte et lignende skoleopphold i sin egen ungdom. Nå får tenåringen streng beskjed om ikke å invitere sine venner på hjemme-alene-fest. Han må i stedet passe på sin aldrende og syke farmor som plutselig vil bo på gården den tiden hun har igjen å leve.

En innleid sykepleier, Sarah, bistår med det praktiske. Kvinnen henter dessuten en prest til gards for å tilby farmor skriftemål og nattverd ved livets slutt. Slikt fnyser Ruth av, og slår til presten – hun har ingenting å be om tilgivelse for.

Farmor og barnebarn

Jeg liker som regel fortellinger der regissøren benytter antydningens kunst. Men regissør Matthew J. Saville har skrevet et manus som er såpass gjerrig med informasjon at det virker mer konstruert enn psykologisk overbevisende.

Sams far, Robert, blir en pappfigur. Han vokste opp uten å vite hvem hans far var. Det var moren Ruth (Sams farmor) som sendte ham på kostskole. Bruk av bilder i et gammelt album røper at hun var krigsfotograf under andre verdenskrig. Var det da hun traff Roberts ukjente far? Den gang var hun en riktig vakker kvinne, nå er hun bitter over at hun ikke lenger er med der det skjer.

Manuset er såpass gjerrig med informasjon at det virker mer konstruert enn psykologisk overbevisende

—  Kristin Aalen

Vi må altså godta et premiss der farmor i filmens nåtid oppfører seg som «en sur gammel kjerring» som sønnesønnen aldri har kjent, men brått skal komme på god fot med. Ruth sitter dagen lang i en stol og ringer i en klokke med en ufyselig lyd straks hun har drukket opp en mugge med gin & tonic. Sam blir rasende fordi farmor forstyrrer ham foran dataspillet, farmor blir like rasende fordi han tynner ut drinken hennes. Den opprinnelige filmtittelen, Juniper, er navnet på einerbærene som utgjør en viktig ingrediens i gin.

Spillefilmdebutant Saville bygger opp til en utagerende konfrontasjon mellom en ung mann og en gammel dame. Men vendepunktet fra raseri til en forsonende tone kommer altfor enkelt seilende, rett etter at Sam har forsøkt å ta livet sitt og Ruth har ligget hjelpeløs på golvet for å strekke seg etter muggen med mer drikke.

[ «Vi får leve med at Disney fortsetter å tjene penger på sin delvis problematiske kulturarv» ]

Gammel blir som ung

Gradvis blir barnebarn og bestemor perlevenner ved at hun på ulike vis oppfører seg som hun var 25 år. Det er jo utmerket at aldrende mennesker henter fram ungdomskilden i seg, men Saville gjør det på en altfor påståelig måte. Hun formaner Sam til å kle seg bedre for å fange jenters oppmerksomhet, slik vil hun forbedre sexlivet hans. Hun ber ham invitere vennene sine til fest på gården (som faren la ned forbud mot), hun blir med de unge ut på markene og skyter treffsikkert med rifle. Hun lover tenåringene rikelig med øl hvis de rydder opp i hagen. Og jointen de tilbyr henne å røyke, er ikke sterk nok etter hennes smak.

Under festen med ungdommene, da guttene danser tett med hver sin jente, er Sam merkelig uinteressert. Aha, tenkte jeg, nå får han farmor ut av rullestolen og byr henne opp til dans. Og jammen, der svinger han henne rundt, hun som verken kan stå eller gå på egne bein. Det vil kanskje røre mange, men jeg synes det blir konstruert.

---

Drama

Grandmother

Regi: Matthew J. Saville

Med: Charlotte Rampling, Marton Csokas, George Ferrier, Edith Poor

Premiere fredag 17. juni

---

Vemodig alderdom

I filmens sluttparti forstår Sam at farmor snart vil dø av kreft. Nå snur Ruth – overraskende nok – og tar imot en prest som gir henne skriftemål og nattverd. Handlingen ender i en slags dødshjelp-scene i soloppgangen ute i naturen, litt for sentimentalt framstilt etter min mening.

Det irriterer meg, for i bunn av Savilles fortelling ligger viktige anliggender: Hvordan skal et aldrende menneske takle depresjon og sinne over at kroppen bryter sammen? Kan alkohol døyve raseriet over at livets gang leder ut i fysisk forfall? Hvordan kan familiemedlemmer i forskjellige generasjoner komme nær hverandre når sykdom og død truer?

Det er prisverdig av en spillefilmdebutant å ville tematisere alt dette, men som film har det blitt noen nummer for stort.