Sara Stridsberg mellom det nær parodiske og det strålende

Helt siden debutromanen Happy Sally (2004) har Sara Stridsberg blandet det dokumentariske med et drømmeaktig hypnotisk univers. Tilsynelatende uten klassiske litterære rammer og konvensjoner. I Drømmefakultetet (2006) skrev hun seg dypt inn i Valerie Solanas knuste indre; kvinnen som ble berømt i fem minutter for å ha forsøkt å drepe popkunstneren Andy Warhol. Og i hennes siste roman Kjærlighetens Antarktis (2020) tar hun utgangspunkt i en faktisk drapssak og lar en prostituert, partert kvinne fortelle sin historie. Felles for disse mørke og merkelig vakre fortellingene er en dyp vilje til å skrive frem eksistenser som lever helt på randen av våre samfunn.

Hendelser ved vann

En kvinne står og betrakter strømmen av arbeidere som flyter ut av dørene på en våpenfabrikk og ser dem som en buktende elv. Den store massen er som én organisme. Blikket hennes følger dem til øynene møter fossen som styrter ned i det mørke, islagte stille vannet som huser blodigler med leopardmønster.

---

Noveller

Sara Stridsberg

Hunter i Huskvarna

Oversatt av Monica Aasprong

235 sider, Aschehoug 2021

---

Den foruroligende starten på tittelnovellen Hunter i Huskvarna, som åpner Sara Stridsbergs novellesamling får meg til å tenke på åpningen av Joyce Carol Oates roman Mitt liv som rotte (2020). Denne rammer også inn et lignende foruroligende bilde av en ung kvinne som kikker ned i en frådende elv, som: «(…) bølget og steg som om den var levende, som slanger, enorme buktende slanger, du ville ikke se, men du klarte ikke å se bort i fra dem(...)»

Disse to illevarslende bildene som nesten smelter sammen, minner meg på at det er ikke første gang jeg knytter sammen giganten Oates og Stridsberg.

Litterær familie

I 2007 og 2008 leste jeg tre vesentlige og beslektede romaner som formet meg og mitt litteratursyn: Sara Stridsbergs Drömfakulteten (2006), amerikanske Joyce Carol Oates roman Blond (2000) og finlandssvenske Monika Fagerholms roman Den amerikanske flickan (2004). Med sine nærstående feberaktige former beskrives unge kvinner på randen av fantasi og virkelighet, i marerittfortellinger med understrømmer av misogyni, galskap, seksualitet, trash og død.

[ Sara Stridsberg: – Eg har eit desperat behov for å forstå kva menneske er. ]

Jeg hadde ikke lest noe lignende og plutselig hadde jeg på kort tid trådt inn i tre forskjellige forfatterskap som opplevdes så beslektet at det var som å stifte bekjentskap med en litterær familie. Å lese disse mørke, kroppsliggjorte og suggerende kvinneskildringene åpnet opp et univers som kjentes merkelig befriende og banebrytende i sine brudd med tabuer og normer for hvordan skrive om kvinner.

For moro skyld åpner jeg Monika Fagerholms siste roman, Hvem drepte Bambi? (2021) som vant Nordisk råds litteraturpris i fjor, og joda, der står hovedpersonen og skuer ut over den gjørmete innsjøen i den lille småbyen, hvor alt det grusomme skjedde. Slektskapet er der fortsatt.

Ujevn og strålende

Hunter i Huskvarna er Stridsbergs første novellesamling, og for første gang merker jeg at den litterære formen, som hun alltid tilsynelatende ubesværlig har tøyd og strukket, gir motstand. I romanene har hun kunne dyrke det flytende og suggererende, mens i novellens kortere struktur støter Stridsberg til tider på noen problemer. Enkelte noveller, som den svakere «Lone Star State» er på grensen til parodisk, med sine morderiske karakterer i et marerittlignende Amerika.

[ «Ingvild H. Rishøi får troen på det gode i menneskene til å lyse» ]

Men i novellen «Vi var rovdyr» krystalliseres Stridsbergs talent seg. En liten jente, uten en mamma, sitter i baksetet i pappaens bil. De kjører rundt på måfå. Dag ut og dag inn. Forbi mørke, grønne skoger og i sommerregn. Plutselig en dag sitter det en liten, dukkelignende jente ved siden av henne og faren introduserer jenta som hennes lillesøster. Med små grep og uten store fakter dras vi inn i en grenseløs verden som med sin uforutsigbarhet er merkelig trygg i sin utrygghet. Det er uhyggelig og svært godt gjort.

Den dysfunksjonelle familien

I den mye omtalte novellen «Familien», som flere kritikere har pekt på MÅ handle om Stridsbergs tid i Svenske Akademien før og etter skandalen, skaper hun en undervannsaktig parallell verden. Alle medlemmene av selskapet lever helt avsondret fra verden utenfor, trygt innhyllet i sine livsløgner.

[ Sarabande: «Briljant og utmattende fra Sara Sølberg» ]

Stridsberg som har bygget sitt enestående sterke forfatterskap på å gi et språk til hva overgrep, voldelige makt og patriarkalske strukturer gjør med et menneske som er utsatt for det, er i denne novellen merkelig vag med institusjonen som rystet en hel verden med ingredienser som voldtekt, seksuell trakassering, maktmisbruk, korrupsjon og kameraderi av verste sort. Samtidig er novellen fascinerende i sin tvetydighet.

Novellesamlingen Hunter i Huskvarna er ujevn, enkelte noveller oppleves uferdige, andre uforløste, som anslag til en større fortelling som ikke får utfolde seg.

Men når Stridsberg får det til, så får hun det så grundig til.