Jesus blir korsfestet igjen og igjen

Tønsberg domkirke. Jesus skal korsfestes. Figurmaker Tuva Synnevåg tar med seg tornekronen for å gjøre en siste justering. Musiker Sebastian Rolland beholder boblejakka på og prøver å holde fingrene varme. Noen har glemt å justere opp temperaturen i kirka. Inspisienten gjør store bevegelser for å holde varmen.

– Hvor brutalt kan vi gjøre det? Nyhetene fra Ukraina blir verre og verre. Jeg synes kanskje ennå ikke første sekvensen er rå nok, sier regissør Anne Helgesen.

Hun har hilst forfatter og dramatiker Fredrik Brattberg velkommen. For første gang skal han se sin tekst få liv, ikke som ordinært sceneteater, men som figurteater i ei kirke.

Soldaten fører røveren fram, og han blir naglet til korsarmen. Dukkeansiktet brøler i smerte. Jesus korsfestes og gravlegges. Maria Magdalena gråter sin syngende sorg. Men Jesus står opp og blir ført fram for Pilatus – om igjen og om igjen. Hvorfor dør han ikke? Forvirringen brer seg.

Se video med lyd lenger ned i artikkelen.

Meloditema

Hva fikk Fredrik Brattberg til å skrive Jesu oppstandelse og død? Et svar knytter seg til at Brattberg også er komponist. Hans dramatikk er oversatt til 20 språk og er belønnet med Ibsenprisen og andre priser. Ibsenprisen fikk han for stykket Tilbakekomstene, der et foreldrepar er knust av sorg etter sønnens død. Da sønnen vender tilbake i live, overveldes de av glede. Slik fortsetter det.

– Jesu oppstandelse og død er en forlengelse av mine andre stykker. Jeg arbeider med repetisjoner, og hvor jeg lar handlingen skride fremover i takt med at de samme scenen vender tilbake. Det at Jesus kommer tilbake er den ultimate gjentakelse, svarer Brattberg.

Hans andre måte å svare på, er knyttet til hans oppvekst med ateistiske foreldre.

– Etter hvert som jeg er blitt eldre, har jeg nærmet meg en åndelighet og en utforskning av de deler av mennesket som kan sies å ha noe åndelig ved seg, men uten religion. Eller man kan si, åndelighet og samtidig uten at det er noen der i andre enden av røret, forteller dramatikeren.

---

Figurteater

• Jesu oppstandelse og død, av Fredrik Brattberg.
• Premiere i Tønsberg domkirke 13. januar med påfølgende panelsamtale mellom biskop Jan Otto Myrseth, forfatter Fredrik Brattberg og regissør Anne Helgesen.
• Aldersgrensen er 16 år.
• Forestillingen skal også spilles i Nøtterøy kirke, Berger kirke og Kulturkirken Jakob.

---

Gudsprosjektet

Pontius Pilatus er skåret til med flippskjegg og stram mine. Den nidkjære, kortvokste og smått komiske soldaten fører Jesus inn. «Du skal fortelle meg hvem du er,» sier Pilatus. «Skjønner du det, jeg må høre det. Jeg må høre deg si det.»

Scenen gjentar seg. Jesus ønsker seg tilbake til den første korsfestelsen for å gjennomføre prosjektet sitt. Til og med soldaten synes det blir drøyt med all lidelsen. Menneskene mykes opp og foreslår andre veier ut for Jesus.

– For ham blir det en kamp. Skal han følge prosjektet fra Gud eller skal han ta til takke med lettere utveier, sier Brattberg.

– I denne oppsetningen blir det sett som et bilde på vår tids sekularisering. Hva tenker du?

– Så absolutt. Men det er til syvende og sist en tolkning. En teatertekst har ikke den fulle mening, Det er først når det tolkes av en regissør og deretter av et publikum, at det nærmer seg en betydning.

Jesus snakker

På et vis synes Brattberg dramaet på Golgata er et fantastisk utgangspunkt. Aldri tidligere har historiske personer dukket opp i hans tekster. Og når han skulle legge ord i Jesu munn, ble det en utfordring. Hvordan snakket Jesus?

Bak Jesus-dukken finner vi dukkefører Cecilie Schilling. Jesus har ikke mange replikker, og hennes stemme inngir Jesus en opphøyd ro. «Jeg har én oppgave, og det er å vitne om sannheten.» Etter flere av spørsmålene som rettes mot Jesus, har dramatikeren lagt inn en pause. Jesus brøler heller ikke når naglene bankes inn. Kroppen rister.

Fredrik Brattberg skjønner det kan være provoserende at han tukler med lidelsesberetningen og lar Jesus dø av feber etter tre korsfestelser.

– Men når jeg skriver, glemmer jeg det med at noe kan være provoserende. Jeg har ikke noe ønske om det. Redselen for at noen tråkkes på tærne, kommer heller etterpå når det skal settes opp.

– Hadde du sett for deg at det ville bli spilt i ei kirke?

– Nei, men når det gjøres, synes jeg det er en kjempegod idé. Jeg er overrasket over den positive mottakelsen. Den eneste sensuren jeg har møtt, er at tyven egentlig banner en god del når han blir korsfestet. Banningen ville ikke kirken ha. Det kan jeg leve med.

Den eneste sensuren jeg har møtt, er at tyven egentlig banner en god del når han blir korsfestet. Banningen ville ikke kirken ha

—  Fredrik Brattberg

Glem provokasjon

– Hadde du ventet en annen reaksjon?

– Stykket er verken en udelt hyllest eller bærer av et klart kristent budskap. Men det avskriver heller ikke at Jesus var Guds sønn og en vei til frelse. Jeg er klar over at det å tukle med den aller helligste scenen kan tråkke noen på tærne. Likevel framstår det ikke som en provokasjon, men et ønske om å fortelle noe. Å provosere er et kunstnerisk virkemiddel, men tiden for det er litt over, svarer Brattberg.

At all kunst ikke er viet til Gud slik Bach gjorde, ser han som en god ting.

– Det som er synd er at verden er blitt et avfortryllet sted hvor vitenskapen gjør verden platt og tom og du ikke lenger har lov til å si at noe er hellig. Det har også gjort at åndelige opplevelser blir sett på som noe psykisk eller underbevisst og dermed avmystifisert. Det er noe jeg vil at kunsten skal ta tilbake, sier forfatteren.

[ Se oversikt: Disse sangene hører vi mest i begravelser ]

Anne Helgesen har et bein i kirka og ett i teateret. Lenge har det ergret henne at offentlig kulturstøtte har uteblitt til kirkelige prosjekter. For henne er forbindelsen tett mellom kunst og religion.

– De siste tiårene er kontakten mellom kunst og kirke revet opp på grunn av sekulariseringen. Vi som gjerne gjør kirkeforestillinger, har opplevd at det vi gjør er sett på som propaganda og ikke kunst. Men jeg tror det skjer en endring. Denne gangen har vi fått god støtte.

Varm stue

Mens soldaten etter flere korsfestelser prøver å være snill, har den mektige Pilatus begynt å interessere seg for kunst. For dukkefører Jon Vegard Hovdal er det et problem å få Pilatus til å spille fløyte. Hovdal får hjelp av en av de andre skuespillerne til å holde Pilatus mens fløytespillet testes med Hovlands begge hender.

– Vi kan ikke ha det så kaldt!

Anne Helgesen fryser i den tykke ullgenseren. Det er få dager til premiere. Fortsatt gjenstår mye arbeid og regissøren er bekymret for ensemblets helse. Termometeret viser 12 grader. Lunsjpausen flyttes til det nærliggende og oppvarmede Kirkens hus. Brød og pålegg får følge av varm drikke.

Teksten berører menneskelighet, sympati og åndelighet som ikke nødvendigvis er forankret i det religiøse

—  Fredrik Brattberg

Brattberg snakker stille. Han liker å se figurteatrets mange muligheter til å gjøre sceneskifter på en langt friere måte. Å korsfeste noen på scenen er krevende nok, å gjøre det gang på gang er verre. Når du gjør det med dukker, gir det mer mening. Han liker godt ensemblets prøving på en finne en retning i repetisjonene. Selv har han skrevet det åpent, men påpeker at scenene blir kortere og strammere for hver gjentakelse.

– Jeg tenker at teksten berører menneskelighet, sympati og åndelighet som ikke nødvendigvis er forankret i det religiøse, sier Brattberg.

– Om det er bevisst eller ubevisst, opplever jeg at teksten sier at religion ligger der latent og sprer seg utover i samfunnet på en måte, sier Helgesen.

Splittet sinn

Brattberg henvender seg til det samlede ensemblet og peker på at Pilatus ber Jesus om tilgivelse.

– Denne splittelsen mellom menneskelig tvil og det store prosjektet, er det som river Jesus i stykker. Den første gangen Pilatus ber om tilgivelse – merker vi en ørliten nøling hos Jesus? Til slutt får vi en selvmedlidende Jesus som dør av feber. Han søker trøst hos Pilatus. Jesus er sint, men skjønner at det kan han ikke være. Han tilgir, men har ikke lyst til det, sier Brattberg.

Matias Bjune Pedersen spiller røveren på korset som får løftet om å bli med til paradis.

– Det er på en måte et kristent budskap om tilgivelse og omsorg. Samtidig humaniserer vi budskapet som moderne mennesker, sier han.

Jon Vegard Hovdal sier drømmen er å spille stykket for fullsatt kirke der halvparten er vant til å gå i kirka og den andre halvparten ikke.

– For jeg tror dette treffer veldig forskjellig, sier han.

Samtalen har bølget i ensemblet siden de tok tak i teksten første gang. Anne Helgesen ser det store i at hele ensemblet har kunnet gå dypt inn i lidelseshistorien som er så sentral både for kirken og for hele vår historie.

– Dere har tatt til dere en del av vår historie som det er avgjørende at vi ikke mister. Det finnes få rom for samtaler som dette i dag, sier hun og bryter av seg selv.

– Nå er det på tide å gå tilbake til neste scene, sier hun.

[ Prester mener norsk salme inneholder orientalisme ]