21 gjestearbeidere bekjente troen da de ble drept

21. februar 2015 ble 21 unge kristne ledet ut på stranda nær Tripoli i Libya av hver sin bøddel. Alt ble filmet av terroristene. Den kaldblodig regisserte videoen er fortsatt tilgjengelig på nett.

I 43 dager var de unge gjestearbeiderne blitt holdt i fangenskap. Det tatoverte korset på deres håndledd hadde, helt fra de var barn, etter koptisk skikk vitnet om at de tilhørte Kristus.

En av dem var fra Ghana. Da han fikk sjansen til å slippe unna, protesterte han:

«Jeg er en kristen».

Pilegrimsmål

Den tyske juristen, journalisten og forfatteren Martin Mosebach ville lære de 21 å kjenne. Han ville komme nærmere den troen som ble utvist på stranda i Libya. To år etter massakren reiste han til deres hjemsted i Øvre Egypt, den lille landsbyen El-Or. Fortellingen om den uvanlige pilegrimsreisen ble til boka De 21 – En reise i de koptiske martyrenes fotspor, som nå utgis på norsk.

Mosebach opplever at hans bok har nådd inn til mange folks hjerter. Han er glad for at den er godt mottatt av koptiske samfunn både i Egypt, Europa og USA.

– Jeg fikk også æren av å oppleve at den koptiske paven Tawadros siterte setninger fra boka, forteller han i en e-post til Vårt Land.

– Hva kan kirker i land som Norge og Tyskland lære av de 21?

– Vi kan bestemt lære hvordan man kan holde fast ved troen i land der kristendommen stadig svekkes og fiendtligheten vokser i form av en repressiv toleranse, svarer Mosebach.

– Hva vet du om familiene og landsbyen El-Or nå fire år etter du var der?

– Den fattige landsbyen er nå blitt et viktig pilegrimsmål. Både muslimske og kristne egyptere elsker å valfarte dit for å styrke sin tro. Familiene og deres relikvieskrin er et særlig mål for pilegrimene. Familiene er stolte av sine helgener og tar velvillig imot pilegrimene, forteller han.

– Hva er ditt håp for den koptiske og andre kristne kirker i Midtøsten?

– Jeg håper at de og deres verdifulle kultur vil holde ut og fortsette å være et eksempel for de skremte og sekulariserte kirkene i de rike og bortskjemte vestlige land. Deres autentiske kirkeliv minner oss på kristenhetens aller første tid, sier han.

Et speil

Priorinne Anne Bente Hadland leste boka da den kom på tysk for fire år siden og ble sterkt grepet. Da St. Olav forlag ba henne oversette den, sa hun umiddelbart ja. Hun opplever at det er en svært viktig bok om tro.

– Dette skjedde få timers flyreise herfra. Dessuten setter deres tro vårt kristenliv i relieff. Vi møter spørsmålet om hvor mye vi er villige til å gi for troen. Vi er mest opptatte av hva troen gir oss, sier Hadland.

Hun omtaler seg selv som pysete i møte med voldelige scener i film og bøker. Da ser hun vekk eller blar forbi. Nå måtte hun i detalj gjennom de grufulle hendelsene på stranda.

– Selv om det er en grusom bok, opplever jeg at den gir håp, sier hun.

Vi møter spørsmålet om hvor mye vi er villige til å gi for troen. Vi er mest opptatte av hva troen gir oss

—  Priorinne Anne Bente Hadland

Helt hjem

I boka lister Mosebach opp alle de 21 navnene, og han besøkte alle de etterlatte familiene. Til sin skuffelse oppdaget han at hjemmene ikke fantes lenger. Etter at hele verden fikk se videoen av henrettelsene, måtte den egyptiske regjeringen gjøre noe. De gamle hjemmene ble erstattet med usjarmerende betongbygninger.

For familiene er det ingen overraskelse at så mange oppsøker dem, forteller Mosebach. Mennene, sønnene og brødrene var reist ut som fattige sesongarbeidere. De ville aldri komme tilbake, men som helgener er de blitt mer nærværende enn noen gang. De gjorde det som alle deres brødre var forberedt på å gjøre.

«Ved å akseptere en grusom død var deres ektemenn, sønner og brødre nå vidunderlig opphøyet. Slektningene gjorde ikke krav på å ha del i opphøyelsen, men så med fredelig stolthet på sine avdøde», forteller Mosebach i boka.

En ny stor kirke er reist til martyrenes minne i El-Or. Etter at Mosebach besøkte stedet, er kistene samlet under glassmontere. Blodstenkte fangedrakter, papirnotater og andre små eiendeler er lagt med som relikvier. Ansiktene vises i fotografier.

Kontraster

Mosebach oppsøkte også kopterne som lever omkring søppelberget utenfor Kairo.

– Kontrasten kommer fram i møtet med den egyptiske malerinnen som tar ham ut til et gigantisk kjøpesenter. Det er et bilde på vår vestlige verden av konsum og behovstilfredsstillelse. Slik viser han at et slikt liv og martyriet ikke går sammen. Det tror jeg han har rett i. For meg blir denne boka et speil på vår vestlige kultur, sier Hadland.

Det slående ved deres tro er dens enkelhet. Hadland tror også det er der styrken ligger.

– Vår kristentro mister sin kraft når hele poenget blir dennesidig. Solidaritet, klimakamp og integrering er viktig nok, men mister vi evigheten av syne, mister troen sin kraft. Kraften i deres tro er noe stort jeg gjerne vil ha tak i, sier hun.

[ Fikk kallet på søppelberget ]

Samstemt kor

En prest Mosebach møter sier at han oppfatter de 21 som et kor. Hos kopterne har koret en større oppgave enn å utsmykke liturgien. Hele liturgien synges og sangen skal smelte hele liturgien sammen til en flytende strøm, forklarer Mosebach. Seks av de 21 var ordinerte kirkesangere, men alle kunne liturgien utenat. Om de kunne lese eller ikke, hadde de lært seg troens innhold ved å synge.

Mosebach oppholdt seg mye i kirken mellom besøkene hos familiene. Han ville komme nærmere deres tro.

– Jeg så ungdommer som vandret inn i kirkeskipet og opp til sperren foran skilleveggen, kastet seg ned på gulvet og etter en kort bønn kysset kanten av forhenget, forteller han.

[ Trygve Skaug har spilt inn salmealbum ]

Anne Bente Hadland er fascinert av denne liturgiske sangen.

– Det er helt fantastisk. Slik det beskrives, er det liturgien som har vært deres skole i troen. Du lærer det utenat, og gjentagelsene har en oppdragende kraft som skaper fordypning. Det har vært med på å gi dem den trosstyrken de trengte i dødsøyeblikket. Jeg har selv erfart fra klosteret at liturgien er vårt daglige brød, åndelig sett. Under tunge tider i klosterfellesskapet bæres vi av liturgien. Da jeg var novise, snakket jeg med skriftefaren om at tidebønnene av og til sa meg ingenting. Da sa han til meg: «Du skjønner, det er en form for hjernevask, men det er helt sant.»

Den koptiske kirke blir omtalt som martyrenes kirke. Hadland viser til en biskop i boka som tør si at det ikke finnes et kristent menneske i Egypt som ikke kan gå i døden for sin tro.

– Hvilken vestlig kirke kan vi si det om, spør Hadland.

Forfulgte kristne

To måneder etter henrettelsen av de 21, publiseres en ny grusom video. Den viser tilsynelatende at rundt tolv menn blir halshogd av opprørere på en strand, og at minst 16 andre blir skutt i hodet i et ørkenområde. De myrdede blir av terroristene kalt «følgere av korset til fienden, Den etiopiske kirke».

Stefanusalliansen er en misjons- og menneskerettighetsorganisasjon med særlig fokus på trosfrihet som en grunnleggende menneskerettighet. Generalsekretær Ed Brown sier disse videoene viser en ekstrem form for forfølgelse av troende.

– Ikke alle opplever slike ekstreme situasjoner. Noen sier at 300 millioner kristne er utsatt for forfølgelse. Jeg vil heller si at så mange lever under kår hvor de risikerer å bli forfulgt. Forfølgelse på grunn av tro er ofte lenket opp med andre grunner til diskriminering. Et press om å konvertere kan være koblet til etnisitet og tilgang til ressurser slik at mange ting virker sammen, sier Brown.

---

Bok

• De 21 – en reise i de koptiske martyrenes fotspor
• Martin Mosebach
• St. Olav forlag

---