– Klart jeg er medskyldig. Barnas smerte er forårsaket av meg

– Det har vært ei vond bok å skrive. Etter skilsmissen brukte jeg lenge som unnskyldning og ansvarsfraskrivelse at det ikke var jeg som gikk. Men det er klart jeg er medskyldig. Mine barns smerte er forårsaket av meg, sier forfatter Sanna Sarromaa.

Etter sin egen skilsmisse skrev den profilerte samfunnsdebattanten Skilsmisseboken. En overlevelsesguide. Nå kommer boka Skilsmissebarna – Historiene som ikke er fortalt.

– Min egen smerte var i begynnelsen så altoppslukende at jeg ikke greide å ta innover meg barnas smerte, sier Sarromaa.

I arbeidet med boka intervjuet hun 40 skilsmissebarn: Voksne og barn som har opplevd at foreldrene har gått fra hverandre fra 1950-tallet til 2020-tallet.

– Nå som jeg ikke er i den akutte sorgen lenger, og har lyttet til historiene fra skilsmissebarna jeg intervjuet, har jeg vondt av det jeg har påført barna mine.

Sarromaa mener barnas skilsmissefortellinger og -smerte er tabubelagt. Som samfunn undervurderer vi konsekvensene skilsmissen får for barna, hevder hun.

– Vi sier ofte at barna tilpasser seg, men jeg tror det er et mantra for at vi foreldre skal slippe å få dårlig samvittighet.

– Den største tragedien i livet

Vi vet at om lag 40 prosent av norske ekteskap ender med skilsmisse. Imidlertid finnes det få større studier om barn av foreldre som går fra hverandre i Norge. Sarromaa viser til forskning fra USA: I California knuste forskerteamet til psykologen Judith Wallerstein myten om at lykkelige foreldre gir lykkelige barn.

– Ofte bruker utbrytere i en skilsmisse et argument om at de går for barnas skyld. Men mange barn kan ha det bra i en familie selv om den ene forelderen er ulykkelig. Dette er et funn som utfordrer tankene våre om skilsmisse, sier Sarromaa.

Det som før var et familietre, har blitt en familiebusk som sprer seg i det uendelige

—  Forfatter Sanna Sarromaa

Store og små skilsmissebarn forfatteren snakket med, bekreftet bildet: Ingen ville løfte fram skilsmissens positive sider. For de fleste var foreldrenes brudd en grunnleggende negativ opplevelse.

– Selv om barna ikke nødvendigvis fikk ødelagt sitt indre for alltid, var det noe de måtte forholde seg til hele livet.

[ Debatt: Sanna Sarromaa om «kulturkrigen i Helsinkis rettssal» ]

Sarromaa snakket for eksempel med en «vellykket mann» i førtiårene med kone, barn og god jobb.

– Han fortalte at foreldrenes brudd var den største tragedien i livet hans. På alle helsemessige og økonomiske variabler ble han regnet som vellykket, men han ville delta i prosjektet for å fortelle hvordan målinger ikke fanger opp alt. Han hadde for alltid en brist i sitt indre.

Barnas hovedbudskap

Menneskebåndene har lettere for å floke seg for skilsmissebarn. Om to voksne skilsmissebarn gifter seg, er risikoen for brudd trippel så stor sammenlignet med par der ingen av partene kommer fra skilsmissehjem. Om én av ektefellene har skilte foreldre, har paret dobbel skilsmisserisiko, ifølge forsker Ingunn Strøksens doktograd for 2006.

– Og som voksne kan skilsmissebarn bli utslitte av de kompliserte familiekonstellasjonene. Det som før var et familietre, har blitt en familiebusk som sprer seg i det uendelige, sier Sarromaa.

Familiebuskens forgreininger er viltvoksende; det er stesøsken og halvsøsken og nye og gamle voksenpersoner – i blant i forskjellige landsdeler. Omsider blir kanskje de skilte foreldrene besteforeldre. Alle greinene skal pleies. Voksne skilsmissebarn som Sarromaa snakket med, syntes det var strevsomt å rekke innom alle hver jul og påske. Bryllup, dåp og begravelser kunne by på konflikt.

– Hovedbudskapet fra de jeg intervjuet var at foreldrene ikke må bagatellisere skilsmissen. Foreldrene må tåle å ta imot smerten og fortvilelsen barna føler på i kjølvannet av bruddet. For de voksne går skilsmissen over. Barna lever med den resten av livet.

[ Vil styrke muslimske kvinners rett til skilsmisse ]

---

Sarromaas råd til foreldre som absolutt må skille seg

1. Snakk med, og vær der for barnet

– Barn har rett til å forstå hvorfor det blir skilsmisse, for det kan være den største krisen i livet deres. Skilsmisse er et emosjonelt arbeid som barnet trenger de voksnes støtte til. Jobb med å sette ord på det som skjer. Og snakk om følelser, ikke bare det praktiske. Man må ha mange samtaler – ikke én stor «skilsmisseprat». Noen ganger trenger barnet praktisk støtte: Hjelp til å pakke bagen, eller til å hente noe hos den andre forelderen.

2. Anerkjenn ekteskapet og tapet

– Ikke tilintetgjør ekteskapet og kjærligheten som fantes. Anerkjenn at dere elsket hverandre, og at barnet er et resultatet av kjærligheten. Foreldre må også anerkjenne sorgen og tapet de utsetter barnet for. Flere skilsmissebarn fortalte meg hvor viktig det er at mor og far viser at de forstår hvor dypt bruddet ryster dem og deres verden.

3. Innse at det er en jobb

– Alle omveltningene barn utsettes for, må artikuleres tydelig ved bruddet. Foreldrene må være så konkrete som mulig. De må innrømme at ting blir annerledes. Barnepsykolog Kerstin Söderström snakker om «barns skilsmissearbeid». Bruddet innebærer mye konkret arbeid for barna, og ikke bare sorg. En forelder blir fysisk borte en del av tiden, og familien blir aldri hel igjen. Huset blir kanskje solgt. Alle må være tapre, og spesielt barna, som verken har ønsket eller sett for seg dette.

4. Det går aldri over for barnet

– Barna må for alltid forholde seg til skilsmissen. Derfor skal man fortsette å snakke om det vanskelige. Man skal også anerkjenne at skilsmisse kan være en belastning for barnet, også som voksen. Skilsmissebarn har mange hensyn å ta, og en god del arbeid med å rekke å besøke den splittede familien i løpet av en juleferie, for eksempel.

---

Kan knapt huske far edru

Like fullt – noen par mener Sarromaa at bør skille seg. Er familielivet forferdelig, kan skilsmissen være et bedre alternativ. Sarromaa intervjuet ti personer som mener de selv burde vært skilsmissebarn, og viet et eget kapittel til denne tematikken.

Dessuten: Sarromaa mener hennes egne foreldre burde skilt lag. På 1980- og -90-tallet var skilsmisse mindre vanlig.

– Jeg vokste opp i en familie der far var alkoholiker. Jeg kan knapt huske min far edru, og min mor deltok i «alko-showet». Pappa gikk ut på balkongen og røykte, og da skulle mor vanne ut vodkaen og gjemme den unna.

Sarromaa vokste opp i Lahti i Finland.

– Og så, om søndagene når butikkene var stengt, maste min far på at mor skulle gi ham vodkaen hun hadde gjemt unna.

Sarromaa flyttet hjemmefra som 16-åring. Begge foreldrene gikk bort et par år senere.

– I dag spør jeg meg hvorfor mor var med på noe så tåpelig, men det er sikkert mye trygghet i å ha det rævva. Du vet i alle fall hvordan du har det, og husker kanskje ikke noe annet.

For de voksne går skilsmissen over. Barna lever med den resten av livet

—  Forfatter Sanna Sarromaa

En velsignelse og ei tvangstrøye

– Du nevner bibelbeltet i boka di, og skriver at skilsmisseraten antagelig er lavere der. Mener du det er en del kristne par som burde skilt seg for lengst?

– I enkelte kirkesamfunn råder man ektepar til å forbli gift nesten uansett, mens religionsnøytral samlivsterapi ikke har samme utgangspunkt. Nå snakker jeg fra et ikke-religiøst ståsted, så det er lett for meg å si at man bør hente hjelp utenfor kirka.

Sarromaa snakket med informanter fra kristne familier. Én av dem så tilbake og ønsket at moren og faren hadde gått til livssynsåpen samlivsterapi.

– Men jeg kan være misunnelig på folk som tror på Gud, og har funnet en partner som også tror. Det er kanskje lettere å løse samlivsproblemer når man har felles verdier som baserer seg på at ekteskapet er hellig. Jeg innbiller meg at kristne par prøver hardere enn oss andre.

Forfatteren tror religion kan være både en velsignelse og en utfordring. Religion må ikke bli ei tvangstrøye, mener hun.

– Man kan få mye trygghet, trøst og glede fra Gud og kirke, også etter en skilsmisse. Noen ganger er det riktig å gi opp et samliv, og da skal ikke religion være en ekstra belastning, men gi håp.