Anmeldelse: «Høna, egget og reven» byr på morsomt teater for de minste

Det er liten tvil om at trillende barnelatter og spent konsentrasjon fra fire-femåringer kunne høynet stemningen i salen. «Høna, egget og reven» er en teaterforestilling ment for de aller minste, men på Riksteatrets premiere i Nydalen er det, som følge av koronaregler, kun et lite knippe godt voksne anmeldere i salen.

[ Barnebok med eksistensiell dybde ]

I den nyklekkede forestillingen fra den tysk-norske dramatikeren Nelly Winterhalder, klarer ensemblet likevel å gi full gass for glisne benkerader. De byr på en morsom historie som er enkel nok å følge for fireåringen, men trolig hakket for barnslig for de som er fem år eldre.

---

Teater

Høna, egget og reven

Av Nelly Winterhalder

Regi: Gunnar Eiriksson

Kostymedesign og scenografi: Kathrine Tolo. Videodesigner og scenograf: Torbjørn Ljunggren. Lysdesigner og scenograf: Elisabeth Kjeldahl Nilsson

Med: Eirin Schov Fævelen, Henrik Bjelland, Ragnhild Gravem, Hans Norman Røine.

Spilles over hele landet av Riksteatret.

---

Tilhørighet

Jakten på et forsvunnet egg er teaterstykkets utgangspunkt, og det som setter fart i fortellingen. Høna (Eirin Schov Fævelen) føler seg ikke som ei ordentlig høne uten egget sitt, og møter mange eggsperter på sin vei: Den strenge strutsen (mammapolitiet). Den overbeskyttende pappapingvinen. Den kokkelerende krokodillen, hvis mangel på morsfølelse fort fører til speilegg på menyen. For ikke å glemme en gjeng hodeløse lus som legger egg i fleng, og synger vers der lusekam kan komme til å rime på kondolansetelegram.

Winterhalder har snert i teksten og skaper godt driv gjennom enkle grep, som å stadig reise videre i jakten på det bortkomne egget. Dette er ikke et innlegg i debatten rundt assistert befruktning, selv om det kan komme til å snike seg inn noen assosiasjoner for den voksne delen av publikum. Men mellom linjene lurer temaer som tilhørighet, lojalitet og verdien av vennskap, uten at det føles påtrengende pedagogisk.

Digital design

Scenograf og kostymedesigner Kathrine Tolo har skapt en funksjonell og kledelig ramme for fortellingen. Her er designstol i form av Arne Jacobsens «Egget», og gule oppvaskhansker som til forveksling ser ut som hønseføtter når de tres på beina.

[ Rett bok i hudsultens tid ]

Enkle og effektive grep til tross, regissør Gunnar Eiriksson gjør lurt i å gi rom for lyd- og lyseffekter. Det skaper fin dynamikk og tiltrengt spenning i en fortelling som av og til står i fare for å bli «for snill». Teaterets digitale muligheter, der bilder projiseres på scenens bakvegg får også spille med i handlingen. Et lurt grep for et stykke som nyter godt av å ikke måtte drasse med seg stort scenemaskineri, når de skal ut på veien til kulturhusscener rundt i landet.

«Høna, egget og reven» oppleves som et friskt, lite pust inn i en teaterverden der «Kardemommeby» litt for ofte spilles på repeat for de minste.