Bøker med makt over blikket

– Vi sier det alltid til barna: Ikke se i butikkvinduene. Se opp!

– Hvorfor?

– Du ser bygningene. Noen er dekorerte. Andre er enkle. Da lærer du om historien, om hvor velstående noen områder har vært, andre ikke, sier Jonathan Wall.

Men sønnen Torin ser heller ned. Kjepphesten hans er hager, får vi vite mens vi rusler i retning Folkemuseet på Bygdøy. Her ligger de striglede plenene som perler på en snor. Elektriske geiter sørger for millimeterjevn klipp.

– Hva er det å si om disse hagene?

– De er ikke så veldig naturlige, konstaterer 11-åringen.

Smak av byen

Vi er på sightseeing i egen by. Men der andre ser på hus og malerier, ser vi på turistene: De med sekk på magen, caps på hodet og et krøllete kart i nevene. De tar frem selfiestangen og stiller seg med ryggen til en av gardistene ved slottet. Eller de står utenfor Oslo domkirke og leter trolig med lett flakkende blikk etter noe som kunne minne om en gotisk katedral. Excuse me, where is the Cathedral?

Hvor retter de blikket? Hvordan går de frem? Og hvorfor er de akkurat på dette stedet – og ikke der borte?

Svaret er reiseguiden. Og skal vi tro forskere, er dette en sjeldent konservativ sjanger – en som har styrt måten vi opplever byer på helt fra middelalderen av:

Ikke bare har den bidratt til å skape en kanon over hva vi ser. Men den har også satt standarden for hvordan vi går frem når vi skal få en smak av en fremmed by.

– Det overrasket oss hvor like de moderne og de gamle guidebøkene er, sier Anna Blennow. Forskeren ved Universitet i Göteborg har latin som sitt fagfelt, og har de siste årene ledet et tverrfaglig forskningsprosjekt som har undersøkt reiseguider om Roma. Denne byen har mottatt horder av reisende gjennom mange århundrer, og nesten like lenge har det eksistert små håndbøker som de reisende kunne navigere etter.

LES OGSÅ: Charterturist, jeg – nei?!

Skyldfølelse

Den eldste boken forskerne undersøkte, stammer fra 800-tallet. I dag oppbevares den trygt i klosterbiblioteket i Einsiedeln, men måten den er laget på tyder på at dette var en bok til bruk i felten. Den inneholder ti itinerarer, altså vandringer gjennom Roma, og lister opp en rekke severdigheter man bør få med seg underveis. Og nettopp dette har vært poenget med reisebøker i all ettertid: Boken må anbefale hva som er viktigst å se. Den må hjelpe deg å strukturere reisen. Og den må fortelle deg at denne byen er noe helt unikt.

– Og slik er det jo ikke. Det finnes alltid masse steder som er like flotte. Men det er en avgjørende funksjon ved guidebøkene at de må fremstille sitt tema som det mest spesielle som finnes, bemerker Blennow.

Boken fra Einsiedeln var beregnet på kristne pilegrimer. Fra og med renessansen, kommer et nytt publikum til: Rikfolk som vil oppleve de antikke historiske stedene for seg.

På 1800-tallet blir det vanligere å reise også blant andre samfunnslag. På 1900-tallet kan vi til slutt begynne å snakke om en masseturisme.

Det er ikke bare formålet med reisen som bestemmer hva man trenger hjelp fra guideboken til. Også hvilket syn man har på reisen påvirker dette, forklarer Blennow:

– Ser man på reisen som en alvorlig sak, der man er nær sagt «skyldig» å se bestemte ting, trenger man spesielt hjelp fra bøkene til å gjennomføre det arbeidet som reisen er.

Roma var for eksempel ikke et sted man dyrket la dolce vita på 1800-tallet.

– Det var et svært alvorlig besøk, der man skulle oppfylle dannelsesplikter. Og den beste måten å ta seg frem på var å gi seg hen i guidebøkenes vold.

LES MER: London med tubenerdens øyne 

Flanere

Det finnes forresten en parallell trend fra samme epoke. Den skimtes i et lite verb som gjorde seg gjeldende på samme tid: Å flanere (= å slentre). Det skimtes også i reisebrev og romaner, som gjør narr av guideboken som kjedelig og tørr.

– Slike reisende vil ikke bli forstyrret av boken, men vil ha spenning og oppleve alt selv, forklarer forskeren.

– Hvilket ideal er mest til stede i dag?

– Jeg tror det finnes begge typer. Men når det gjelder «pliktene» har de forandret seg. Før besto de gjerne av å se kunst, arkitektur og steder som har vært viktig i litteraturen. I dag består de av å handle i de rette butikkene, og å konsumere riktige typer mat og vin.

Skjønt, heller ikke dette er nytt, skyter hun inn.

– Det er interessant å se hvordan ting går i bølger. Også på 1600-tallet var det bestemte ting man skulle ha med seg hjem forutsatt at man hadde penger og muligheter. Som gipsmodeller og korkmodeller av viktige monumenter, sier Blennow.

På denne tiden skjer det også noe med guidebøkene. De får visuelle kart og byplaner. Dette etterfulgte renessansens krav om at alt skulle måles, at bøkene­ skulle fortelle hvordan ting egentlig var. Styringsprinsippet avløste til dels det som hadde preget pilegrimenes guide­bøker. De gikk i martyrenes fotspor. Derfor var også guidebøkene­ utenkelige uten legendene og anekdotene, sier Blennow.

LES OGSÅ: Her skapte Grieg Dovregubbens hall

Gudsøye

Men selv uten ­mirakuløse helgenfortellinger, og med kart som stemmer på ­milli­meteren, må vi likevel spørre­ om guidebøkene gir et virkelig bilde?

En som ville svart nei på dette, er den franske sosiologen Michel de Certeau. I en kjent tekst om det å gå byen forsøker han å få oss til å se byen på helt nye måter.

Poenget til Certeau er at vår forståelse av hva en by er, egentlig er ganske begrenset. Og den er preget av endringer som skjedde nettopp på 1600-tallet: Da ­erstattet vi «det urbane faktum», med «konseptet by», argumenterer han. Byen ble på denne tiden skapt om til et synkront system. Den var et rasjonelt, velordnet hele, der funksjoner som tidlig­ere hadde vært utført av helt forskjellige individer og grupper nå ble underlagt politisk styring. Slik ble byen gradvis til sin egen myte. Og den ble til vi tror at vi kan begripe.

Og derfor klatrer vi gladelig til utsiktspunktene når vi kommer til en by. Vi betrakter byen ovenfra – utenfra – som fra et guddommelig øye.

«Jeg lurer på hva som er kilden til denne gleden av å ‘se hel­heten’, av å se ned?», spør Certeau, før han innvender at blikket bedrar.

Vi kan ikke se helheten. Det rommet som menneskene ­beveger seg i, den fortellingen som spinnes av alle veiene som menneskene tar, er nemlig helt usynlig for oss.

Spesialisert

Reiselitteraturen speiler at flere tenker i samme bane.

Siden slutten av 1900-tallet har det dukket opp en egen undersjanger i reiselitteraturen. Spesialiserte bøker som tar sikte på å gi deg det alternative blikket, ofte «den skjulte» byen. Du finner dem i hyllen i bokhandlene, med titler som «Paris for barn», «Det underjordiske Roma», eller «London langs Tuben» (se sidesak). Også på Google kan du finne slike guidebøker. Vi leter etter noen tips for Oslo, og finner «The Best Kept Secrets of Oslo»,«13 Cool and Unusual Things to Do in Oslo» eller «10 alternative attractions in Oslo». Tipsene spenner fra Vigelandsparken og Telthusbakken, til Øyafestivalen og småflaskemuseet.

Familien Wall fra Storbritannia har derimot med sin egen levende guidebok: En farmor som har vokst opp i Norge.

De er på en ti dagers reise, og holder seg til standardmenyen av Oslo-attraksjoner. Men neste dag har de tenkt å sette kurs mot farmors Geheimtip:

Lysakerelven. Der hun badet som liten.

– Mye av Oslo ser jo helt annerledes ut enn før jeg flyttet, fastslår Anne Elisabeth Wall, som forlot Oslo i 1957, og bosatte seg i Cornwall. Likevel begynner hun i ren nostalgi å nynne på Til Rondane, en sang hun lærte på folkeskolen: «Ja livet strøymer på meg, som det strøymde».

– Når jeg kommer hit, og ser veiene, trærne, trehus... Da vet jeg, at det er jo slik det skal være! utbryter Anne Elisabeth Wall, folder hendene og klemmer dem mot hjertet.

Selv tror hun guidebøkene skyves ut til for del for digitale varianter. Men barnebarnet Emelia på 14 gjør straks påstanden til skamme i det hun trekker opp tre guidebøker om Oslo fra sekken sin. Trass i sin unge alder er hun allerede en globetrotter. Hun har vært i nesten alle verdensdeler og lærer flere språk. Guidebøker på spansk og norsk er geniale med tanke på den jobben, forklarer hun.

LES OGSÅ: Tidskapselen

Frihet

Reisehåndbøkene forsvinner ikke. Men de er blitt mer spesialiserte, konstaterer forskerteamet. De siste årene har det også vært vanlig å gjøre stort poeng ut av hvem som har skrevet dem. Står en berømt forfatter bak boken, stikker den seg lettere ut i hyllen, sier Blennow.

– Det finnes så mye litteratur å velge mellom, at en bok må ha en spesiell innfallsvinkel for å skille seg ut i mengden. Bøkene speiler dessuten at vi som reiser har en annen erfaring i dag, at vi allerede kjenner mye av verden. Og slik fornyes tradisjonen, sier hun, men kommer til slutt med en formaning:

– Det er noe med vår samtid... Den er så prestasjonsrettet at jeg tror mange kjenner at de lett blir slitne allerede før de har begynt på reisen. Vi må huske at vi alltid har friheten til å finne vår egen vei inn i byen. Og dette er på et vis lærdommen med alle disse bøkene. De skal ikke leses fra perm til perm. Men de har, helt fra starten av, vært laget slik at man til syvende og sist kan velge sin reise.