Motekongen

Per Spook skritter hjemmekjent av sted i Slottsparken i Oslo. Den berømte nordmannen befinner seg like ved gatene der han løp på stutte ben gjennom barndommen.

– I mitt første leveår bodde vi i Grottengården rett her borte, som Olav Thon i dag har gjort om til hotell. Mor har fortalt at hun satte meg ut for å sove i barnevogn i Slottsparken. Selv fulgte hun med fra vinduet hjemme i leiligheten, der hun satt og sydde. Senere flyttet vi til Thereses gate ved Bislett, forteller Per Spook.

For 20 år siden, da hans berømte motehus i Paris ble lagt ned som følge av finanskrisen, skaffet Spook seg også et krypinn i fødebyen Oslo. Tilknytningen til det vesle bruket i Sigdal, bygda under fjelltoppen Andersnatten som Theodor Kittelsen satte på norges­kartet med eventyrbildene sine, har imidlertid vært der fra starten. Familien kommer derfra.

LES OGSÅ: Bursdagsgraven

Hva er det med Sigdal?

– Naturen i dalen er vidunderlig. Gåtefull og litt farlig, full av kontraster. Etter lange og intense arbeidsøkter i Paris eller på reiser, er jeg helt avhengig av naturen for å gjenvinne kontakten med kreativiteten i meg. I mitt hektiske liv kan jeg av og til få en kvelende fornemmelse av å sitte i saksa, være fanget. Da reiser jeg hjem til Sigdal så fort det lar seg gjøre. Så går jeg i skogen eller på fjellet, i dagevis, overnatter under åpen himmel eller i en gapahuk. Roen der fortrenger støyen som invaderer meg i byen. I naturen er jeg fri. Helst tar jeg slike turer alene. Jeg trenger å gå uforstyrret og i min egen rytme.

Hva vet du nå som du gjerne skulle visst da du var ung?

– Ingenting. Hadde jeg hatt masse kunnskap i utgangspunktet, ville jeg sikkert ikke våget å ta fatt på denne seilasen. I ungdommen tenker man ikke på risiko og konsekvenser. Det er de unges store fortrinn. Man griper mulighetene og satser. I ettertid ser jeg hvor mye som kunne gått galt, og hvor heldig jeg har vært.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Hvilken hendelse har formet deg mest?

– Mor var sydame, og hele barndommen kunne jeg betrakte hvordan klær ble til, fra modellskisser og mønsterark på stoff til fiks ferdige drakter, kåper og kjoler. En spennende prosess som tidlig pirret min interesse for å tegne. Jeg tegnet og tegnet, mest mennesker, og kledde dem opp. Jeg var antagelig et sært barn som trivdes godt i eget selskap. Lekte mye med sko, husker jeg. Men merkelig nok var jeg ikke glad i å kle meg ut.

Har du noen gang kjøpt klær til deg selv på Dressmann?

– Nei, aldri. Det har ikke vært nødvendig. I oppveksten sydde jo mor klærne mine, og etterpå har jeg hatt rikelig tilgang til moteatelierene i Paris.

– Men til spørsmålet om hva som har preget meg, vil jeg også fremheve de lange oppholdene hos mors familie på Vestlandet under krigen. Jeg ble født et snaut år før tyskerne okkuperte Norge. Det var nesten naturalhusholdning på bygdene i den tiden. Mor, bestemor og tantene mine sydde og strikket, stoppet og lappet. Alt utstyr ble reparert om noe gikk i stykker. Dette var praktiske og hyggelige sysler som ga meg en følelse av trygghet, og har nok påvirket retningen livet mitt tok.

LES OGSÅ: I NRK kaller de ham Gud

Langt over halvparten av Norges befolkning bodde på landsbygda i din barndom, uten at det ble mange motedesignere av det?

– Motetegner het det den gangen. Talentet for tegning og interessen for de mer estetiske sidene av livet, ligger i bunnen av min karriere. Jeg var ikke noe typisk skolelys på folkeskolen, trivdes ikke godt i byen den gangen. Hadde det vært opp til meg, ville jeg fortsatt å bo hos slekta på Vestlandet. Men en ting likte jeg på skolen, nemlig tegnetimene, og jeg var flink. Først på Statens håndverks- og kunstindustriskole fikk jeg en opplæring og et miljø som jeg trivdes med. Utdannelsen herfra, sammen med tegneferdighetene mine, banet veien videre til École de la Chambre Syndicale de la Couture Parisienne, der alle med et navn i Paris' moteverden hadde studert. Jeg fikk lærlingkontrakt hos Christian Dior og grep mulighetene som bød seg i fortsettelsen.

Hva er favorittplagget i ditt garderobeskap?

– Genseren, et av Norges eldste plagg. Strikkegensere av alle slag liker jeg. De er ledige og behagelige å bære. Oppvokst med og inspirert av kvinnene rundt meg som strikket, var veien til å lansere strikkeplagg på catwalken kort. I moteverdenen den gang ble strikk ansett som litt farlig. Strikk avslører kroppens naturlige former, mens skreddersøm tildekker og strammer opp, tenkte man. Men da overså de den generasjonen kvinner som ble voksne med 1970-tallet. De var frie, selvbevisste, hadde egen karriere og ikke minst egne penger. Disse kvinnene etterspurte behagelige, praktiske, men fortsatt feminine og elegante klær.

Hvorfor slo nettopp du igjennom i en så prestisjetung og unorsk bransje som mote?

– Jeg kom til Paris for å studere ett år, men har nå bodd der i mer enn 50 år. Jeg var rett mann til rett tid, visste det bare ikke selv. Moteverden på 1950- og 60-tallet ble diktert fra Paris, og i motsetning til i dag hadde flere enn de som tilhørte den sosiale elite råd til å kle seg i «haute couture». Men holdningene i samfunnet var konservative og patriarkalske. Den franske mannen tok med seg sin kvinne til motehusene og kjøpte klær til henne; klær som kunne signalisere hans stilling og stand. Hun var hans dukke.

– Jeg var vant til de norske kvinnene, langt mer frie og selvstendige i forhold. Jeg la også vekt på stil og eleganse, men antrekkene var i tillegg moderne, praktiske og komfortable. På den måten kom mine kolleksjoner til å matche tidens nye holdninger til kvinner og likestilling mellom kjønnene, som slo inn i den vestlige verden.

Du har base i Paris, Oslo og Sigdal, hvor føler du deg mest hjemme?

– Jeg har pendlet mellom mine tre hjem i 20 år nå. Kombinasjonen passer meg bra, roen i Sigdal, den urbane pulsen i Paris og noe midt i mellom i Oslo, en by som alene er for mager til å fylle mine behov og interesser. Samtidig har den flakkende tilværelsen gjort meg rastløs. I Paris er jeg ikke fransk nok. I Oslo er jeg stadig litt fremmed. Sigdal er nok stedet der jeg føler meg mest hjemme.

Hva er du mest stolt av?

– Jeg er stolt fordi jeg er norsk. Nordmenn har en egen styrke som oppfattes ute. Forskjellen mellom meg og andre moteskapere i min generasjon, er de norske røttene. I Paris betraktes jeg som fransk mote­skaper med norsk opphav. Mine norske røtter og de holdningene og tradisjonene som bor i den norske kulturen, har gitt meg fordeler i en krevende bransje.

Det er langt fra livet i gapahuk i norske fjell til jetset-tilværelsen i Paris?

– Min livsform hviler på disse kontrastene. Selvsagt er det morsomt at jeg har fått til mye ute i verden. Jeg arbeider mye, men lever ikke noe jetset-liv i Paris. God helse er det viktigste av alt, og jeg prøver å få tilstrekkelig med søvn og å spise riktig. I Sigdal kan jeg roe ned, prate med naboene, gå turer og fotografere med mitt gamle Leica-kamera, en kjær hobby. Jeg lader batteriene på landet.

Hva gleder deg mest i dag?

– At mine nærmeste har det bra.

Og hva uroer deg mest?

– Mye. Den grenseløse volden og konfliktene i en verden som sårt trenger samarbeid for å overleve. Min generasjon i Norge og Vesten er kjempeheldige. Vi har fått 70 gode år. Fremtiden kan bli tragisk.

Hva er dine beste råd til dagens unge?

– En gammel sinnatagg som meg er ikke den rette til å råde noen.

Hva er du sint på?

– Jeg synes ungdomskulturen i dag er veldig selvopptatt og begrensende. Unge mennesker sier de er individualister, men likner hverandre på en prikk i stil og interesser, ustanselig krøkt over siste versjon av en eller annen smart datainnretning. Mitt råd til ungdommen er finne ut hva du virkelig ønsker for livet ditt og arbeide planmessig mot de målene.

Mål og mening i livet ditt, hva er det?

– Å leve, og få bruke krefter og talenter gir mitt liv mening. Gode opplevelser likeså. Forleden var jeg på konsert i Aulaen. Gripende musikk, gripende fremført; ­Munchs fantastiske malerier på veggene rundt oss. I stunder når jeg glemmer meg selv, lever jeg mest.

Per Spook, takk for samtalen. Du får teksten til sitatsjekk på e-post. Hvilken adresse skal jeg sende til?

– Takk selv. Du kan notere mitt telefaksnummer. Jeg har hverken e-post eller hjemmeside på internett. Livet er kort, og man må prioritere tid og krefter.