Håkon Daniel Nystedt fant veien inn i farfarens musikk

– Oj, har du fått til det? sa en imponert komponist som akkurat hadde fylt 99 år.

– Han ble begeistret, og gledet seg alltid over at musikken hans ble fremført, forteller Håkon Daniel Nystedt.

Hovedverk

Apocalypsis Joannis er stort og krevende verk som tar utgangspunkt i tekster fra Johannes' åpenbaring. Det halvannen times lange verket har undertittel Symfoni for to solister, kor og orkester og krever stor besetning.

– Dette er en begivenhet, og et musikalsk løft for alle som er med. Jeg regner det som ett av de viktigste norske, kirkemusikalske verkene fra forrige århundre, sier dirigenten som skal lede Kringkastingsorkesteret og fire Oslo-kor som er slått sammen for anledningen.

LES KOMMENTAREN: Nystedts musikk oppleves som et ly imot kaos

Nå gleder han seg over prøver som lover veldig bra frem mot konserten i Oslo domkirke i morgen.

Dynamisk

– Apocalypsis Joannis oppsummerer farfars komponistvirke, mener Håkon Daniel Nystedt.

– Det er kolossalt dynamisk, han maler med bred pensel og det er store klanger å håndtere for meg, musikere og sangere.

Verket er basert på Johannes' visjoner som er store og skremmende, men som også bærer i seg et budskap om håp.

– Det begynner gjerne i stille klanger som er litt fremmede og mystiske. Ut fra stillheten blir klangene levende og fargerike. Musikken spenner fra noe veldig vart, til partier med sterke tumulter. Åpenbaringen har jo en del merkelige scener med engler som kommer med syv skåler med plager. Men vi beveger oss vekk fra det truende og kommer til kjernen i verket (og i Åpenbaringen): Vi ser frem mot et nytt liv der alt er godt. Farfar hadde et veldig sterkt forhold til denne teksten, der vi skuer mot en ny himmel og en ny jord – det nye Jerusalem. I sluttsatsen er det et rent korparti som er en åpenbaring i åpenbaringen – der godheten beskrives på en utrolig vakker måte. Etter mye kaos ender verker i noe klart håpefullt og trøstende, forteller dirigenten.

Jubileumsverk

Apocalypsis Joannis ble bestilt av Oslo-filharmonien til Knut Nystedts 85-årsdag i år 2000.

– Han hadde alltid skrevet om liv og død, men det er klart at en så høy alder gjør sitt til at det kommer et ekstra alvor inn i musikken. I den livsfasen kommer døden nærmere – men i farfars verden var håpet desto sterkere, og det evner han å uttrykke i musikken sin, sier Håkon som bodde i nabohuset mens verket ble til.

Kvalitet

– Jeg husker at han var sterkt inne i det over lengre tid. Jeg hadde også siktet meg inn på en vei innen musikk, og han delte sine tanker med meg underveis. Når vi snakket om det, omtalte han Apocalypsis Joannis som sitt hovedverk. Nå har jeg studert det grundig, og gleder meg over alle kvalitetene jeg finner.

LES OGSÅ: Feirer 25 år med Norges beste kor

– Det ville blitt vanskelig, hvis jeg ikke følte meg på bølgelengde med uttrykket. Nå kan jeg glede meg over det solide håndverket, og ikke minst at det er et musikalsk språk jeg kjenner meg igjen i. Musikken har mye lys i seg, den stråler av farger og harmonier som skinner. Det kjente korverket O Crux er et godt eksempel, forteller han.

Det verket fikk Håkon gleden av å fremføre i Carnegie Hall i New York i sommer, som dirigent for Oslo kammerkor.

Jeg har brukt tid på å nærme meg og tenkt at jeg ikke ville seile inn gjennom åpne dører på grunn av Nystedt-navnet

– Håkon Daniel Nystedt

Knut Nystedts musikk er internasjonalt anerkjent og svært mye brukt både i USA og i Østen.

– Det er en god følelse, men også litt rart, å oppdage begeistringen for farfars musikk over hele verden, sier dirigenten som snart skal til Sør-Korea – for å dirigere Nystedt.

Han finner ikke bare en tenkt struktur, men noe åpenbart inspirert i hele det musikalske uttrykket til bestefaren.

Inspirert

– Det er ikke alltid helt logisk, men gir likevel sterk mening på et annet nivå. Musikken kom til ham, og med hans sterkt religiøse tro satte han seg selv til side og betraktet seg til en viss grad som et medium – for en gudegitt inspirasjon, forteller Håkon Daniel Nystedt.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Knut Nystedt var alltid støttende og positiv overfor musiker-barnebarnet sitt, og stilte stadig på konserter. Men Håkon Daniel holdt lenge en viss avstand til farfarens musikk.

– Jeg har alltid hatt stor respekt for det han har komponert, og gledet meg over musikken hans. Men jeg har brukt tid på å nærme meg og tenkt at jeg ikke ville seile inn gjennom åpne dører på grunn av Nystedt-navnet. Når jeg slekter på en så ruvende skikkelse i norsk musikkliv, hadde jeg et behov for først å bli en fullverdig musiker selv. Mye av den grunn har jeg ventet litt med å ta ham inn på repertoaret for det jeg selv har dirigert. Jeg ville ikke fremstå som barnebarn – jeg ville ha litt motstand. I dag er jeg glad for at jeg tok meg den tiden. Nå er musikken hans blitt en vesentlig del av mitt eget musikalske virke, forteller Håkon Daniel som gleder seg over å forvalte den musikalske arven han har etter farfaren sin.

Kraft

– Det har hatt stor betydning for meg å lære å se på musikk på hans måte; at det handler om noe større som kommer utenfra. Et musikalsk uttrykk vil alltid være personlig, men man må ikke bli for opphengt i seg selv. Musikken må få leve i sin egen kraft, den må få slippe til uten at man pådytter for mye av sine egne greier, sier Håkon Daniel Nystedt.