– Finnes ikke noe finere enn å våge en bønn

I samarbeid med Molde domkirke, inviterte Bjørnsonfestivalen forfatterne Endre Ruset, Mona Høvring, Knut Ødegård og Hanne­ Ørstavik til å skrive helt nye tidebønntekster. De skal fremføres i Molde domkirke i morgen, torsdag 8. september.

– Det finnes vel ikke noe finere­ enn å våge en bønn? En bønn hvor jeg bruker ord som Jesus, Gud og Herre. En bønn som kan gjøre det enklere å finne hvile og støtte i noe som er større enn oss selv. Noe som gjør at vi slipper å være alene, sier Hanne Ørstavik.

Forfatteren er vokst opp i en kristen familie, hvor kirkegang hørte med. Hun sier troen og bønnen alltid har vært til stede i livet hennes, og i romanene hennes. Uten at det nødvendigvis har vært så konkret.

LES OGSÅ: Videokunst erstatter tidebønner

Indre dialog

– Derfor var det en spesiell opplevelse å formulere troen så tydelig som jeg har gjort i denne­ tidebønnen. Arbeidet med teksten har gitt meg lyst til å be mer konkret selv, sier 46-åringen­ som har mottatt flere litterære priser.

Forfatteren var ikke helt ukjent med tidebønntradisjonen fra før, men forbandt den mest med klosterliv og mer lukkede kirkelige sammenhenger.

– Davids salmer har jeg vært borti. Jeg har dessuten hatt stor glede av en liten bønnebok til hverdagsbruk. Den har hjulpet meg å vende meg innover i meg selv, og føre en indre dialog med meg selv. Det kan være nyttig, både som forfatter og menneske.

Det var domkantor Magnus Moksnes Myhre i Molde domkirke, som først spurte­ om Bjørnsonfestivalen ville være med å fornye tidebønntradisjonen.

Arbeidet med teksten har gitt meg lyst til å be mer konkret selv.

Sterk tradisjon

– Vår tanke har vært å forene litteraturen og liturgien på en ny måte, slik at de kan føles relevante og spennende for dagens mennesker.

Kantoren, som skal spille under­ alle de fire tidebønnene­ torsdag 8. september, håper opplegget kan åpne kirkedøren for de som ikke går så ofte i kirken.­ Men at det også kan hjelpe noen å få et sterkere eierforhold til ­tiden sin.

LES OGSÅ: Jaget etter stillhet

– I vårt multikulturelle samfunn blir vi daglig stilt ansikt til ansikt med religioner og kulturer­ hvor faste bønner og meditasjon fremdeles er en sentral del av ­livet. Mange kan nok synes dette­ virker fremmed. Andre kan bli misunnelige, og spørre hva vi i vår kristne tradisjon har mistet på veien? Nettopp da kan det være interessant å møte oss selv i døren, og se hvilken sterk tradisjon vi faktisk bærer med oss i vår egen kultur, sier Magnus Moksnes Myhre.

– Har du fått noen innvendinger mot prosjektet?

– Enkelte er skeptiske til å gjøre­ noe med en flere hundre år gammel tradisjon. Jeg tenker at det er viktig å tilføre noe som kan gjøre tidebønnene mer relevant for flere mennesker.

KOMMENTAR: Er kontemplasjon og bønn fornuftig bruk av tid?

Utkikk etter arenaer

Sjefen for Bjørnsonfestivalen, Johild Kosberg Bredin, lot seg friste av ­tidebønnforslaget både fordi hun ønsker at festivalen skal ha lokale­ samarbeidspartnere, og fordi opplegget virket spennende.

– Vi er hele tiden på utkikk etter arenaer hvor tekster kan fungere. Og kirkerommet er et slikt sted. Da vi også fikk pengestøtten vi søkte om fra Romsdal fylkeskommune, kunne jeg sette i gang med å finne forfatterne.

Hun la ingen spesielle ­føringer, bortsett fra at hun ønsket en viss variasjon når det gjaldt bakgrunn og sjanger.

– Jeg foretok ingen sjekk av deres forhold til kirken, men jeg hadde lest såpass mye av dem på forhånd, at jeg hadde peiling på hva de var opptatt av.

Gåsehudtekst

Når vi intervjuer henne, har hun mottatt tekstene fra Knut Ødegård og Mona Høvring.

– De gjorde et sterkt inntrykk. Ødegård, som er katolikk, har en samfunnsengasjert fortellertekst, hvor det også skinner igjennom at han har et intimt forhold til tidebønntradisjonen. Høvrings vakre språk og poetiske uttrykk ga meg straks gåsehud.