Et hellig drapsåsted

Når småfugler synger og sover hele natten med åpne øyne, da stunder menneskene etter å dra på pilgrimsferd til kjente helligdommer i fjerne land, og bereiste pilegrimer med palmegrener i hånden lengter mot fremmede kyster. Og fra hvert sogn i England drar de til Canterbury for å oppsøke den velsignede, hellige­ martyr som hjalp dem når de var syke.

Bestialsk

Slik var det i middelalderen, da Canterbury Tales ble til. Geoffrey Chaucers forunderlige fortellinger om mølleren, tiggermunken, rideknekten, konen­ fra Bath, og andre som dro som pilegrimer til Canterbury, er blant britenes eldste og viktigste litteratur.

I vår tid er det advokater, lærere­ og industriarbeidere som drar mot Canterbury, og katedralen som huser Thomas Beckets grav.

LES OGSÅ: Først etter 1000 år fikk jentene synge i Canterbury

Voksende

Han var erkebiskop her, og ble drept på bestialsk vis – inne i selve kirken.

– Jeg har jobbet i katedralen i 20 år, og pilegrimspopulariteten har så definitivt vokst i løpet av den tiden, forteller Therese Heslop, som arbeider med å ta imot pilegrimene som kommer hit til det imponerende kirke-
huset helst sørøst i England.

For 20 år siden kom rundt 100 pilegrimer hvert år hit. I dag kommer det fra 100 til 150 mennesker hver eneste måned som oppgir at de er pilegrimer.

LES OGSÅ: Padlepilegrim på Senja

Rotterace

Som med Chaucers pilegrimer, har også dagens veifarende helt ulike livshistorier:

– Alle reiser ikke nødvendigvis med et religiøst formål. De tar ferden for å slippe unna rotte-
racet, fordi de vil «back to basics­», fordi de vil komme i kontakt med sitt indre, eller fordi de vil møte andre mennesker, forteller Heslop.

Også mange grupper kommer hit. De er både katolske og anglikanske, og vil besøke kirken og stedet der St. Thomas ble drept.

PILEGRIMSSOMMER:

Den sorte Maria har gjort byen til Polens religiøse hovedstad og landets største pilegrimsmål.

Her stappet nonnene voks i ørene for å slippe å høre luthersk gudstjeneste

Gjennom denne sprekken kommer bare den uten synd. Tør du prøve?

Lojal

Under de enorme, lyse hvelvingene i denne katedralen sto lenge St. Thomas’ relikvieskrin. I dag er det bare en plakett og et lys som markerer stedet som pilegrimene pleide å flokke seg rundt. Selve skrinet ble nemlig ødelagt i 1538 på ordre­ fra kong Henrik den åttende.

Det var også en Henrik som var konge på Thomas Beckets tid. Becket var Henrik IIs slu rådgiver­, og det var kongen som i 1162 sørget for at han ble erke-
biskop. Slik håpet Henrik II å sikre seg kirkelig støtte for sin politikk.

Men kongens gamle rikskansler valgte sine egne veier. På plass i erkebispesetet vendte Becket ryggen til kongen, og viste seg å være en lojal støttespiller av paven.

Striden mellom Henrik II og Becket ble snart alvorlig. Dette var to gamle venner som nå sto på hver sin side i en kamp mellom konge- og kirkemakt.

LES OGSÅ: Arbeidsløse går ikke pilegrim

Den brysomme

Becket var godt skodd for kampen. Han var velutdannet i kirkerett, og motsatte seg Henrik IIs forsøk på å øke kontrollen over kirken. Striden førte til at Becket dro seks år i eksil til Frankrike. Så, i 1170 møttes de to i Normandie, og det så ut til at forholdene skulle normalisere seg.

Imidlertid hadde Becket allerede­ ekskommunisert biskopene­ i London og Salisbury, som begge støttet kongen. 30. november samme år satte han seil over Doverstredet, klar til å gjeninnta sitt eget bispesete, og til å effektuere avsettelsen av de to kongetro biskopene.

Da Henrik II fikk vite dette, ble han så irritert at han utbrøt: «Hvem vil fri meg fra denne brysomme presten!»

Fire riddere tok ham på ordet.

29. desember 1170 tok de seg inn i Canterburykatedralen fra Palace Street, og tok livet av erkebiskopen­.

Tre år etter drapet ble Thomas Becket kanonisert av pave Alexander III. Da hadde allerede de første fortellingene om at det skjedde mirakler ved hans grav begynt å summe, og det sies at en av dem kom traskende hit barfot, og ville gjøre opp for sine synder, var Henrik II.

LES OGSÅ: Mekka har blitt internasjonal milliardindustri

Våpenkjortelen

Da Canterbury Tales ble skrevet på slutten av 1300-tallet var Thomas Beckets grav blitt et velutviklet pilegrimsmål. Selve katedralen var da også bygget ut nettopp med tanke på å ta imot alle de tilreisende.

Pilegrimene i Chaucers verk startet ferden i Southwark i London. De møtes nærmere bestemt på puben «Våpenkjortelen». Stedet­ lå på sørsiden av elven Thames. I dag finner du jern- banestasjonen London Bridge her. Kun en blå plakett forteller at det gamle vertshuset Tabard Inn en gang sto her.

Det er skjedd mye med England siden da, men fortsatt kan du se landemerker som må ha stått her da Chaucer skrev verket sent på 1300-tallet.

Tower of London er et slikt sted. Og i selve Canterbury finner du flere steder. Deler av byen står i dag på Unescos verdensarvliste. Canterburys historie går nemlig helt tilbake til romertiden, og byen ble hovedsete for kirken i England allerede i år 597. Det var benediktinermunken Augustin som valgte stedet. Han var sendt ut av pave Gregor den store for å kristne de britiske øyene, og han anla sitt kloster rett utenfor de gamle bymurene.

Symbolfigur

Fortsatt er dette­ hovedsetet for kirken i England. Men Canterbury tilhører ikke bare britene. Canterbury er moderkirken­ til anglikanske kristne over hele verden. Og Thomas Becket er en viktig symbol- figur i Europas historie, spesielt på steder der lignende maktkamper mellom konge og pave utspant­ seg. En rekke kirker er viet hans navn. Også i Norge, der den vesle Thomaskirken på Filefjell vitner om den britiske martyr- biskopen.