Mange tiårs kjennskap til Kristen-Norge gjennom kontakt med misjonsorganisasjoner, kirker og politikk, var bakgrunnen for min kommentar om manglende likestilling i kristelige miljøer, samt en kronikk av Ingvild Ofte Arntsen i Korsets Seier. Den unge feministen og pinsevennen hadde sett seg lei på at kvinner ikke løftes fram på samme måten som menn i pinsebevegelsen.
Ikke tøff nok
Reaksjonene lot ikke vente på seg etter at kommentaren «Kristelige mannskulturer» sto på trykk 4. desember. Men de overrasket meg: De fortalte at kommentaren ikke var tøff nok.
Kvinnene som tok kontakt oppdaterte mitt bilde. De finnes i alle kristelige organisasjoner, institusjoner og kirker, konservative som liberale: Kvinner som kjenner seg mindreverdige, fortiet, oversett og forbigått av sine mannlige trosfeller.
LES OGSÅ: Blottet bryster i Vatikanets innerste
På troen løs
Men noe må ha skjedd de siste årene: Mange av kvinnene vil ikke mer. For flere av dem går det på troen løs. En mulig forklaring på taktskiftet hos kvinnene kan være at avstanden mellom flere av de kristelige organisasjonene og samfunnet forøvrig er blitt for stor. Likestillingen og respekten for kvinners meninger har kommet så mye lenger der ute i storsamfunnet. I flere kristelige sammenhenger snakker man fortsatt kun om likeverd, mens motstanden mot likestilling er betydelig. Mange steder må kvinner fortsatt bøye hodet.
De som tok direkte kontakt med meg kommer fra ulike deler av norsk kristenhet: Både godt voksne misjonskvinner og nyutdannede yngre kvinner i ulike kirker. De eldre har levd med usynliggjøring et langt liv og forteller om sorg over å ha blitt oversett og forbigått. De yngre trodde at likestillingen var kommet lenger. Deres møte med arbeidslivet i kirke- og kristenliv ble et sjokk. De forteller at diskrimineringen blir utført både av overordnede, underordnede og i menighet eller organisasjon. De forteller om en kultur. Eller rettere sagt: En ukultur.
Følg oss på Facebook og Twitter!
Mange ulike
Noen av kvinnene ga meg tilbakemelding på trappa etter Vårt Lands Petter Dass-utdeling, samme dagen som kommentaren sto på trykk. En av dem var glad for at avisa tar tak i temaet på kommentarplass. Samtidig ga hun avisen ris. Som flere andre kvinner mener hun at Vårt Land i liten grad løfter fram kvinners innsats gjennom prisen. Dessuten får avisen stryk for mannsdominans både i våre nyhetssaker og på kommentarplass.
Noen har sendt meldinger. Men flest har ringt: Temaet angår dem så sterkt og personlig at de gjerne ville snakke. Et par av dem opplevde dette så vanskelig at de ville være anonyme, selv i samtale med meg. Et par av dem gråt.
LES OGSÅ: Mannen og dyret inni ham
Modige om forskjellsbehandlingen
Blant yngre kvinnene er det flere som taler tydelig og høyt om forskjellsbehandlingen. Frikirkepastor Linn Sæbø er blant kvinnene som skriver modig om hvordan det oppleves å bli diskriminert i Frikirken. Hun mener kirker og organisasjoner nå må skjerpe seg. Ikke bare når det gjelder å løfte kvinner fram. Men vel så mye må de gi rom for deres meninger og ståsted. Dette skrev hun i sin kronikk i Vårt Land i romjula:
«Det er ikke nok å spørre kvinnene, det må også være rom for dem når de har takket ja. (…) Da kan man ikke kalle kvinner for ‘lille venn’ og klappe dem på kinnet. Da kan ikke kvinner latterliggjøres og kvinners meninger nedvurderes. Da kan ikke saklige innlegg bli møtt med et ‘takk for engasjementet’. Da kan ikke kvinners frustrasjon over det som skjer bli tiet i hjel (…). Disse tingene er det struktur og miljø som opprettholder. (…). Det må også gjøres noe med strukturene».
LES OGSÅ: Opprør mot mannsdominans
Kvinnenettverk
Flere av kvinnene jeg snakket med ønsker seg kvinnenettverk. Slik nettverk finnes allerede. Men et par av kvinnene var redde for at nettverkene kunne «slå tilbake på kvinner». De var redde for å bli oppfattet som «feminister» og «selvhevdende».
Det er en kjent sak at menn i Kristen-Norge har hatt mektige nettverk i alle år. Et av de mest omtalte eksemplene er tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik. Verken han eller andre i hans nettverk har forsøkt å skjule dette.
LES OGSÅ: Kvinnene overtar presteyrket
Betydelig motstand
Hva skyldes det da at en del kvinner i Kristen-Norge er så redde for å danne nettverk og bli omtalt som feminister?
Forklaringen kan være denne: Mens menn i Kristen-Norge er vant til å være mektig og bygge nettverk, er kvinners bevegelsesrom trangere og mindre. Kvinner som utfordrer disse vante mønstrene, møter automatisk betydelig motstand.
Hvis kvinner i Kristen-Norge får mektige nettverk, vil makten forskyve seg. Når makt forskyver seg, får noen mindre makt.
Her er Kristen-Norge svært lik andre deler av samfunnet: Ingen gir fra seg makt uten kamp.