Barn er i ferd med å bli vår tids nye voksne. De dyrker yoga med mor, spiller squash med far og løpetrener med begge på skift. De stiller i barnemaraton og skulle helst gått «birken», om det var lov. Det er fotball, spilling og hornmusikk – vi, forventningsfulle, drasser barna rundt, kjører og styrer. Men barn er barn, og barn leker seg fram til frihet. Vi vil ha «kontroll», vi vil være der, «beundre» barna våre og heie på dem, for helst skal de være best. Alle sammen. Mens barna – de leker best alene, når ingen ser på.
Jeg leste et innlegg forleden, en mor som hadde fått seg «personlig trener» og syntes det var fint. Så fint at hun hadde tatt kontakt med en ditto for sitt mindreårige barn, som på et eller annet tidspunkt skulle delta i et løp. Hun var indignert, for «personlig trener» hadde fornærmet henne og sagt at det beste er om ungen løper barføtt i gresset uten at hun blander seg inn.
I en dansk avis fant jeg denne annonsen – myntet på småbarnsforeldre, barnehagepersonell, barn i småskolen: «I en verden med konstante sanseinntrykk har vi alle bruk for å kjenne veien inn til det rom i vårt eget indre, hvor vi kan tanke opp og finne ro, styrke og tro på oss selv og våre muligheter i livet». Signert en yogalærer.
Ro til en treåring? Styrke til en fireåring? Våre muligheter i livet til en vilter femåring? Tanke opp til en seksåring?
Følg oss på Facebook og Twitter!
Barn som computer
Vi kjøper leketøy og blir fortalt at produktet er bra for regneferdigheter, finmotorikk, grovmotorikk og språk. Et barnesyn som går ut på at barn er minicomputere som vi legger software i. Selv lego lekes det med fordi det «utvikler barns ferdigheter», konkurransen er fikst på plass. Har du hørt ordet legocamp? – det finnes, et arrangement hvor vi lærer å slå hverandre i lego, være best, raskest eller mest oppfinnsomme.
Barnepsykologer, som tar ordet, sier at vi med alle våre synlige og usynlige krav er i ferd med å innpode en frykt i de små, som kjenner en nagende redsel for ikke å klare seg hvis de ikke er med på alt sammen. Og «trim» begynner å bli et svart ord.
En dansk prest ble forleden spurt om kirkens rolle i dette her. Hun svarte: «Bak alt vårt snakk om mosjon og sunnhet, ligger en dødsangst. Vi prøver å forhandle oss frem til et lengre liv. Det har vi for så vidt alltid gjort. Før gikk vi i kirken og ba for det, nå prøver vi å løpe fra døden. Folk kommer svettedryppende hjem og sier at nå har de god samvittighet. De religiøse selvpiskerne pisket seg til kjøttstrimler, de også. Det hjalp ikke».
LES OGSÅ: Barna faller mellom alle stoler
Bekymringens logikk
Mestring er et poeng, men bare ett av dem. Vi kjenner bonus ved å mestre. Men skal barn være med på alt i alle retninger og mor og far passer på så det ikke glipper noe sted, kan det ende med at vi ikke mestrer. Psykologer snakker for tiden om «slitne unger», barn som skovles rundt i en loop, mens de vil være i fred.
Det er en merkelig (og slett ikke moderne) tanke at bare vi kan løse en oppgave og finne et svar, går alt bra. Den runddansen tar ikke slutt, naturligvis fordi vi spiller spillet vårt innenfor bekymringens logikk.
Ta angsten
Den danske presten hadde en historie til: Hun hadde vært studentprest ved et internasjonalt eliteuniversitet – det var ganske spesielt, innrømmet hun: «Studentenes tro gikk ut på å be til Gud om å bli den beste. De visste det ville gjøre foreldrene stolte, og de orket ikke å se foreldrenes skuffelse hvis det ikke gikk bra.»
Skal vi ta et krafttak, nå når året er ferskt: Ta angsten som måtte utløses ved ikke å ha kontroll og gi barna barndommen tilbake. Det eneste vi skylder barna våre er å lære dem å bli glad i livet. Og da må vi gi slipp.
