Leos legolære

Dette intervjuet ble først publisert i 2015, men vi har hentet det opp igjen i forbindelse med at Leo Ajkic har blitt tildelt Fritt Ords Honnørpris.

Leo Ajkic er krigens barn. Han er ni år når soldater kommer på døra til foreldrenes hus i Mostar, Bosnia og spør etter faren. Lille Leo er livredd og bare gråter. Moren lyver mens faren gjemmer seg i dusjen. Gutten får kjenne på kroppen hva etnisk rensing er. At naboer står mot hverandre. At religionene skaper skiller.

– Det er jo kjipt, men det er det som skjer når vi putter Gud i forskjellige hus – i en moské, ­eller i en kirke og i enda en kirke. På en måte er det fett. Jeg har ingenting i mot det, jeg kan digge det. Skjønner du ka eg mener?

– Nei.

– Det blir jo en rikere kultur. At vi kan tilbe én og samme Gud på tre ulike måter er jo kult, men når alle krangler, blir det et problem. Det skjer først i økonomisk krise. Når alle er mette, er det ingen som krangler. Du ser det i Norge, vi har det godt.

Leo Ajkic bærer Balkan i seg, selv etter 20 år i Norge. Når han hører en sigøynersaksofon, kjenner han det i blodet, sier han.

LES OGSÅ: Fritt Ords Honnørpris til Leo Ajkic og skamløse jenter

Jobbe hardt

Noen hårstrå har begynt å bli grå. Det skyldes gener og litt bekymringer. For fem-seks år siden bekymret han seg for hva han skulle bli. I dag vet flyktningen med gebrokken bergensdialekt hva han har blitt – en av Norges mest profilerte TV-ansikter, en kjendis.

– Nå vet jeg det går bra. Folk ser meg på TV og aksepterer meg. Det har tatt lang tid. Jeg er på et bra sted i livet.

Telefonen ringer. Han tror det er jobb. «To sekunder».

– Jeg er redd for å tenke stort om meg selv, er ikke oppdratt til det. Jeg er oppdratt til å jobbe hardt. Du må gjøre en innsats for å bli noe.

Leo Ajkic kan være tøff i trynet og er ikke redd for å vise det, men i NRK-serien «Leos reise» så vi en annen, en mer alvorlig og ettertenksom mann.

– Jeg har ikke forandret meg eller blitt voksen, om det er det du tror. Jeg ville aldri likt å være den fyren som må være klovn og underholde hele tiden.

Den lange mannen vrir og vender på seg i en trang kafé på Grünerløkka i Oslo, rastløst. Rett fra trening, klar for livets store spørsmål.

LES OGSÅ: Noen ganger trenger vi nye veier inn til vanskelige spørsmål. NRK-serien Flukt er en av dem.

Flaskesamleren

Da familien kom til Norge og slo seg ned i Bergen hadde familien det trangt. Folk hjemme i Bosnia var avhengige av deres hjelp, og da strakk ikke sosialpengene til. Hele familien måtte ut og jobbe, samle flasker og selge smørbrød. Også Leo. Det syntes tenåringen var kjipt, han følte seg skamfull.

– Hvordan ser du på det i dag?

– Jeg tror noe av skammen er borte. Kanskje det har vært med på å forme meg som menneske. Jeg var ikke alene om å ha dårlig råd. Jeg var i et nabolag der jeg traff andre på vei hjem med sine foreldre om kvelden. De fleste av oss som gjorde det, går det bra med. Noen av dem det ikke går så bra med, fikk mye lommepenger, hadde store hus, eget rom, foreldre som var mye borte. Narkiser i dag, de... hallo?

Ny telefon. Kort samtale, forklarer at han sitter i møte. «Cool, mann. Da snakkes vi.»

LES OGSÅ: «Jeg måtte begynne å lese Bibelen på nytt»

Placebo

I et av «Leos reise»-programmene dro han til India og feiret Durga-Puja, den største av alle gudene. Vi snakker om en gudinne med ti armer og med makt fra de mannlige gudene til å beseire det onde. Fem dager med festival der man feirer at «det positive har vunnet over det negative», slik Ajkic beskriver det.

– At det gode har seiret over det onde, det kan jeg føle i de fleste religioner, i de fleste eventyr, i de fleste filmene – fra Hollywood til Bollywood, fra kristendom til islam.

I programmet blir han bedt om å se på gudinnens tredje øye. Da vil han bli hypnotisert.

– Du kan ikke bli hypnotisert uten å tro på det. Jeg personlig er ikke religiøs, og da er det placebo, og placebo fungerer. Tror du ikke på Gud, er det ingen Gud som sier «hei, tro på meg». Det finnes ikke bevis for Gud. Du må tro. Bibelen er jo ikke et bevis.

– Hvordan var det å møte det religiøse, indiske samfunnet?

– Festivalen var mer som julaften­ for dem. De fleste er med på det på grunn av nostalgi. Det er jo ikke så religiøst som man tror. Jeg tror India har kommet lenger enn oss i å akseptere at mennesker har forskjellig tro og religion. Du ser det på væremåten og måten de hilser på. Det er mer åpenhet, ka ska eg si, liksom. De dømmer deg litt mindre.

LES OGSÅ: Direktørens ene sannhet

Stemplet

Når han er hjemme i Bosnia, merker han at det fortsatt er mye i luften mellom de ulike folkene. Der blir han sett på som muslim. Men det er egentlig feil.

For han tror ikke på Allah.

– Balkan er det et av få steder i verden der religion kommer med navnet. Heter du Ibrahimovic, er du automatisk muslim. Heter du Abrahamovic, er du ortodoks eller katolsk. Dette er bare en helt dum mentalitet.

– Hvilke spor har du i deg fra krigen?

– Jeg har sett hvordan mennesker er. Da jeg var liten, var jeg skikkelig sur på religion. Jeg tenkte at alle religioner var onde, at de ødelegger for oss og skiller oss. Senere har jeg skjønt at det handler mer om at det finnes gode og dårlige mennesker.

– Kan du tilgi det som førte til at familien din måtte flykte?

– Jeg går ikke rundt og bærer på noe. Jeg tilgir, men jeg glemmer ikke, slik det står på en stein på broen i Mostar – «forgive, but don’t forget». Du kan ikke komme deg videre, om du aldri tilgir. Eg e’ kje sur.

Mer vil han ikke si om Balkan-konflikten.

– Jeg er lei av den greia.

Mor og far

Moren til Leo Ajkic er fra det kristne Kroatia, faren fra muslimske Bosnia.

– Hvordan var det å vokse opp med foreldre som har ulik religiøs bakgrunn?

– Jeg har virkelig fått velge. Jeg er ikke omskjært eller døpt og har ikke blitt religiøst oppdratt. Det betyr at jeg må finne ut av det selv og ta et valg. Jeg må finne ut om Gud finnes. Det har aldri vært noe konkurranse mellom religionene hjemme, for foreldrene mine har ikke vært religiøse i det hele tatt. Vi ble oppdratt i et slags sosialdemokrati, kall det kommunisme, ikkje vet eg.

– Til Bergensavisen sier du at du ikke er fan av religion i det hele tatt…

– Jeg respekterer at andre har det, men når noen banker på døren og skal konvertere meg – det ­liker jeg ikke.

– Har noen prøvd å omvende deg?

– Selvfølgelig, mange ganger. Jeg har blitt forsøkt konvertert av mormonere i Bergen. Først spilte vi basket sammen, og etterpå så du hva de egentlig ville. Spesielt i nabolaget mitt, der det var mange utlendinger, kom det mange som ville ha deg inn i kirken eller moskeen. Her i Oslo var det også en prest som inviterte meg, og jeg ble med og sjekket ut. En slags kirkeklubb. Der var mange asylsøkere, de var nettopp kommet og trengte noe håp.

– Hvordan opplever du at folk insisterer på å snakke om Gud?

– Jeg synes det er interessant å snakke om Gud. Jamal (Jamal Ahmed Abdulle red. anm.), som var med i U-landslaget, og jeg diskuterer hele tiden. Han har gått på muslimsk skole, og hele livet hans er religion. Jeg tenker at religion styrer mennesker mer enn politi og stat, men innenfra.

LES OGSÅ: Sjalekvaler

Muslimsk Norge

I programmet «Trygdekontoret»­ på NRK sa han at han godt kan se for seg at Norge blir et muslimsk land i fremtiden.

– Hva mente du med det?

– Det gjør meg ingenting om Norge blir muslimsk. Det var jo en religion her før kristendom. Passer islam bedre, ja, så passer det bedre. Kristendommen har også forandret seg, som en app som oppdateres. De hevder ikke lenger at jorda er flat, og først nå aksepterer kirken homofile. Jeg tror den strenge Gud er blitt varmere for at kirken ikke skal å miste følgere.

– Gjør den for mye?

– På en måte. Den tør jo ikke si at homofili ikke er akseptabelt. Den forandrer seg fordi de vet at de fleste mennesker ikke er der lenger. Det er jo fett, men er det virkelig det kirken står for? Du skal jo ikke kunne oppdatere en religion. Det blir for mange sideversjoner. Come on, mann.

– Du ga muslimhaterne vann på mølla med det du sa på «Trygde­kontoret».

– Det kan være, men jeg gjorde det med litt humor og for å irritere. Hvorfor skal man bli irritert? Om 500 år er kanskje hele Iran kristent? Tar islam over Norge, så skjer det jo ikke med våpen og krig.

– Er vi redd islam uten grunn?

– Ja, så lenge ingen blir tvunget til tro, er ikke religion noen fare. Så lenge Norge ikke blir omgjort til en kirke eller moské, er jeg enig. Demokrati kan også være farlig – om flertallet velger sharia, for eksempel. Tro må aldri være med når man skal styre et land. Tro bør bare være en hobby. Det er farlig om man får en religiøs stat. Da vil jeg vekk.

– Hva er bra med islam?

– For eksempel å be. I islam må du bøye deg ned. Du får blodsirkulasjon, hver dag. Du må vaske deg fem ganger daglig. Slik får du hygiene med på kjøpet. Be fem ganger daglig – det gir litt bedre hjernefunksjon. Hadde kristne gjort det på samme måte, hadde det vært bra. Men du trenger ikke tro på en gud med et navn, eller gå til et hus, så lenge det gjør verden bedre og deg selv til et bedre menneske. Det er det viktigste.

LES OGSÅ: «Gud» slutter i NRK

Som lego

På sine reiser har han sett noe som bekymrer. Folk som ikke har lest de religiøse skriftene selv, men fått troen presentert.

– Når noe er åpent for å bli tolket, er det farlig. Religion på sitt beste er som lego. Du gjør det alene, og det gir deg noe. Du finner en ro, du får et håp med på kjøpet. Men du er ikke et bedre menneske bare fordi du er religiøs. Det er handlingene som avgjør. Jeg er interessert i hvordan folk i dagens verden, folk som er vant til å tenke selv og tar utdanning, velger religion. Det er veldig fascinerende. Jeg skjønner hvorfor folk som har blitt forfulgt gjør det. Ellers kan jeg ikke helt forstå det.

En gang skal han realisere en idé til et TV-­program der ulike religiøse skal snakke sammen. Ikke for å finne svarene. Diskusjonen i seg selv er viktig.

– Fordi livets store spørsmål er noe alle snakker om. Det trenger ikke ta utgangspunkt i noe nytt som har skjedd. Det er aktuelt fordi det alltid har vært det.

Følg oss på Facebook og Twitter!