Jakter på Gud i hverdagen

Et slags metallrekkverk snor seg oppover langs trappa i den gamle villaen på Fagerborg i Oslo. Det er tykt og blankt, men har noen tannhjullignende hakk på undersiden og går sving etter sving helt opp til tredje etasje. Når jeg kommer dit, forstår jeg: Det er banen til en rullestolheis. Geir Hellemo åpner døra – en spinkel mann i 60-årene ser vennlig opp fra rullestolen.

MIN TRO: Lise Askvik frykter ikke døden

Hverdagen

Inntil i fjor sommer var Geir Hellemo rektor på Det praktisk-teologiske seminar ved Universitetet i Oslo. I høst gikk han av med pensjon og skulle begynne på det han kalte sitt tredje liv: livet som pensjonist. Det tredje livet skulle bli annerledes enn han trodde.

«Mine tre liv» er tittelen på boken Geir Hellemo har gitt ut i år. Den gjør meg nysgjerrig. Men enda mer nysgjerrig blir jeg på undertittelen: «Tekster om religiøs hverdagserfaring.»

– Du skriver om å se Gud i den daglige dont. Hva mener du med det?

– Det er jo der skoen trykker. Den daglige dont kan bli strevsom og gudløs for de fleste. Da blir det krevende å finne meningen i det hele. Men det er her vi må gripe fatt, for det er i hverdagene vi lever, ikke på søndag formiddag. Dersom Gud ikke er i hverdagen, er han bare et tankefoster. Jeg har prøvd å sette ord på hvordan mine hverdagssysler formes til religiøs erfaring. Det har vært både givende og lystbetont.

– De fleste synes å tenke at Gud kommer til syne i det overnaturlige og mirakuløse.

– Sånn er det ikke for meg. Jeg tror det bringer oss på feil spor å lete etter Gud i det overnaturlige. Tilværelsen er jo mirakuløs, det er derfor Gud kan være hvor som helst. Slik er evangeliene. De er fortellinger om et menneske som ytre sett levde slik som oss alle. Men med et ekstra blikk ser du at Gud er til stede. For den som har øyne å se med, er ingenting Gud uvedkommende.

– Men det er jo massevis av fortellinger om mirakler der?

– Jeg leser kirkefader Augustin for tiden, og vet du hva han sier? Han skriver om oppvekkelsen av Lasarus, og så sier han at gåten er ikke at Lasarus blir levende, men at mennesket blir til. Jesu under er der fordi vi er så sløve at vi må vekkes opp for å se det underfulle i tilværelsen. Det sier Augustin, og jeg synes det er forunderlig og spennende. Det er en åpning for vår tids mennesker, det er frigjørende for hvordan vi tenker om religion.

MIN TRO: Da biskop Ingeborg Midttømme nesten ikke orket å bla i Bibelen

Åpne opp

Hellemos bok er en samling fortellinger fra livet hans. Det er ikke teologiske betraktninger, det er ikke historier om mirakuløse hendelser eller skakende opplevelser med det overnaturlige. I det hele nevnes Gud veldig sjelden.

– Jeg begynner alltid med noe som har møtt meg i livet, og så prøver jeg å se om det har et større potensial. Jeg bruker bevisst erfaringer som jeg så forsøker å åpne for å se om Gud kan være der. Hvis vi ikke gjør det på denne måten, blir det veldig vanskelig å finne rom for noen Gud i det hele tatt, sier Hellemo.

Flere av fortellingene er enkle og lykkelige barndomsminner fra sommerferier hos besteforeldre i en vestlandsbygd.

– Jeg skriver om et barndomsparadis. Det er først i ettertid at jeg oppdaget at der fantes bilder som bærer i seg mye av det vi lengter aller mest etter. Det har med Gud å gjøre. Det er nok. Jeg trenger ikke si mer. Mitt anliggende er ikke å fortelle hvem Gud er, men heller si at det kan være møyen verd å gå på jakt etter ham i den tilværelsen vi er utlevert til.

– Har du alltid vært bevisst at Gud finnes i din tilværelse?

– Når du vokste opp i Stavanger på 50-tallet, var Gud det mest selvfølgelige i verden. Mitt hjem var ikke superreligiøst, men religionen var en naturlig del av tilværelsen. På skolen var kristendom like selvfølgelig som matte, uten at det betydde at lærerne presset religion på oss. Det passet for meg

– Men kallet til å bli prest, hvor kom det fra?

– Det kan jeg knapt redegjøre for. Jeg tror det er summen av mange underlige småting i livet. Jeg så blant annet en notis i Stavanger Aftenblad om at det var prestemangel. Så da tenkte jeg at her er det bruk for meg.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Tilintetgjørelsen

Sommeren 2011 var Geir Hellemo på vei ned fra fjellet Slogen i Hjørundfjord, da han fikk trøbbel med beina og bare så vidt kom seg ned. Neste dag merket han ikke så mye. Men dette var første tegnet på sykdommen som har ført til at han nå sitter i rullestol og har utsikt til en langtrukken «kamp i tilintetgjørelsen», som han selv beskriver det i boken. Diagnosen heter motonevronsykdom og innebærer at samspillet mellom muskler og nerver er kommet i ulage.

Hans tredje liv har altså ikke blitt den aktive tilværelsen for en relativt ung og sprek pensjonist, men en tilværelse som stadig innskrenkes av sykdommen.

– Hvor er Gud i dette?

– Jeg har alltid avvist spørsmålet om hvorfor Gud tillater lidelse og død. Det er den største gåten i tilværelsen som vi aldri får svar på. Som det ikke finnes svar på. Derfor grunner jeg heller ikke på det. Hvorfor dette hendte med meg, er ikke noe dominerende tema i mitt liv. Jeg vet at verden er grusom, men jeg vet også at den ikke er gudløs – de to tankene bærer jeg med meg på samme tid. Det forutsetter en form for naivitet jeg vedstår meg.

– Ser du noen mening i lidelsen?

– Jeg synes egentlig ikke jeg kan kalle meg et lidende menneske. Ikke ennå. Jeg har nok fått mange og nye begrensninger. Men livet har alltid sine begrensninger. Utfordringen er å forholde seg til begrensningene etter hvert som de melder seg. Men dypest sett er jeg glad, kanskje mer glad enn før.

– Hvordan kan du være det?

– Jeg er glad for at jeg kan våkne om morgenen og vite at jeg ikke skal sitte i lange møter. Og så er jeg glad for å ha overflod av tid. Det fører meg både nærmere meg selv og mine omgivelser. Begge steder finner jeg mye jeg ikke før har kjent godt nok til.

MIN TRO: Nå står Jostein H. Sandsmark opp for seg selv og sin drepte datter

Først ser vi

I 1973 sto teologistudenten Geir Hellemo i Zenonekapellet i Roma og lot seg overvelde.

«Det var som å komme inn i en fortryllet verden. Fagmannen fra instituttet fortalte sikkert mye relevant om hva vi så, men det hørte jeg ikke. Jeg var bare overveldet over denne verdenen som var så annerledes enn alt jeg før hadde sett», skriver han i boka «Mine tre liv».

– Jeg kom dit med min vestlandskristendom – og så oppdaget jeg at det er så mye mer. Mine Jesus-bilder var preget av romantikken, litt søtladne, de sa meg ikke noe. Så fikk jeg tilgang til et veldig tiltrekkende univers, som til og med var kristent. Det har jeg gravd i resten av livet, forteller Hellemo.

Opplevelsen i kapellet skulle stake ut livskursen hans. Kunsthistorie og teologi kom til å gå hånd i hånd. Den tidlige kristne kunsten ble hans spesialområde. Å komme inn i teologien fra kunsten ble en helt annen innfallsvinkel enn å starte med teoretiske utlegninger av dogmatikken.

– Først opplever vi noe, så setter vi ord på det. Det trenger ikke være noen motsetning mellom det vi ser og de tankene vi gjør oss om det vi ser. Det har blitt veldig viktig for meg at ordene er refleksjon over slikt vi har opplevd med sansene våre. Det er slik jeg leser Bibelen – der står det om hendelser og ofte ganske ordinære hendelser – men i refleksjonen blir de bærere av det guddommelige. Maria møter Jesus i hagen, men kjenner ham først når han sier navnet hennes. Slik er kristendommen skrudd sammen. Det er noe annet enn å applisere dogmatikken på våre ynkelige liv.

MIN TRO: Audun Myhre ble sint og såret da han ikke lenger fikk lede Sjømannskirken

Mozart

Det er ikke bare billedkunsten som kan formidle opplevelser som åpner for Gud. Alt, fra de forskjelligste kunstformene til laftede hus, bærer i seg en mulighet for ettertanke, sier Hellemo. Og selvsagt musikken.

– Alle kulturelle uttrykksformer som sikter mot å avlure tilværelsen dens sanne menneskelighet, som alltid har med Gud å gjøre, er slike åpnende erfaringer, sier han. Selv er han rammet av musikksult og kan ikke leve uten Mozart.

«Det som gjør Mozart uunnværlig, er overskridelsene. De øyeblikkene en bare åpner munnen litt og stirrer tomt ut i luften. I slike øyeblikk blir en ledet til et sted en ikke vet hvor er. Det er slike øyeblikk som aller best definerer hva religion er. Religion befinner seg alltid i disse grenseflatene.... Gud har valgt seg slike steder som møtepunkt med menneskene», skriver han.

Hellemo begynte på musikkvitenskap, men innså at han manglet talentet til å bli musiker. Etter mange sjelekvaler valgte han i stedet teologien. Og opplevde at dette faget lot ham få bruke livet på det som opptar ham aller mest.

Men også noe så enkelt som å få vekstene i den lille hagen bak villaen til å trives, gir åpninger for gudsnærvær, opplever han.

«Min kristendom er en livskristendom. Alt handler om liv. Liv som blir til. Liv som går tapt. Og liv som vender tilbake. Dette livet er ikke bare der. Det næres av noe bortenfor livsutfoldelsen. Det er her jeg finner min Gud», skriver han.

– Du sier at når det røyner på, holder det ikke med Gud i hodet?

– Folk oppfatter ofte teologi som noe teoretisk som ikke angår livet. Men teologiens oppgave er å støtte opp under våre skjøre liv. Det som virkelig gjør meg trist, er når teologien oppfattes som noe annet enn det.

Trist gudløshet

Den siste delen av «Mine tre liv» er en dagbok fra våren 2014. Der skriver Hellemo sine tanker ut fra slikt han har opplevd, hørt eller lest. Han avslutter med å skrive om tre ulike tekster om mennesker som er i dyp krise: Sigrid Undsets Olav Audunsøn i Hestviken, Graham Greenes Brighton Rock og Stig Sæterbakkens Gjennom Natten. Så stiller han spørsmålet: Hva skal vi med Gud?

– Ja, hva skal vi med Gud, Geir Hellemo?

– Jeg synes Sæterbakkens fortelling er så mye tristere enn de andre, fordi den er gudløs. De andre bæres av noe som peker ut av fortvilelsen, noe som gir en form for sjelsstyrke, en nåde, en kjærlighet. Det er skjult, alt er helt ordinært uten endegyldige løsninger. Men det er noe der, som jeg vil si kommer fra Gud. Vi trenger en slik kilde til å bære livet.