Mot i brystet

– Jeg er så imponert over legekunsten i dag.

Lise Askvik knepper opp skjorta og viser fram en helt ny pupp laget av eget mageflesk. Hun har også fått tilbake håret. Nå er hun barbert på den ene siden med lyse lokker på den andre. Hun kan lage pønkesveis eller damesveis etter hvilket humør hun er i.

– Jeg er en todelt person. Jeg er nok mest lys og positiv, samtidig som jeg er ei megge, sier hun.

Pupp til folket

Askvik ble først kjent for å spre edder og galle som programleder for «Meggene» på P4 sammen med Astrid Gunnestad. Nå sprer hun også nordmenns kjærlighet over eteren i «Kjærlighet Uten Grenser» på samme kanal. Høsten 2011 fikk hun brystkreft og måtte fjerne det ene brystet. Mens hun var syk aksjonerte hun for at brystkreftopererte skulle få ny pupp fortere. «Pupp til folket!» var et av slagordene. I vår var ventetiden over for hennes del. Hun forklarer hvordan blodårer ble fisket fra magen, strukket gjennom ribbeina og festet til den nye puppen. Hun har mistet følelsen i store deler av høyre side av kroppen. Fra under armen, ned til det nye brystet og videre ned dit magen ble skåret opp.

– Det gjorde meg bevisst på og takknemlig over at jeg har følelse i den andre siden.

Hun legger til:

– Dessuten har det vært en kjempefordel å miste følelsen over magen. I år hælte jeg å bade utendørs for første gang på ti år.

Askvik smiler bredt mens hun begynner å nøste opp en knute av garn. På komfyren på kjøkkenet står en kjele med kreftkjuke, en slags sopp som vokser på bjørk, som hun har plukket i skogen utenfor huset på Leirsund i Skedsmo. Den likner på en svulst, men er kjent for å motvirke kreft. Ved siden av henne i sofaen ligger den hvitkrøllete lille blandingshunden Bisniss.

Tankevalget

Askvik gjennomførte alle radiosendingene for «Meggene» mens hun fikk cellegift. Bortsett fra den ene søndagen hun måtte ligge på isolat. Det er blitt kortere ventetid på brystrekonstruksjon etter meggenes utbrudd. Nå er hun aktuell med boken Helsesviket. Brev fra helsevesenet, der 17 helsearbeidere forteller om sine utfordringer.

– Når du får en kreftdiagnose, vet du ikke om du overlever. Jeg valgte å rette oppmerksomheten mot det gode som kom til meg fordi jeg hadde kreft, og som jeg ellers ikke ville fått. Det var faktisk veldig mye. Det betyr ikke at kreft er det beste som har skjedd meg i livet, men jeg begynte å legge merke til alle de fine folkene jeg traff, all innsatsen som ble lagt ned, omsorgen og empatien.

– Hva er det som gjør at du tenker sånn?

– Jeg har ikke alltid tenkt sånn. Før kreften var jeg nokså følsom og nærtakende. Jeg tok livet som en selvfølge. Dagene bare kom og føltes nærmest som en belastning. Jeg tydde lett til katastrofe­tanker med en gang noe hadde skjedd, som når mannen min ikke kom hjem i tide. Da jeg ble syk, fikk alt det jeg tok som en selvfølge plutselig ny verdi. Jeg visste ikke hva jeg hadde før jeg risikerte å miste det.

Hun lener seg fram over strikke­pinnene.

– Jeg trengte rett og slett å møte noen ytre fiender for å framkalle egenskaper som er bedre for meg å leve med.

– Så dette hadde du ikke klart uten å bli syk?

– Nei, jeg tror kreften var helt avgjørende. Det kan jo hende at en annen utfordring ville ha brakt meg i samme retning. Men jeg er ikke så smart at jeg ville kommet dit av meg selv.

Askvik ler. Det gjør hun ofte, og latteren lever godt i kroppen hennes.

– Jeg opplever at jeg har fått tak i min egen styrke.

– Når har du vært mest redd?

– Det var nok de to morgenene jeg våknet under en cellegiftkur og ble redd for å få dødsangst. Jeg visste at dødsangst var en sannsynlig reaksjon.

Hun gikk på en kur som har hjertesvikt og død som verste bivirkning.

– Jeg har aldri vært redd for å dø før, og jeg har vært døden nær noen ganger.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Skutt ved hjertet

En dag seks år gamle Lise Askvik var på vei hjem fra skolen, traff en kule henne i brystet. Det var et våde­skudd. Hun gikk for å legge seg på rommet sitt. Moren kom etter. Den lille jenta sa: «Jeg er blitt skutt i hjertet og skal dø». Legen plukket ut en blå plastkule som satt en halv centimeter unna hjertevevet. Hun har fortsatt den gule, blodflekkede genseren fra den dagen.

– I sånne situasjoner overgir jeg meg og tenker at dette er «out of my hands». Jeg tror jeg tenkte sånn allerede som liten. Jeg har hatt et ganske avslappet forhold til døden. Det å miste andre er noe helt annet.

Aftenbønn

Som liten ba Askvik aftenbønn hver kveld sammen med moren. Foreldrene skilte seg da hun var ni år. Farfar hadde «omtrent alle verv» i menighetsrådet i Nes i Akershus. Farmor gikk i kirken og sang i kor. Når Askvik besøker besteforeldrenes grav, ber hun fortsatt «Kjære Gud Fader i Himmelens Slott» for dem. Hun siterer bønnen utenat, uten å nøle.

– Jeg har med meg de kristne verdiene. Men jeg må innrømme at selv som liten jente syntes jeg ikke at søndagsskolen var noe særlig. Jeg likte ikke det skinnhellige og perfekte idealet. Eller så var jeg bare for lat til å oppføre meg moralsk. Kanskje var jeg ei megge allerede da.

Hun ler.

Egen boble

Tre dager før hun fikk kreftdiagnosen ble hun oppfordret av en venninne til å gå et kurs i thetameditasjon. Denne meditasjonsformen skal bringe fram hjernebølger som gir en tilstand av avslappet oppmerksomhet.

– Gudene vet om det er min egen bevissthet eller­ høyere makter, men jeg opplever at jeg får en veldig styrke gjennom meditasjonen. Jeg tror det er den som gjør at jeg ikke lenger driver like viljeløst gjennom livet.

– Hva gjør du når du mediterer?

– Vi forestiller oss at vi står på jorda og kjenner jordvarmen stige opp i kroppen. Vi går gjennom de sju chakraene og ser for oss at vi trer inn i en boble som stiger fra jorda og inn i en annen bevissthet. Jeg opplever at jeg kommer i kontakt med min egen underbevissthet og får mange gode svar på hvordan jeg skal gjøre ting.

– Hvordan virker det?

– Jeg er ikke så opptatt av hvordan det virker, men at det virker for meg. Om effekten er innbilt, gjør det ingenting, så lenge det funker for meg.

Resirkulert sjel

Askvik forteller om en sterk opplevelse av kropp og sinn som forskjellige. Sinnet frisknet til mens kroppen var syk.

– Tror du på sjelen?

– Jeg tror at eksistensen består av bevissthet på flere nivåer. I beste fall finnes det en klok og allmektig Gud. Det finnes i hvert fall sykluser, bevisstheter og naturlover i eksistensen som vi har godt av å forholde oss aktivt til. Resirkulering er noe universet har holdt på med i uendelige tider. Derfor er det ikke så oppsiktsvekkende om deler av oss gjenoppstår. Kall det gjerne å leve flere liv, men det blir en snever forklaring av hvordan jeg opplever det.

– Hva ser du for deg at du kan bli gjenfødt som?

– Jeg håper og tror at jeg blir klokere på den andre siden, men har ikke noe spesielt ønske om å bli gjenfødt som noe. Jeg må bare avfinne meg med at naturen går sin gang.

– Du sier at det finnes en Gud i beste fall, men ikke at du tror på ham. Hva kommer det av?

– Det kommer an på hva man legger i ordet Gud. Jeg har ikke et nært forhold til Bibelen og er ikke så fascinert av den. Jeg tror på godhet, mennesket og et system i tilværelsen. Selvfølgelig tror jeg på kjærligheten mest av alt. Kjærlighetskraften er helt unik. Den må komme fra en kilde. Kall gjerne den kilden for «Gud». Jeg tror at Bibelen beskriver mye klokt, men at den er en veldig metaforisk tekst som er blitt tolket altfor konkret.

Møte med døde

Da farmoren døde for 15 år siden ba Askvik henne om å ta kontakt fra «den andre siden». Farmor svarte at hun tvert imot skulle ligge i graven til Jesus kom for å hente sitt folk. Askvik maste og mormor ga til slutt etter: «Jaja, hvis det går an, da.» Hun døde på en fredag og det var bisettelse med åpen kiste på søndag. Mandag morgen skulle Askvik dra på jobb i Radio 1 klokka fem, og det var bekmørkt ute.

– Jeg slo på lyset i stuen, gikk på badet og sminket meg. Da jeg kom ut igjen sto alle lysene i leiligheten på. Jeg hadde ikke vært inne på kjøkkenet engang. Da følte jeg at hun var der og ble så glad. Dette hadde vi avtalt! Så jeg fortalte dette på radioen den morgenen.

Askvik tror at noe eller noen har evnen til å manifestere seg gjennom tid og rom.

– Det er vanskelig å ikke tro etter flere uforklarlige opplevelser jeg har hatt. Jeg kan ikke bevise noe som helst, så det forblir en trosopplevelse.

Regnbuelandet

Askvik er medlem av et forum på Facebook som heter Brystkraft. Der deler kvinner erfaringer med brystkreft. Hvis et av medlemmene i forumet dør, får de beskjed om at «regnbuelandet har fått en ny engel».

– Hva betyr regnbuelandet for deg?

– Jeg ser for meg en slags bevissthet etter at kroppen dør, men det er mange gåter hvor vi bare kan tro og spekulere.

Hun tenker en stund mens strikkepinnene går fram og tilbake. Garnknuten hun viklet opp er i ferd med å bli et langt skjerf.

– Jeg er jo veldig nysgjerrig og håper at jeg får mange svar. Det har gått opp for meg at døden ikke bare rammer noen uheldige få. Den er faktisk en garanti for hver og en av oss. Nå lever jeg sånn at når døden kommer skal jeg tenke «Gudskjelov, jeg hadde ikke orket ett minutt til!»

Hun lener seg bakover og ler.

– Selv det å sitte og tulle med knuten i det garnnøstet her gir meg faktisk noe, fordi det fascinerer meg hvordan en liten dott kan bli så avansert. Jeg klarer ikke å kjede meg lenger.

– Tror du alle kan oppleve kreft på denne måten?

– Heldigvis vet jeg at en del av mine brystkreftsøstre har opplevd mye av det samme som meg. Men mange opplever også kreften som mye tøffere, selv om jeg hadde ganske langt framskreden kreft og tålte cellegiften ekstremt dårlig. Jeg hadde noen røffe tak fysisk, men ikke mentalt.

Skjebnen i svingen

Da Askvik og mannen var på visninger i Leirsund for ti år siden, ga de opp å finne noe. I stedet gikk de inn i skogen og badet i et tjern. På vei tilbake møtte de på en gammel dame. «Skal dere på visning» spurte hun. De ristet på hodet, men ble likevel med til et stort hvitt hus som viste seg å være drømmehuset. Der har de bodd siden.

– Det er en del ting i livet mitt som jeg ikke føler har vært styrt av meg, og som får meg til å tenke at det finnes en skjebne.

Hun forteller om den gangen hun fikk en stemme i hodet som sa henne at hun måtte be mannen Espen om å fri. De hadde bestemt seg for å ikke gifte seg, men da Espen fant lappen hennes med påskriften «Kjære Espen. Vil du fri til meg?», gjorde han nettopp det.

– Hvor tror du at den stemmen kommer fra?

– I beste fall er det Gud. Kanskje var det bare en fiks idé. Enten det er Gud, min egen underbevissthet eller ingen, er jeg fornøyd. Jeg er jo glad for utfallet uansett.

Hårete humor

- Vil du se på parykkene mine?

Askvik henter en kasse full av parykker fra klesskapet. Hun kjøpte mange av dem på salg og har fått noen i gave. I kassen er det hår for alle typer humør, blondt, rødt, brunt, grått og grønt. Hun tar på seg brune lange lokker som ser ut som de passer best på en utstillingsdukke av plast.

– Den her ser helt tåpelig ut. Men se nå!

Hun tar på seg en myk grå caps med sløyfe på bremmen. – Nå er jeg plutselig medlem av et middels dårlig irsk band!

Askvik er ferdig med kreftbehandlingen og går jevnlig til kontroller for å sjekke om den kommer tilbake. Hun har nettopp vært til kontroll og venter på resultater.

– Jeg tenker ikke på det engang, og det er godt å være så ubekymret. Det gjelder virkelig å nyte dagene, for en dag er det brått slutt. Og jeg skal i alle fall ikke kaste bort tiden på å bekymre meg.